Kommentar

I striden om «islams sjel»; oppgjøret mellom sunnier og shiaer, har kurderne – selv nesten utelukkende sunnier – mer eller mindre ufrivillig fått en nøkkelrolle. Det er ikke bare for Donald Trump kurderne har blitt noe i nærheten av en gordisk – uløselig – knute. Kurderne sitter selv med løsningen, men hvem av dem vinner?

Før vi kommer så langt at vi kan se på mulige scenarier, må det ryddes opp i begrepsbruken.

Kurdere er ikke bare kurdere som kjemper for ett, udelelig Kurdistan, et nasjonalt hjem for verdens omlag 35 millioner kurdere. Vi har iranske kurdere (ca 6 mill), irakiske kurdere (ca 6 mill), tyrkiske kurdere (ca 12 mill) og syriske kurdere (ca 3 mill). Videre finnes det kurdiske minoriteter i Armenia, Aserbajdsjan, Libanon, USA, Australia og Sverige. Det finnes  religiøse kurdere, men selv om sunni-muslimenes store helt, Salah ad-Din al-Ayyoubi (Religionens bønn – fornorsket til Saladin) regnes som kurder, er ikke kurderne spesielt religiøse av seg. De fleste religiøse kurderne er å finne i Tyrkia, der de paradoksalt nok er blant Erdogans mest ihuga tilhengere.

Litt uhøytidelig sagt kan man si at alle naboene (iranere, arabere og tyrkere) hater kurderne, på samme måte som kurderne hater sine naboer. Alle kurdere jeg har truffet er glødende nasjonalister, men der stopper enigheten. Irakiske kurdere er dypt splittet, og irakisk Kurdistan er delt i en grønn og en gul sone, etter fargene til de to dominerende partiene: grønn etter Kurdistans Patriotiske Union (PUK), som fortsatt domineres av Talabani-klanen i Suleymaniyah. PUK brøt med de gule, Kurdistans Demokratiske Parti (PDK) i 1975, og i 1996-97 utkjempet de en blodig borgerkrig.

Den dag i dag har de to partiene ikke klart å bli enige om én, felles kommando. NATO-styrkene, også de norske  har måttet forholde seg til den mildt sagt uheldige delingen av de ellers så fremragende Peshmerga-styrkene. «Fjellene er våre eneste venner», sier de, og jeg har ved selvsyn fått oppleve dem ved fronten mot IS. Der var det knappetelt, ulltepper, Kalashnikov og enkel forpleining. De tåler det meste, bare de får sin te!

Landsfader eller klansleder?

PDK har helt siden 1950-tallet vært ledet og dominert av Barazani-klanen. Klanen kommer fra et fjellområde nord i Irak, på grensen mot Iran.

Høsten 2017 satset Masoud Barazani – den gang President i irakisk Kurdistan, alt på ett kort, mot nesten alles råd, og avholdt en (rådgivende) folkeavstemning om uavhengighet. Med 97% ja-stemmer, fikk han folket med seg, men araberne i Bagdad og naboen i nord, Erdogan, ga ham en lærepenge. De internasjonale flyplassene ble stengt, betalingen av olje fra Bagdad uteble og verst av alt så tapte de verdens største oljereservoarer, under byen Kirkuk. Irans viktigste militære strateg, Revolusjonsgardens general Qasem Soleimani, klarte å få til en avtale med ledelsen i PUK, som så overga byen til de shia-muslimske folkemilitsene, Hashd ash-Sha’bi/PMU. Barazani ble taus som en østers, og har nå nominert sin nevø til sin nevø, Nechirvan, til presidentembetet. Han overlater i sin tur statsministerposten til sin fetter Masrour, Masouds sønn.

Barazanis folkeavstemning var egentlig imot hans pragmatiske natur, kanskje et siste fortvilet forsøk på å gå inn i historien som den store Landsfader, og for å stoppe munnen på de som sa han hadde solgt kurdernes sjel – landet og selvstyret – til naboen i nord, Erdogan. Barazani kunne med rette være stolt over innsatsen Peshmergaen sto for i kampen mot IS. Ikke bare klarte de å holde IS stangen, bare tre mil fra hovedstaden i irakisk Kurdistan, Erbil, men deres innsats for å befri Ninive-slettene og Mosul fra sunni-islamistene i IS, var også meget avgjørende. Ros skal også de irakiske kurderne ha for sin gjestfrihet. Fortsatt huser irakisk Kurdistan nærmere to millioner internt fordrevne irakere, yezidier, iranske kurdere, kurdere fra Qandil-fjellene, vel ni mil nordøst for Erbil – et område tyrkiske jagerfly bomber nesten daglig i sin jakt på Det kurdiske arbeiderpartiet (PKK) – og ikke mist over en million flyktninger, både kurdere og arabere – fra Syria. Men med folkeavstemningen gapte Barazani for høyt. Med sønnen er pragmatismen og tyrkerne tilbake, og internasjonale oljeselskaper borer stadig flere oljebrønner.

«Det nye Dubai»

Erbil har blitt en millionby med skyskrapere, og til tross for skyhøy arbeidsledighet og at statsansatte på luselønn har gått i månedsvis uten lønn, er det stadig flere renovasjonsarbeidere fra Bangladesh å se… Ringveiene rundt Erbil blir stadig flere og bredere. Eliten i byene kjøper seg stadig nyere og flottere biler, og barer og hoteller lever godt på nyrike kurdere som kjøper seg prostituerte. Offisielt er det selvsagt ikke tillatt, men så lenge man ikke bringer kurdiske kvinner, bare arabiske eller andre utenlandske inn i syndens hus, går det greit. Ikke en gang det fryktede kurdiske hemmelige politiet, Asayish, holder seg for gode til å ta imot bestikkelser. Erbil skal jo bli det nye Dubai…

I en slik atmosfære av nyvunnen velstand og dekadanse – ikke bare for eliten – står idelogiene lavt i kurs. Så lenge de styrende tjener penger på oljen, kan skolevesenet og annen infrastruktur, som egne produksjonsbedrifter som gir kunnskap og velstand for alle, bare glemmes. De styrende, enten det er i Suleymaniyah (PUK) eller i Erbil og Dohuk (PDK), tenker mest på hvordan de skal kunne klare å holde seg på god fot med både Tyrkia, Iran, Bagdad og USA – samtidig. Hvem skal de satse på? Kanskje gjør de som mange av mine kurdiske venner på galoppbanen i Erbil gjør, de setter en tier på alle. Da er de i det minst sikret gevinst!

Lassevis med dobbeltmoral

Tyrkerne er tilsynelatende i ledelsen. Daglig passerer flere tusen tyrkiske trailere inn over grensen fra Tyrkia i nord. Det er ikke bare kurderne som trenger forsyninger. Siden Basra havn er mer eller mindre ødelagt av årtier uten vedlikehold, hyppige bandeoppgjør og et gjennomkorrupt byråkrati, der ingen aner hvilken milits som har sjefen i dag, må også shiaer og sunnier lenger sør i landet få brorparten av sine importvarer via Tyrkia.

Så har vi den iranske strømmen. Ja, ikke bare den iranske elektrisiteten som særlig det sørlige Irak er helt avhengige av, men også andre produkter. Tyrkiske trailere kommer daglig med containerlass på lass av all slags brennevin til Suleymaniyah. Der lastes whisky – Johnnie Walker Red or Black – gin og vodka, arak og andre godsaker over på mindre lastebiler. Disse kjører så til… hmm… spesielt utilgjengelige områder ved grensen mot Iran. Der lastes de dyrebare dråpene – kasse for kasse – over på spesialtrente hester som helt uten menneskelig hjelp finner veien over grensen. Underbetalte, desillusjonerte og korrupte grensevakter ser en annen vei, og på den andre siden venter mat og vann fra iranske kurdere. Undertrykte og arbeidsledige som de fleste der er, vil de selvsagt tjene penger på å forsyne den iranske elitens undergrunns-etablissementer med det mange iranere gjerne vil ha, men som de av islamske grunner ikke kan kjøpe lovlig. Jeg har dessverre ikke fått følge transportene helt frem, men troverdige kilder forteller meg at lastene bærer navnet til etablissementenes eiere: «Tirsdager kommer godsakene til Rafsanjaniene, onsdager til Rouhani, torsdager til Yazdi, osv, osv.»

Araberne fra sør i Irak utgjør ingen trussel for kurdisk velstand. De har mer enn nok med sine egne shia-sunni og klan-klan strider. Kurderne har ikke glemt hvor fort araberne rømte fra Mosul, da IS kom…

Hva så med de amerikanske hestekreftene? Både PUK, som tradisjonelt har vært mer sekulære, mer iransk-vennlige og dermed også i navnet mer USA-fiendtlige, og PDK som også har gode og «hemmelige» forbindelser med sine kurdisk-jødiske venner i Israel vet at USA er verdens eneste supermakt. Men nå lurer også de på hva USA har tenkt å gjøre med a) deres kurdiske fettere i Syria, b) med kalifen i Ankara, og c) med de whiskydrikkende oligark-ayatollahene i Teheran.

 

Fortsettelse følger. Les og støtt document.no for å få vite mer om det andre norske medier ikke skjønner noe som helst av!

 

Start 2019 med å støtte Document

Et fast månedlig beløp gjør at vi kan planlegge utvidelser og vekst. Og hvis du foretrekker impulsive enkeltbeløp, så overraskes vi gjerne : )

Eller overfør til vårt kontonummer 1503.02.49981

Vårt vipps-nummer er 13629

For å støtte oss via Paypalgå til vår Støtt Oss-side.