Vi snakker om åndelig opprustning og bekymrer oss over de unges manglende vilje til å forsvare sitt land. Samtidig hylles en populærkultur som virker som gift for den vestlige selvforståelsen.

På årets Glastonbury Festival ropte rapperen Bob Vylan «Death to the IDF!» foran 200.000 jublende festivaldeltakere, mens BBC sendte det direkte til millioner av britiske hjem. De samme menneskene, hvite engelskmenn, som ble hånet og truet, jublet over dette hatets evangelium.

På Roskilde Festival var det ikke mye bedre. Her skrek festivaldeltakere «From the River to the Sea!», slagordet for Israels utslettelse, som kostet 378 mennesker livet på Nova-festivalen i Israel 7. oktober 2023. Her ble glade, unge mennesker massakrert, torturert og voldtatt av Hamas-terrorister.

Politikerne snakker om åndelig opprustning.

Populærkulturen bedriver åndelig nedrustning.

Hatets festival

Danske unge viser altså sitt internasjonale engasjement ved å rope på jødenes utryddelse. Og unge liberale politikere forsvarer hatet.

Som Jotam Confino påpeker: Man skal være gjennomført avstumpet eller hjernevasket for å skrike «From the River to the Sea» på en musikkfestival. Spesielt når denne ideologien nettopp kostet hundrevis av festivaldeltakere livet i Israel. Likevel ble det tolerert, til og med feiret, som ungdommelig engasjement.

Glastonbury var et karneval av sivilisasjonshat. Som Rod Dreher skriver, rappet Bob Vylan ikke bare sine oppfordringer til drap på israelske soldater. Han fremførte også sangen «I Heard You Want Your Country Back», hvor han beskylder hvite briter for å ha stjålet landet fra ham – et sjarmerende budskap fra en mann hvis forfedre neppe satte sin fot på britisk jord da The Beatles var gutter som løp rundt i kortbukse.

«Gammons» – venstresidens nedsettende betegnelse for vanlige hvite engelskmenn – ble truet med at «vi kommer for å ta landet og beholde det».

BBC valgte å sende dette direkte, og fulgte opp med historier om israelske grusomheter i Gaza.

Dobbeltstandarden avslører alt

Dreher gjør oppmerksom på en slående kontrast. Da Lucy Connolly i kjølvannet av Southport-massakren postet – og raskt slettet – en voldelig melding mot asylsøkere, ble hun fengslet i flere år for hatprat. Bob Vylan oppfordrer åpent til drap på israelere og vold mot hvite briter. Og blir hyllet på nasjonalt fjernsyn. Renaud Camus ble i Frankrike i 2020 dømt for å si at han ville velge krig fremfor underkastelse under en fremmed kultur. Camus har ikke lov til å reise inn i Storbritannia.

Samtidig kan man fritt oppfordre til jødeutryddelse og rasekrig fra en av Europas største scener.

Forestill deg det omvendte: Hvis radikale pro-israelere krevde palestinske områders utslettelse. Hvis hvite nasjonalister opptrådte på festivaler og sang om å «ta landet tilbake» fra innvandrere. Reaksjonen ville være øyeblikkelig og nådeløs. NGO-er, politikere, forskere og medier ville stille seg i kø for å fordømme bevegelsen. Men fordi hatet er rettet mot jøder og europeere, er alt tillatt.

Toleransens fanatikere tolererer alt – unntatt sin egen sivilisasjon.

Avvisningens kultur

Det er en grunnleggende forskjell mellom 1960-tallets protestsanger og dagens hatkultur. Som Rod Liddle påpeker: Da Country Joe McDonald sang «What are we fighting for?» på Woodstock, var kritikken rettet mot spesifikke politiske beslutninger som Vietnam-krigen.

Woodstock hadde gjørme og dårlig hygiene; Glastonbury og Roskilde har oppfordringer til folkemord. Det er så visst ikke noe fremskritt. Dagens kulturelle opprør handler ikke om enkeltstående politiske saker, men om sivilisasjonens legitimitet. Det er ikke krigen i Gaza som angripes, men Israels eksistensberettigelse. Det er ikke britisk innvandringspolitikk som kritiseres, men hvite briters rett til sitt eget land.

Som Rod Dreher observerer: Dette er «gazafiseringen» av vestlig politikk – komplekse konflikter blir til manikeiske kamper mellom undertrykkere og undertrykte, hvor Vesten alltid er den skyldige part.

La meg supplere Drehers diagnose med et bilde på hva disse festivalene forteller oss: Hatets kreftsvulst metastaserer gjennom kulturens årer, mens selvforaktens virus sprer seg gjennom medienes kretsløp.

Resultatet er en generasjon som lærer å hate det de skulle elske, og elske det de skulle hate.

Paradoksets kjerne

Her kommer vi til det sentrale paradokset: Hvordan kan politikere, mediefolk, kunstnere, NGO-ere og ikke minst festivalledere snakke om solidaritet og åndelig opprustning mens de fremmer en kultur som lærer unge å hate sin egen sivilisasjon?

Hvordan kan man forvente at en generasjon skal forsvare verdier, institusjoner og et samfunn som de fra barnsben av lærer å betrakte som undertrykkende? Den generasjonen som skal forsvare friheten, lærer å hate den.

Den demografiske endringen spiller inn her. Som Ed West påpeker, vil for eksempel Storbritannias hvite befolkning gå fra 99 prosent i 1960 til minoritetsstatus i 2060-årene. Det er en endring uten historisk sidestykke. Samtidig lærer man de nye befolkningsgruppene at landet de kommer til, i grunnen er ondt, og at dets opprinnelige befolkning fortjener sin egen undergang.

Det er oppskriften på borgerkrig, ikke på integrering og samhold.

Av Kasper Støvring, forfatter