Den offentlige debatten dreier seg i stor grad om radikalisering av unge menn. «Mannosfæren» kalles det når man ønsker å skandalisere menn som bærere av giftig maskulinitet og høyreekstremisme. Man gir til og med hundretusener av skattekroner til venstreekstremister for at de kan kartlegge omfanget av mannosfæren.

Men mye tyder på at det i virkeligheten er de unge kvinnene som er radikalisert.

En Gallup-undersøkelse fra 2024 om politisk ideologi blant amerikanere i alderen 18–29 år fra 1999 til 2023 viser dette med all tydelighet.

I løpet av denne perioden blir unge kvinner betydelig mer venstreorienterte, mens holdningene blant unge menn holder seg stabile, noe som nesten dobler kjønnsforskjellen: Rundt 1999 er det en forskjell på ca. 12 prosentpoeng mellom kjønnene, mens kløften i 2023 ligger på rundt 23 prosentpoeng.

Nå viser en helt ny britisk undersøkelse i The New Statesman det samme, nemlig et markant kjønnsmessig og politisk skille blant unge briter. Undersøkelsen viser særlig at unge kvinner har langt mer negative holdninger til menn enn omvendt, og at de samtidig beveger seg kraftig mot venstre på den politiske skalaen.

72 % av unge menn har et positivt inntrykk av unge kvinner, og bare 7 % har et negativt inntrykk.

Blant kvinner under 30 år er det bare rundt halvparten som har et positivt syn på menn, og blant kvinner under 25 år synker andelen som har et positivt syn på menn til 35 %, mens bare 11 % har et meget positivt syn.

Undersøkelsen er utført av analytikeren Scarlett Maguire og journalisten Emily Lawford. I denne videoen om undersøkelsen beskriver de hvordan unge kvinner opplever en gjennomgående mistillit til menn. Dette gjelder til og med kvinner som er i parforhold med menn. Flere kvinner beskriver kjærester de «elsker», men samtidig snakker de nedsettende om mennenes politiske interesse, engasjement og empati.

Noen kvinner ønsker hverken mannlige venner eller romantiske forhold hvis mennene ikke deler deres grunnleggende politiske verdier. Seks av ti unge kvinner sier at de ville ha vanskelig for å gå ut med en mann som var uenig med dem om Israel–Palestina eller Donald Trump, og dette fremstilles som et moralsk ufravikelig kriterium, ikke bare en preferanse.

Femosfæren

Unge kvinner er bekymret for menns eksponering for personer som Andrew Tate, men deres egne nyhetsfeeder er fylt med svært venstreorientert, anti-imperialistisk og pro-palestinsk innhold, ofte blandet med innhold om toksisk maskulinitet. Dette skaper et klima preget av sinne og forakt mot menn.

Denne nettkulturen beskrives som et motstykke til mannosfæren: en «femosfære» der feministisk og progressiv politikk blandes med en dyp mannsfiendtlighet.

Samtidig har unge kvinner en mer positiv holdning til kommunisme enn til kapitalisme: Kapitalismen vurderes som svakt positiv, mens kommunismen scorer langt høyere.

Kvinner fra middelklassen er mer pessimistiske og mer negative på alle områder enn unge kvinner med arbeiderklassebakgrunn. De opplever Storbritannia som mer sexistisk, mer rasistisk og fremtiden som mer håpløs.

De unge kvinnene snakker også mye om kvinners «fysiske smerte» (menstruasjon, graviditet osv.) som kilde til økt følsomhet, og stiller dette opp mot menns påståtte manglende erfaring med undertrykkelse. Som panelet bemerker: Det er slående hvor biologisk-essensialistisk språket er, til tross for kvinnenes ellers svært progressive selvforståelse.

Et eksempel er en av deltakerne i undersøkelsen, en kvinnelig aktivist i en pro-palestinsk gruppe ved et universitet. Hun opplever kvinnene som følelsesmessig engasjerte, mens mennene raskt går over til logistikk og taktikk. Hun tolker dette som menns egoisme og mangel på empati.

Kritikk av unge menns politiske og moralske engasjement

Flere unge kvinner i undersøkelsen beskriver generelt menns engasjement for sosial rettferdighet som opportunistisk.

Menn unngår feministiske og bredere spørsmål om sosial rettferdighet, med mindre det kan gi dem synlighet eller seksuell kapital. De kritiserer kun sexisme hvis de er interessert i kvinnen det handler om. I hverdagen tolererer de – ifølge kvinnene – rasistiske og sexistiske vitser blant venner.

Dette bidrar til en sterk personlig skuffelse og sinne mot de unge mennene, ikke bare mot et abstrakt «patriarkat».

Det er også interessant at unge hvite kvinner er mer tilbøyelige enn unge kvinner fra minoritetsgrupper til å beskrive Storbritannia som rasistisk. Kvinner fra etniske minoriteter er mer tilbøyelige til å si at de føler seg verdsatt av landet, at de kan forbedre sine livsmuligheter osv. Generelt er det særlig unge hvite kvinner som ikke ser en positiv fremtid i Storbritannia, ikke føler nasjonal stolthet og ikke opplever at landet gir dem noe.

Her knyttes kjønn, rase og klasse sammen til en bredere fortelling om en fremmedgjort, online middelklassegenerasjon av kvinner som ikke føler tilhørighet til nasjonen.

Familie og fruktbarhet

Undersøkelsen viser også at unge kvinner i større grad enn unge menn svarer at de aldri ønsker seg barn. De mener at menn ikke tar tilstrekkelig ansvar. De blir skremt av politikere som sier at kvinner bør føde flere barn, og de blir skremt av angrep på retten til abort og av konservativ familiepolitikk generelt.

Denne reproduktive tilbakeholdenheten beskrives som et politisk symptom med potensielt alvorlige konsekvenser for samfunnets langsiktige demografi og sammenhengskraft.

Til slutt er det den markante venstreorienteringen blant unge kvinner. Labour anses som altfor høyreorientert og nasjonalistisk – ja, så har man hørt dét også! –, og nesten alle de intervjuede snakker om at de skal stemme på Green Party.

Som panelet i videoen påpeker, er problemet at mange av de unge kvinnenes verdier ikke er gjenstand for forhandling. Dette gjelder hard kritikk av Israel, sterk antipati mot nasjonalstolthet, mot familiepolitikk og mot tradisjonelle familieidealer.

En generasjon unge kvinner som har mistet tilliten til menn, til nasjonen og til fremtiden, er et samfunnsproblem av første rang. Men det hører vi ikke så mye om. Undersøkelser av mannosfæren, derimot, fyller gjerne medienes spalter og sendetid – og koster skattebetalerne tusenvis av kroner.