Man må jo nesten ta seg en tur ut i frisk luft og spørre seg: Er det vi som er gale, eller er det våre styrende myndigheter/eliten som har mistet all bakkekontakt?

For det virker som om det er en utbredt vrangforestilling i dette lille, ubetydelige landet at vi alene skal redde verden fra klimakrise, samtidig som vi skal ta imot alle som ønsker å komme hit og behandle dem som konger. Og alt dette mens vår egen matproduksjon kveles og samfunnet sliter med grunnleggende utfordringer.

Ta for eksempel klimapolitikken, som vår egen melkebonde Marthe Bogstad så tydelig påpeker. Riksrevisjonen vil ha mer kutt i landbruket, nye krav om «kantvegetasjon» truer med å redusere dyrkbar mark. Bogstad spør, helt legitimt: Hvordan skal vi da øke selvforsyningsgraden? Og hvorfor skal akkurat lille Norge, som knapt nok synes på verdenskartet, pålegge våre bønder vanvittige krav og gjøre det vanskelig å produsere mat, i den tro at vi alene skal redde planeten? Det er jo symbolpolitikk på sitt mest latterlige og skadelige. Milliarder kastes etter «grønne» prosjekter som knapt monner globalt, mens matfatet vårt skrumper.

Og så har vi asylpolitikken. Samme uke som vi diskuterer kostnadene ved klimatiltak som kveler bøndene, sitter vi her og ser at asylsøknader fra Syria er satt i bero. SV og NOAS gråter krokodilletårer over at barna er de mest skadelidende og mener «lille Norge» skal haste med å gi opphold til alle, uansett. De snakker om «barnets beste» og at det er «psykisk utmattende» å leve i uvisshet. Men hvem er det egentlig som skal betale regningen for all denne velviljen? Og hvorfor skal vi, et land som ikke engang klarer å få kontroll på egen matproduksjon, åpne slusene for alle som måtte ønske å komme hit, med alle de utfordringene det medfører for våre velferdstjenester og vår egen samfunnsmodell?

Det er en rystende dobbeltmoral og en mangel på realisme som preger våre styrende myndigheter. De vil på den ene siden være globale forbilder i klimakampen, selv om det betyr å påføre egen befolkning og eget næringsliv unødvendige byrder. På den andre siden vil de være en slags humanitær supermakt, som skal løse verdens flyktningproblemer, selv om det betyr å ignorere samfunnets bæreevne og folks bekymringer.

Våre politikere ser ut til å tro at Norge har en uendelig pengekasse og en uendelig kapasitet til å absorbere. De jager moralske poeng på den internasjonale scenen, mens de glemmer de vanlige nordmennene som faktisk betaler regningen. Vi er ikke et «lite, ubetydelige land» når det kommer til å påføre oss selv ideologiske tvangstrøyer, men når det kommer til den globale effekten av vår politikk, da er vi plutselig så små og uskyldige at det ikke spiller noen rolle.

Det er på tide at «lille Norge» slutter med dette selvbedraget. Vi må prioritere våre egne innbyggere, sikre vår egen matproduksjon, og ha en realistisk innvandringspolitikk som tar hensyn til vår egen kultur og samfunnets bæreevne. La oss slutte å tro at vi kan redde hele verden og alle som ønsker å komme hit, når vi knapt klarer å forvalte våre egne grunnleggende behov på en fornuftig måte.

Mer «sunn fornuft-tenkning» og mindre global grandiositet, takk.

Kjøp Giulio Meottis «De nye barbarene» fra Document Forlag her! Kjøp e-boken her.