Forestillingen Jens Stoltenberg

Filmen «Facing War», om Jens Stoltenbergs tid som generalsekretær i NATO, er en hyllest, men samtidig kaster den lys over den rollen Stoltenberg ble gitt som et instrument i krigen som handler om noe langt mer enn Ukraina. Frontene er flerfoldige, og en skarp observatør kan få øye på mange. Vesten er ikke lenger enhetlig. En av de viktigste er krigen mot Trump.

Han er bare så vidt innom. Vi hører ikke mer enn en kort soundbite av Trump der han forlanger at allierte hoster opp mer penger. Publikum ler. De er kondisjonert til å le. Stoltenberg viser at også han tilhører «laget». Da han sminkes med gul farge, spøker han om at han blir seende ut som «The Orange Man».

Våren 2024 får de en sms fra the Donald. De gjør seg lystige over den på kammerset og lurer på hva de skal svare. Trump er the odd man out. Jens er på innsiden. Han skal snart få USAs høyeste sivile orden av Biden, foran øynene på hele NATO-toppmøtet. Stoltenberg har en høy stjerne, han er betrodd.

I en scene etter møtet med Biden blir han bedt om å fortelle litt fra samtalen. Jens nøler. Han vil ikke ha noe på tape som kan dukke opp senere. Han har lært seg til å holde kjeft.

Du ser det på øynene. Jens vet mye han ikke kan si. Ikke til noen.

Filmfolkene klipper fra Utøya, Regjeringskvartalet. Talen om «mer demokrati og mer ytringsfrihet, men ikke naivitet». Til Jens som står ved minnetavlen ved Regjeringskvartalet sammen med gjester. Derfra klippes det direkte til Jens som står ved bøyde hode ved veggen over de falne i Ukraina.

De vil koble 22. juli, Ukraina og Trump. De slår an noen ansatser, og vi kjenner melodien.

Filmen er også et vitnesbyrd om at Medie-Norge er blitt et politisk instrument i kampen for en liberal verdensorden. Det er den som sørger for åpne grenser og befolkningsutskiftning. Den utgir seg for å være essensen av godhet, men i virkeligheten er dens kjerne å ære anti: Anti fedreland, anti autoritær, anti kristendom, anti rasistisk, anti tradisjon, anti historie. I virkeligheten anti-rasjonell og anti-fornuft.

Det vi kaller den dype staten, er et monster som er imot alle disse tingene. Den vil ikke at du skal huske og stille spørsmål.

TV 2 kunne tirsdag fortelle at Bobby Kennedy hadde kansellert en mRNA-kontrakt med Moderna. Som på bestilling dukker norske forskere opp og sier at dette er veldig urovekkende med tanke på fremtidige pandemier. Ingenting om hvorfor Kennedy kansellerer. Ingenting om hva som har kommet frem om samarbeidet mellom Biden-regimet og Big Pharma, sammenblandingen mellom kontrollinstansene – Center for Disease Control og Food and Drug Administration, den amerikanske Folkehelsa og medisinalindustrien.

Alle moralske skrupler er for lengst vraket, ingen ser seg tilbake. Alt handler om penger. Alle gjør det, så hvorfor skal ikke vi? Det parti eller den kandidat som måtte finne på å snakke om accountability, ansvar og samvittighet, er øyeblikkelig en fiende.

Derav hatet mot Trump.

Men et system som gjør menneskets samvittighet til fiende, har innlatt seg på en krig mot menneskenaturen og de store sannheter. Det er tvilsomt om de vinner.

Krigen i Ukraina føyer seg inn i denne kampen. Den er prosjektet til en global elite som trener musklene: Vi hører om bombene som faller over ukrainske byer og hvor mange som drepes og såres. Men i virkeligheten bryr hverken mediene eller politikerne seg om hvordan soldater og sivile lever og dør.

Da ville de ikke smilt og kysset så mye på alle toppmøtene; de toppmøtene som handler om Ukraina og hvordan vinne den krigen.

Det er mange slike klipp i «Facing War». Hele filmen er om NATO, Jens Stoltenberg og hans kamp for Ukraina. Når han går av, sier han at han skal fortsette å kjempe for Ukraina. – Bare ring meg, sier han til Zelenskyj. – Jeg kjenner mange.

Men ingen av talerne vi ser på podiet, snakker om lidelsene. Kun om våpen og penger.

På 1960-tallet var protestgenerasjonen opptatt av vietnamesernes lidelser: Bildene av napalm-ofre og pilotene i sine fly høyt over jungelen engasjerte oss. Nå er det datidens flower-power-unge som fører krig, og de har ingen kvaler. De er opptatt av å være flinke, gjøre karriere og få ros.

Vi ser Stoltenberg inne hos Biden. Regissør Tommy Gulliksen og teamet hans vet åpenbart ikke hvor bortreist Biden var. I deres siste møte, hvor han takker av Stoltenberg, dvs. våren 2024, må han bruke talekort for å kunne si «vi takker deg for innsatsen».

Dette var ved 75-årsmarkeringen i Washington, hvor Biden klarte å fucke opp ved å blande sammen Putin og Zelenskyj. Der satt de i salen og så USAs president redusert til en gammel hjelpeløs mann. De visste. De visste at han ikke snublet i flytrappa ved en tilfeldighet, eller falt av sykkelen eller var på ferie 43 prosent av tiden og sluttet arbeidsdagen klokken 1600. De visste, men sa ingenting. De var «in on it».

Det må også Stoltenberg ha vært. Bildene fra Normandie, fra toppmøtet i Bari, var sjokkerende for den som måtte tro at Biden var USAs president.

Biden var et skall. Men han var nyttig. Nyttig for Stoltenbergs oppdragsgivere. Hvem de er? Det får vi aldri vite.

Filmen stiller heller ikke spørsmålet. Dens hensikt er å fremstille Stoltenberg som generalsekretær. Den hadde premiere i april. Kanskje den er primed, timet for å forberede Stoltenberg for nye oppgaver? Han er åpenbart tiltenkt en nøkkelrolle. Først som sentralbanksjef. Stoltenberg fikk jobben i februar 2022, men da Biden ba om ett år til, gikk han med på det. Det ble tre.

Stoltenberg må ha vært en nyttig mann for dem som ville at krigen skulle rulle videre.

Filmskaperne får følge Stoltenberg fra innsiden. Det mest interessante er kommunikasjonen med den indre staben. Der er briter og norske. Britene er topp utdannet, kjenner gamet, de norske gir tryggheten. De prepper Stoltenberg før taler og pressekonferanser.

Han bor i et palass i Brussel. Vi får se ham spise frokost alene. Det gjør han hver dag etter at Ingrid reiste hjem. Det må være et ensomt liv. Spise alene, legge seg alene. Ingen spaserturer, ingen fritid. Det ligger noen bøker på anretningsbordet, deriblant boken av Lars Findsen, den danske sjefen for e-tjenesten som ble pågrepet på Kastrup og satt i varetekt uten at en gang siktelsen ble kjent. Findsen kjente alle. Det hjalp ikke. Den saken har nok gjort inntrykk på Stoltenberg.

Hvem var ute etter Findsen? Stoltenberg må ha gjort seg noen tanker. Dette var høyst uvanlig i det sosialdemokratiske Norden. Snarere metoder fra land vi ikke liker å sammenligne oss med. Men norske medier har ikke interessert seg for en skandale som danske medier – til deres ros – forfulgte.

Det som kom frem, var like skandaløst som pågripelsen. Siktelsen viste seg å være ytterst løs, og da det kom til stykket, ble det ingen rettssak. Men sjefen for dansk PST oppsøkte de politiske lederne på Christiansborg og avslørte detaljer om Findsens sex-liv.

Vi lever ikke lenger i det Danmark vi kjente. Vi lever heller ikke i det Norge vi trodde vi kjente. Eller Sverige.

Noe er fundamentalt endret, og dette skal det ikke snakkes om.

Stoltenberg bruker kroppskontakt, og dette er noe som er blitt etikette blant eliten: Det kysses, klappes og klemmes over en lav sko, og ingen gjør det mer enn Stoltenberg. Alle de andre gjør det også, så det virker. Hvem vil være konfronterende mot en vennlig smilende mann som klemmer?

Men under vennligheten ligger noe begravet: Bygdedyret lever i beste velgående i de store hovedstedene. Den som nekter å danse etter maktens pipe, går en hard skjebne i møte.

Det har Trump fått merke fordi han i sin første tiltredelsestale sa at han kom til å oppfylle sine valgløfter og kjempe for den vanlige kvinne og mann.

Er det ikke dét sosialdemokratiet handler om? Kent Andersen gjør en glimrende observasjon: Det er forskjell på velferdssamfunn og velferdsstat. Den første står for fellesskap – nasjonalt fellesskap. Den andre står for Stat og globalisme. Det er selvsagt en sammenheng mellom størrelsen på oljeformuen og statens selvrådighet: Staten gjør som den vil. Den har råd til å gi folket fingeren.

Stoltenberg groomes nå til å bli den første president i Republikken Norge. Harald og Sonja er trette. Mette-Marit er syk. Haakon Magnus sier aldri noe som viser at han er et kongsemne. Kongefamilien er knust av historiene om Marius som mediene har pumpet ut. De har vært nådeløse. De har klart å drive en kile inn mellom folk og kongehus.

Igjen og igjen ser vi et mediekjør som knuser systemets motstandere.

Forfilmen til «Facing War» er traileren til filmen om Erna: «Ingen kommentar».

Kontrasten til glorifiseringen av Stoltenberg er slående. Her ser du mediemakt in action. Stoltenberg smiler kledelig sjenert, mens Ernas team står for vulgariteter. Erna er nå et hinder for Jens sitt comeback. Det er ikke Jonas som er stjerna. Det er Jens.

Eller som Thorvald sa til en lege under pandemien: – Du står vel på riktig side?

Kjøp «Fyrsten» av Machiavelli fra Document her!