Det som skjedde i Arbil idag ga gjenlyd helt opp til Norge. Det går an å kjenne rystelsene, ikke de fysiske, men de mentale: Dette er ren og skjær ondskap.

Det er godt mulig at en av bakmennene sitter i et norsk fengsel, og mandag skal retten avgjøre om varetekten skal forlenges. I tingretten ble han sluppet fri. Dommer Bloch-Hoell greide ikke se noen forskjell på PUk/KDP og Ansar al-Islam.

Norge vil rett og slett ikke se forskjell på noe som helst. Hvorfor ikke? Den store humanitære nasjonen. Supermakten, som Jan Egeland kalte det. Hva kommer det av?

Her dreier det seg ikke om selvmordsbombere som tilhører et undertrykt folk, slik som palestinerne. Ansar al-Islam har aldri hatt noen å forsvare. De er ren destruksjon. Likevel nekter norske dommere og journalister å se det for hva det er. Kveldens NTB-melding oppsummerer denne holdningen, fra ingressen av:

Kurdere legger ansvaret på al-Qaida og mulla Krekars gruppe Ansar al-Islam for selvmordsattentatene mot to kurdiske partikontorer i Erbil i Nord-Irak søndag. Minst 50 personer ble drept.

Flere ledere fra partiet Kurdistans patriotiske union (PUK) har vært mål i drapsforsøk de siste årene som de stort sett har anklaget Ansar al-Islam for å stå bak.

Det er noe virkelighetsfjernt, passivt over denne måten å skrive på. «Legger ansvaret på» høres så tamt ut. «To kurdiske partikontorer», er totalt intetsigende, og høres ut som et land vi ikke vet noe om, eller bryr oss om.
«Som de stort sett har anklaget Ansar al-Islam for å stå bak»: En klar reservasjon, en slapp sådan. Man hører et kvalt gjesp.

For dette traurige språket har ingenting med det som skjedde å gjøre. Det signaliserer veldig klart at kurdere er noen man ikke skal ha for stor sympati for. Alldeles ikke nå som de har inngått allianse med USA.

Det er nødvendig å påpeke denne slappe stilen, for den preger til slutt vår tenkemåte. Vår sympati er forbeholden. Det er hva den er.

Vi må til New York Times’ korrespondent i Bagdad for å få litt følelse av det som skjedde:

«Certainly this was an attack against the stability and security in the Kurdish region,» said Bakhtiyar Amin, a spokesman for Mahmoud Othman, an independent Kurdish member of the Governing Council who was on his way to one of the buildings at the time of the attacks. «They are forces of darkness and they want to bring Iraq back to an age of tyranny.»

Man får en følelse av hverdagen i Nord-Irak, at det var sammenkomst og feiring. Så dukker disse menneskene opp. For å ta flest mulig med seg i døden. Det er interessant at det var mennesker som brukte seg selv som levende bomber. Det har hittil ikke vært vanlig i Irak, men i Israel. Den ene var kledt som en kvinne, den andre som en prest. Derfor ble de ikke sjekket noe særlig. Det var de selvfølgelig klar over.

Dette var nøye planlagt på forhånd, mente kurderne. Det var profesjonelle som sto bak. De peker på Ansar al-Islam.

Målet er å destabilisere, men nihilismen, både i selvmordsmåten og ødeleggelsene, sjokkerer mennesker og forteller dem at dette er ren og skjær ondskap, som forferder overmåte.

Men her i Norge har vi i halvannet år laget sirkus med en som hyller slike metoder. De som prøver å få ham dømt eller utvist, blir mistenkliggjort av media og dommere. Måten Norge løser Krekar-saken på, vil få betydning også for Norge.