Jonas Gahr Støre har bestemt seg: Arbeiderpartiet vil ikke danne ny mindretallsregjering med Senterpartiet eller SV, og vil helst styre alene.

Det han egentlig sier, er at han ikke vil ta ansvar for reelle politiske samarbeid eller kompromisser som kunne gitt landet stabilitet og fremdrift. Samtidig ser vi et Arbeiderparti på kraftig tilbakegang, noe som tilsier liten troverdighet blant velgerne.

Støres mantra om å styre «alene» eller i et slags flertallssamarbeid uten de naturlige regjeringspartnerne, er først og fremst et uttrykk for handlingslammelse og politisk inkompetanse. Mindretallsregjeringer krever samarbeid og evne til forhandlinger. Når Støre nekter dette, overlater han landet til politisk stillstand eller usikkerhet, samtidig som han ikke klarer å samle sin egen flokk.

Oppslutningen som faller med over fire prosentpoeng på rekordkort tid, gjenspeiler nettopp det: et parti og en statsminister som ikke går i dialog med andre, men heller bygger lederskapet på isolasjon og ego. Det viser svakhet, ikke styrke. Ingen velger partiledere som ikke makter å skape reelle regjeringsalternativer.

Senterpartiet og SVs avstand til hverandre er velkjent, men Støres løsning er å skyve begge bort heller enn å sitte i samtaler og bygge bro. Resultatet blir at Arbeiderpartiet svekkes, og velgerne mister tillit til at Støre kan finne pragmatiske løsninger i en tid som krever nettopp det.

At han samtidig avviser samarbeid med Rødt, gir et klart signal om at Ap ikke ønsker å bevege seg i noen retning utenom sentrum-venstre. Men dagens samfunn krever samarbeid over grenser.

Når kongens nei til å samarbeide er tydelig, spørs det hvem som egentlig skal styre landet de neste fire årene.

Støres unnskyldning om at ulike målemetoder påvirker målingene, hjelper lite. Velgerne vil ha politikere som tør å ta ansvar og levere resultater, ikke ledere som famler i taktiske bortforklaringer.

Så er jo også spørsmålet om hvem som vil styre landet sammen med løgnhalsen og tåkefyrsten Støre da. Det skorter neppe på kandidater, da svarte limousiner med dertil hørende statsrådstaburetter, lokker politikere mer enn hva en skikkelig kuruke lokker til seg fluer.

Kanskje vil vi få oppleve at de to som liker å fremstille hverandre som hovedfiender, nemlig Ap og Høyre, faktisk er villige til å sluke kameler, både mothårs, på tvers, og uten sennep og ketchup så lenge de kan komme i en maktposisjon?

Innside-Erna, juge-Jonas, og resten av kameraderigjengen der på Løvebakken finner sikkert på noe lurt, som vanlig er.

Det er dårlig nytt for landet og velgere som ønsker et stabilt, samlende lederskap.

Kjøp «Fyrsten» av Machiavelli fra Document her!