Storbritannias statsminister Keir Starmer ønsker Danmarks statsminister Mette Frederiksen velkommen til de europeiske ledernes toppmøte for å diskutere Ukraina i London den 2. mars 2025. Foto: Toby Melville / Pool via AP / NTB.

Når en tryllekunstner avslører triksene sine, mister magien sin kraft. Noe lignende skjer akkurat nå med den liberale verdensordenen, ifølge Philip Pilkington. I en rekke essayer, intervjuer og nå i en ny bok, «The Collapse of Global Liberalism», har den irske politiske tenkeren og økonomen argumentert for at vi står overfor liberalismens kollaps både internasjonalt og i de vestlige samfunnene.

Tegnene på liberalismens tilbakegang er ikke lenger til å overse. Trumps valgseier og Brexit markerte begynnelsen på et politisk skred som nå akselererer over hele verden. Kina, Russland og Iran etablerer ikke-liberale maktsentra, mens intellektuelle politikere som J.D. Vance får gehør for postliberale ideer.

Demokratene i USA erkjenner at landets velgere avviste den «myke liberalismen» ved forrige valg, og det gjenspeiles i byer som Los Angeles og San Francisco, der velgerne har kastet ut politikere som var «soft on crime». Samtidig viser Ungarn en alternativ vei: På femten år har landet doblet sin ekteskapsfrekvens fra Europas laveste til den høyeste, og skapt trygge gater gjennom en tøff innvandringspolitikk.

Den liberale personkulten rundt skikkelser som Justin Trudeau og Angela Merkel har kollapset. Kronen på liberalismens hode har falt. I stedet ruller en illiberal bølge over Europa med populistiske partier.

Liberalismen taper terreng fordi den ikke lenger kan levere det den lover: trygghet, mening og fellesskap. Hvordan ser vi dette?

Motstanden mot liberal oppløsning

En av Pilkingtons viktigste innsikter er at liberalismen systematisk undergraver den ordenen som får samfunnet til å henge sammen. Han karakteriserer familie, lokalsamfunn og kristne normer som «ikke-liberale strukturer». Ikke fordi de er antidemokratiske, men fordi de er basert på kollektive forpliktelser snarere enn på individuell autonomi.

Familiens grunnlag er for eksempel ikke kontraktsmessig. Et barn velger ikke sine foreldre, foreldre kan ikke fraskrive seg sitt ansvar, og ekteskapet er – riktig forstått – en hellig pakt som står over begge parter. Dette strider mot liberalismens grunntanke om at alle menneskelige relasjoner bør reduseres til frivillige avtaler mellom autonome individer.

Lokalsamfunn fungerer på samme måte.

Når naboer hjelper hverandre, er det sjelden basert på skriftlige kontrakter eller økonomiske kalkyler. Det handler om uuttalte normer, gjensidig forpliktelse og en følelse av å tilhøre noe som er større enn en selv. Disse båndene kan ikke konstrueres gjennom politikk. De må vokse frem organisk gjennom felles erfaringer og etiske normer.

Kristendommen tilbyr en transcendent moralsk orden som individet forventes å underordne seg. Dette står i sterk kontrast til liberalismens relativisme, der hver enkelt skal være fri til å velge sin egen livsførsel uten referanse til objektive sannheter.

Men hvis alt er tillatt og ingen verdier er høyere enn andre, forsvinner grunnlaget for å stille krav til hverandre og dermed for selve samfunnslivet.

Siden 1990-tallet har det Pilkington kaller «hyperliberalisme» dominert. Resultatet er en ensomhet som tærer på sjelen, og en følelse av meningsløshet som ingen store kataloger over individuelle rettigheter kan fylle. Der liberalismen lover frihet, leverer den fengsel; der den lover autonomi, skaper den atomisering.

Det nye menneskets umulige prosjekt

Liberalismen er basert på en abstrakt forestilling om «det nye mennesket».

Det er et vesen som kan forme sin identitet, sine relasjoner og sin livsvei uten hensyn til tradisjon, natur eller nedarvede normer. Det er et menneske som i prinsippet kan omdefinere seg selv etter egen vilje.

Denne visjonen er ikke bare urealistisk. Den er destruktiv.

Når ekteskap, kjønnsidentitet og velferdsytelser blir spørsmål om frie valg, forsvinner den dypere meningen med dem. Pilkington bruker eksemplet med transpersoner som illustrasjon: Ideen om at man kan endre kjønn ved å inngå en juridisk kontrakt med staten, gjenspeiler liberalismens tro på at det kan forhandles om selv de mest grunnleggende aspektene ved den menneskelige eksistens.

Men mennesker er ikke ubeskrevne blad. Vi er sosiale vesener, formet av biologi, kultur og historie. Liberalismens forsøk på å frigjøre oss fra alle ikke-valgte bånd, fører ikke til frihet, men til fremmedgjøring. Når ingenting er gitt på forhånd og alt må konstrueres, mister livet mening og retning.

Resultatet er ikke det lykkelige, selvrealiserte individet som liberalismen lover, men det engstelige individet som stadig må gjenoppfinne seg selv i et tomrom av muligheter uten veiledning. Som skipbrudne på individualismens øde øy.

Den geopolitiske virkeligheten bak retorikken

På det globale planet har den liberale internasjonalismen vist seg å være «form uten innhold», som Pilkington uttrykker det.

Dens forkjempere opererer på et høyt abstraksjonsnivå med snakk om «verdier» og «liberalt demokrati», men unngår systematisk konkrete diskusjoner om makt, økonomi og realpolitikk.

Ta eksemplet med freden i Europa. Liberale internasjonalister hevder at freden skyldes amerikanske verdier og institusjoner. Men virkeligheten er mer prosaisk: Fred mellom stormakter sikres av gjensidig destruktivitet, ikke av liberale verdier.

Liberale internasjonalister som Fukuyama talte henført om Ukraina-krigen som en revitalisering av den liberale verdensordenen. Men så kom oppgjøret:

Ikke bare er Russland blitt kastet ut; Vesten er også blitt mer isolert i verden. Sanksjonene mot Russland har fremskyndet fremveksten av alternative maktblokker som BRICS. Dollarsystemets hegemoni er truet av frysingen av russiske valutareserver.

Utenriksminister Marco Rubio har imidlertid erkjent at det unipolare øyeblikket er over. Vi har beveget oss inn i en multipolar verden med flere ikke-liberale maktsentra. Å fornekte denne virkeligheten av rå maktrelasjoner og klamre seg til retoriske abstraksjoner, gjør bare tilpasningen vanskeligere.

Spørsmålet Pilkington stiller, er: Hvor raskt vil vi i Vesten erkjenne virkeligheten og begynne å bygge noe bedre?

Kjøp Hans Rustads bok om Trump her! E-boken kan du kjøpe her.