Begeistrede dansker under det danske tronskiftet i København den 14. januar 2024, der dronning Margrethe abdiserte og hennes eldste sønn Frederik overtok som regent. Foto: Emil Nicolai Helms / Ritzau Scanpix / NTB.

Den amerikanske regjeringens beslutning om å innvilge asyl til en gruppe hvite sørafrikanere har blitt kritisert. Saken presenteres som nok et eksempel på Trumps påståtte diskriminering: Trump avviser latinamerikanske asylsøkere, men er villig til å ta imot hvite sørafrikanere.

Dette er en misvisende fremstilling som overser de dypere moralske spørsmålene om hvilke forpliktelser vi har overfor ulike grupper av mennesker.

Den selektive mediedekningen

I sin analyse ignorerer fortier for eksempel DR den voldelige forfølgelsen som sørafrikanske bønder utsettes for. Det sørafrikanske parlamentet har vedtatt en lov som gjør det mulig å ekspropriere hvite bønders jord uten kompensasjon. Og ledende politikere som Julius Malema oppfordrer åpenlyst til vold med slagord som «Kill the Boers, kill the farmers». Analysen antyder også at hvite sørafrikanere bare har nydt godt av apartheid, og den hevder at andre grupper har minst like stort behov for asyl.

Det siste er riktig. Så hvordan kan man favorisere en gruppe fremfor en annen?

Mer enn pragmatisme og humanitær hjelp

Forsvaret for å gi asyl til hvite sørafrikanere kan selvsagt baseres på klassiske humanitære argumenter: De er forfulgte og risikerer å miste både eiendom og liv. Men man kan også bruke et pragmatisk argument: De deler vestlige verdier og vil derfor lettere kunne integreres. I Vesten har vi lenge slitt med problemer knyttet til ikke-vestlig asylinnvandring: milliardkostnader og alvorlig kriminalitet.

Men dette er ikke kjernen i mitt argument. Det avgjørende er et moralsk argument om særlige forpliktelser. At vi skylder noen mennesker mer enn andre.

Jeg har tidligere skrevet om «Ordo Amoris». Hierarkiet av kjærlighet, lojalitet og forpliktelse. Men la meg utdype dette.

Partikulære lojaliteter som moralsk fundament

Filosofen Michael Sandel har i flere tiår kritisert den liberale filosofiens forestilling om det ubundne individet som står fritt til å velge sine lojaliteter og forpliktelser. Han påpeker at mennesket alltid er innlemmet i kulturelle fellesskap som vi ikke alltid har valgt selv, men som former vår identitet, også som moralske personer.

Våre forpliktelser er partikulære, ikke primært universelle.

«Å ha karakter er å erkjenne at jeg beveger meg i en historie som jeg verken har skapt eller kontrollerer, men som likevel har konsekvenser for mine valg og min atferd. Den trekker meg nærmere noen og fjerner meg fra andre; den gjør noen mål mer hensiktsmessige, andre mindre hensiktsmessige», skriver Sandel.

De moralske fellesskapenes forrang

Vi har derfor en særlig forpliktelse overfor våre barn, våre landsmenn, andre kristne og vestlige mennesker. Vi kan ikke bare melde oss ut av våre forpliktelser overfor dem, slik vi melder oss ut av en biljardklubb. Vi kan bare enten oppfylle eller unnlate å oppfylle disse forpliktelsene.

Forpliktelsene våre sprer seg som ringer i vannet. De innerste båndene inneholder de sterkeste forpliktelsene. Et enkelt eksempel kan illustrere dette:

Barnet ditt og et annet barn er i livsfare. Du har bare mulighet til å redde ett av barna. Universalisten vil si at deres liv er like mye verdt, så du må trekke lodd om hvem du vil redde. Men dette er i strid med vår identitet som moralske personer. En moralsk person ville selvfølgelig redde sitt eget barn. Forpliktelsen er partikulær.

Så finnes det ingen universelle forpliktelser i det hele tatt? Forpliktelser overfor andre mennesker bare fordi de er mennesker? Ja, moralske bud som å ikke skade uskyldige og å hjelpe andre i nød så godt vi kan, er eksempler på dette.

Men vi skylder likevel noen mennesker mer enn andre. Dette er ikke rasisme, men en erkjennelse av moralske bånd som binder oss sammen i forpliktende fellesskap. Sørafrikanske bønder, som deler en kjernekultur med amerikanerne, har derfor et spesielt forhold til USA, uavhengig av hudfarge.

Den universalistiske forestillingen om at hele menneskeheten er min neste, og at jeg er fri til å velge mine forpliktelser, er en illusjon. Det fører til en moralsk krise der mennesker blir som turister uten et hjem eller forbrukere som shopper rundt mellom identiteter.

Konsekvenser for asylpolitikken

Saken med de sørafrikanske bøndene er derfor ikke bare et spørsmål om amerikansk politikk, men har betydning for hvordan vi innretter vår egen danske og europeiske asylpolitikk. Hvis vi anerkjenner at spesielle historiske og kulturelle bånd skaper spesielle moralske forpliktelser, må vi også utforme vår asylpolitikk deretter. Vi bør gi asyl til vestlige fremfor ikke-vestlige, kristne fremfor muslimer.

Universalisme og individualisme dominerer vår tids moral. Men vi kan ikke redde alle mennesker i nød like godt. Den kommunitaristiske tanken om særlige forpliktelser overfor partikulære grupper gir et dypere og mer holdbart moralsk fundament for asylpolitikken.

Kjøp Hans Rustads bok om Trump her! Eboken kan du kjøpe her.