Extinction Rebellion formaner Norge til å fase ut olje og gass i Oslo den 21. mai 2025. Samtidig faser vår egen maktelite ut hele landet. Foto: Terje Pedersen / NTB

Mens regningen sendes til vanlige folk, styrer politikerne klimaskuta rett inn i økonomisk og energipolitisk katastrofe. Hvorfor? Fordi det viktigste er å signalisere moral, ikke å skape resultater.

«Vi må redde kloden.» Det lyder storslått. Men hva skjer når klimapolitikken ikke redder klimaet – bare senker velferden, energitilgangen og samfunnets stabilitet? Da svarer politikere og byråkrater med mer av det samme. Målene blir høyere, tiltakene dyrere og realismen lavere.

Et grønt luftslott

Den politiske klassen har bestemt at Norge – og Vesten – skal elektrifiseres, digitaliseres og avkarboniseres på rekordtid. Alt skal gå på strøm. Samtidig skal vi legge ned stabile energikilder, sette natur og lokalsamfunn til side for vindturbiner og betale stadig mer for stadig mindre sikker strøm.

Dette skjer mens resten av verden bygger kullkraftverk, pumper olje og øker utslippene. Det eneste Vesten kutter, er sin egen økonomiske bæreevne. Resultatet? Symbolpolitikk uten effekt. Regnskapet ser grønt ut. Atmosfæren bryr seg ikke.

Når politikk blir religion

Vi har beveget oss inn i en æra der klimamål ikke lenger trenger å være gjennomførbare. Det holder at de er moralsk høyverdige. Tiltak trenger ikke virke – de må bare signalisere vilje. Og de som peker på det åpenbare – at dette ikke fungerer – blir møtt med forakt. Man er ikke lenger uenig. Man er kjetter.

Slikt kan bare skje når ideologi går foran virkelighet, og konsensus blir viktigere enn konsekvens.

Eliten flyter – folk drukner

Klimapolitikken rammer ikke dem som lager den. Politikere, konsulenter, forvaltere og eksperter bor trygt, tjener godt og trenger ikke velge mellom varme og mat. De flyr til klimatoppmøter og kjøper klimakvoter med skattekroner. Samtidig får vanlige husholdninger doble strømregninger, og lokale bedrifter legger ned fordi kraftprisene er blitt uforutsigbare.

Den grønne moralen har blitt et skalkeskjul for usosial politikk.

Fra energinasjon til energikrise

Norge er et av verdens mest energirike land. Likevel snakker vi nå om rasjonering, importavhengighet og strømstøtte. Vi bygger ned vår egen forsyning for å oppfylle mål som ingen kan redegjøre for hvordan vi faktisk skal nå – uten massive naturinngrep, ekstreme investeringer og økende sårbarhet.

Det er ikke bærekraft. Det er selvsabotasje.

Veien ut: avideologisere klimapolitikken

Det trengs et oppgjør med den teknokratisk-klimatiske boblen som er i ferd med å kvele både realismen og demokratiet. Skal vi ta klima på alvor, må vi tørre å gjøre det uten overbud, uten moralsk posering og uten virkelighetsflukt. Politikere må bindes til faktisk virkning – ikke bare intensjon.

For et mål uten gjennomførbarhet er ikke visjonært. Det er politisk svindel.

Kjøp «Usikker vitenskap» av Steven E. Koonin som papirbok og som e-bok.