Det slo meg at sist Liverpool vant ligaen i England, var jeg elev på Befalsskolen for infanteriet i Sør-Norge.

Det er så lenge siden at jeg ikke husker detaljene, uten en liten mistanke om at vi slo Queens Park Rangers 9-0 i en kamp den sesongen (aner ikke om dette stemmer).

Da Liverpool vant gull i 1990 var det gull nr. 10 på 15 sesonger. Så ble det mørkt.

Riktignok vant Liverpool Premier League i 2020, etter 30 års ventetid. Men idiotiske og tyranniske politikere utnyttet covid-19 til å knuse mesteparten av gleden. Liverpool måtte feire gullet foran tomme tribuner, og det ble ingen feiringsmarsj i sentrum av byen ved Merseyside.

Nå kunne Liverpool vinne serien foran sine trofaste fans på selveste Anfield. Det eneste som trengtes, var å unngå tap på hjemmebane.

Med fire kamper igjen trenger Liverpool kun ett usselt poeng, gitt at Arsenal ikke avgir poeng på sine siste fire. Serien er i praksis avgjort, men betydningen av å feire dette på hjemmebane er massiv.

Så starter showet med at Solanke scorer for Tottenham i det 12. minutt, på en heading som kan settes opp på listen over perfeksjon. Keeper Allison forsøker ikke engang å redde hodestøtet i korrekt hjørne.

Man er jo vant til at Liverpool starter dårlig, så ingen panikk ennå. Og med god grunn, for noen få minutter senere starter festen.

Salah leverer en perfekt pasning til Szoboszlai, som løper seg ned mot dødlinjen og spiller på tvers til Diaz, og så banker helten og krigeren fra Colombia inn 1-1 etter rundt 18 minutter!

Sør-Amerika er på Liverpools side i dag. I det 24. minutt er det argentineren Mac Allister som sender Liverpool i ledelsen med et kremmerhus fra rundt 18 meter.

Etter 34 minutter øker Gakpo ledelsen til 3-1 etter en flott avslutning. Han river av seg drakten i glede, hilser til publikum som en skikkelig sersjant, og på T-skjorten under står det i klartekst:

I BELONG TO JESUS

Foto: Liverpool FC/ stillbilde

Selv jeg følte meg religiøs i dette øyeblikket, etter så mange år med lidelse og venting.

Festen bare fortsetter. På forhånd hadde jeg lovet min sønn, som ble konfirmert i går, at Liverpool skulle vinne med 7 poeng. Da mente jeg at de skulle ta tre poeng med en seier på fire mål.

Selvsagt ville årets suverent beste spiller Salah delta i festen, og øker til 4-1 etter 62 minutter. Han feirer scoringen med å få telefonen av en tilskuer, og ta en selfie foran The Kop, hvor de største Liverpool-supporterne har tilhold.

Det hele avsluttes av at et sjanseløst Tottenham lager selvmål i det 69. minutt.

Så er det fyrverkeri, ballonger, festen er allerede i gang. Liverpool har kokt siden frokost, som ifølge Nils Johan Semb ble ledsaget av øl allerede klokken 08.30. Ikke av Semb, selvsagt, men av folkene rundt ham.

Liverpool tangerte dermed erkerivalen Manchester Uniteds rekord på 20 titler i den engelske toppdivisjonen. Det ble diskutert hvem som var historiens beste engelske fotballklubb i studio, på nokså diplomatisk vis.

I kjelleren, hvor jeg så kampen sammen med min sønn og to naboer, var diskusjonen avsluttet før den kom i gang, selv om den ene var Man U-supporter. Det er jo bare å telle antall seire i den gjeveste europacupen. Easy Game for Liverpool.

Men i dag skal man ikke disse supportere fra Manchester, uansett hvilket av lagene de heier på. I dag skal jeg feire Arnie Slot, Salah og alle de andre spillerne på laget som utryddet 35 års tørke.

Liverpool sikret tre poeng og vant med fire mål. Jeg holdt mitt løfte til den ferske konfirmanten.

You’ll Never Walk Alone!

Kjøp Paul Grøtvedts bok! Kjøp e-boken her.