Denne uken vant den «palestinsk»-israelske filmen «No Other Land» Oscar i kategorien «Beste dokumentar». Filmen ble finansiert med bistand fra Norge – tydeligvis uten at det ble kontrollert om filmens grunnleggende påstand var sann eller ikke. Når dét er sagt, må vi understreke at filmen helt og holdent er basert på løgn og propaganda. Faktum er at filmen er mer fantasifull enn fortellingene i «Tusen og en natt». Det hører med til saken at den anti-israelske gruppen BDS allerede har boikottet filmen fordi den ble laget sammen med den jødiske anarkisten Yuval Avraham! Ikke fordi han er anarkist, men fordi han er jøde. Innledningsvis kan vi dermed fastslå at Norge igjen er på kant med virkeligheten. Med investering i fredsindustriell virksomhet bidrar vi atter en gang til økt jødehat i verden. Et imponerende resultat i dette tilfelle, for så lite penger.

Filmens skapere er to anarkister, arabiske Basel Adra og jødiske Yuval Avraham, som begge er kjent for sin vold og vulgaritet. Filmen forteller historien om Adra-familien, som hevder at alt de ønsker, er å forbli i Masafar Yatta, hvor deres forfedre angivelig har bodd i århundrer. Ifølge filmen gjennomfører «okkupasjonssoldatene» ødeleggelseskampanjer hvor de til og med dreper dem og etterlater dem hjemløse i ørkenvarme og i kalde netter.

Faktum er at området Masafar Yatta er en militær forbudssone som ligger i de østlige Hebronfjellene – et ubebodd område med unntak av en IDF-post helt frem til 1990. På 1990-tallet begynte arabere fra den nærliggende byen Yatta å invadere og bygge i området, og i visse perioder benyttet de seg av beitetillatelser som IDF ga dem. Dette var et resultat av fredsmessianismen Oslo-prosessene førte til hos en del venstreradikale, også i IDF. Det er verdt å merke seg at Yatta ligger i område C, som ifølge Oslo-avtalen eksklusivt skulle administreres av Israel.

I løpet av 30 år har disse araberne, ved hjelp av vestlige penger, klart å bygge intet mindre enn 700 ulovlige bygninger på et militært område som ellers var folketomt helt frem til 1990! I mai 2022 kom den endelige kjennelsen fra høyesterett, som basert på blant annet flyfotografier fastslo at det ikke fantes fnugg av rimelighet i deres krav – og at okkupantene måtte fjernes. Først da var det at inntrengerne og deres anarkistiske venner fra venstreorienterte organisasjoner vendte seg til Pallywood. De hadde tapt sitt krav etter om lag 20 år med langsomme prosesser i høyesterett, og valgte derfor å produsere denne norsk-finansierte propagandafilmen.

Kulturminister Lubna Jaffery synes filmen «er helt fantastisk». Det er derfor ikke overaskende at våre politiserte medier hyller filmen, slik Jaffery gjør, med NRK som ivrigst i klassen. Dette er en følge av at en del norske journalister hverken har kompetanse eller vilje til å granske sakens fakta, som er godt dokumentert gjennom 20 år i arkivene til Israels høyesterett.

Det gjenstår å finne ut hvor mange millioner av våre skattekroner Norge har brukt på juridisk bistand til den ulovlige husbyggingen i Masafar Yatta, som denne antisemittiske løgnfilmen er bygget på. Foreløpig er det ingen på Stortinget som våger å stå imot misbruk av våre skattepenger til formidling av løgnpropaganda mot jødene. La oss håpe at noen gjør det snart. Den eneste som for tiden setter foten ned mot jødehatet, er USAs president Donald Trump. Han tok på seg blant annet å stoppe støtten til USAID, som formidlet mye penger til terrorister og forskjellige organisasjoner som lever av «fredsindustri«. Han krever også slutt på krigen, både i Gaza og i Ukraina.

Reaksjonene fra vestlige politikere og deres trofaste medier er ikke overraskende. De liker ikke å bli avslørt. Men det er nettopp dét Trump gjør. Forskjellen mellom Trumps administrasjon og Vestens politikere er at amerikanerne faktisk har tatt seg tid til å lese både FN-pakten og Atlanterhavspakten. Trumps antikrigspolitikk er i henhold til FN-pakten, som Atlanterhavspakten er bygget på; det klare formål om fred mellom nasjonene er allerede presisert i paktens kapittel 1. Som forretningsmann prøver han å tvinge frem fredelige løsninger som skaper velferd for vanlig folk, i stedet for lidelser.

Siden USAs president Donald Trump begynte sin andre periode i Det hvite hus for 6 uker siden, har han allerede rukket å tvinge Vesten å se virkeligheten i hvitøyet. Vestlige politikere har investert milliarder av skattedollar, år ut og år inn, uten at det har brakt noe godt hverken til ukrainerne, de sivile i Gaza eller jødene. Vi må få lov til å spørre hva som er grunnen til at våre politikere er villig til å pøse ut enorme summer av våre skattepenger på noe de av mange års erfaring vet ikke kommer til å fungere. Hvor lenge er det akseptabelt at krigen i Ukraina skal holdes gående? Hvor lenge skal Hamas-barbarene få lov til å holde jødiske gisler i sine tunneler? Er det fortsatt lov til å stille spørsmål i Norge uten at man blir stemplet som det ene eller det andre, eller er vi allerede i den diktatoriske sonen der det kun fins én sannhet?

De samme europeerne som krever våpenhvile i Gaza, krever fortsatt krig i Ukraina. Like etter den russiske invasjonen av Ukraina i 2014, skyndte EU seg med å gi millioner av ukrainske flyktninger lovlig opphold, arbeidstillatelser og tilgang til sosiale tjenester. Tilsvarende har mer enn seks millioner syrere funnet tilflukt i nabolandene og Europa. Om lag 7 millioner ukrainere fikk flykte til Europa og andre steder i verden. Dette er vel og bra og slik skal det være. Spørsmålet er hvorfor Europa nekter å gi samme hjelp til befolkningen i Gaza som ønsker å flytte ut så lenge krigen pågår.

Ifølge The Meir Amit Intelligence and Terrorism Information Center legger både Hamas og egyptiske myndigheter strenge restriksjoner på alle som ønsker å dra ut gjennom Rafah-overgangen på den egyptiske grensen. Menn under 40 år får generelt ikke tillatelse til å forlate Gaza med mindre de betaler skyhøye bestikkelser både til Hamas og egyptiske grensemyndigheter.  De som har penger, har ingen problemer med å komme seg ut av Gaza. Langt verre er det for de fattige.

Faktum er at folkeretten lovfester retten hver av oss har til å forlate sitt land – om man ønsker det. Artikkel 13.2 i Menneskerettighetserklæringen sier:

13.2: «Enhver har rett til å forlate et hvilket som helst land, inkludert sitt eget, og til å returnere til sitt land.»

President Trumps forslag tvinger verden til å innse sitt hykleri angående arabernes skjebne som UNRWAs gisler siden 1949, og nå under Hamas’ brutale kontroll. Immigrasjonskontroll er gjennom historien blitt brukt av autoritære regimer til å opprettholde makten. Vi kan nevne Øst-Tyskland med Berlinmuren, Cuba og Eritrea. Det er oppsiktsvekkende at det er nettopp slike regimer Vesten og muslimske land i området nå er enige med når det gjelder de sivile i Gaza. Hvordan kan man forlange at de sivile i Gaza skal tvinges til å bo på et område uten husly, vann og sanitære forhold i flere tiår fra nå av, mens ukrainere, syrere og andre får lov til å flytte dersom de ønsker det?

Trumps plan om frivillig utreise for Gaza-innbyggere som ønsker det inntil krigen er over, kan komme til å svekke Hamas’ radikale ideologi og frata dem menneskelige ressurser, men også enorme pengesummer fra Europa, Iran og Qatar. Den kan også bidra til å få slutt på flere tiår med korrupt styre, undertrykkelse av innbyggerne og terrorisme mot både jøder og arabere. Men med unntak av USA ser det ut til at både Vesten og den muslimske verden nå samarbeider med Hamas for å holde innbyggerne fanget. De vestlige mediene, og ikke minst de norske, er opptatt av å sette Israel i et dårlig lys og ignorere lidelsene til terrorofrene, både arabere og jøder.

Dagens journalistikk i massemedia mestrer ikke formidling av fakta, som er et krevende arbeid både tidsmessig og intellektuelt. Formidling av følelser og moralske pekefingrer er derimot enklere. Slik har medier både i Norge og andre land glidd over fra å være redskaper for folkeopplysning til å bli politisk korrekt moralpoliti. Slik skapes, næres og utbres antisemittismen i samfunnet, og det skjer i dag som den gang rett foran våre øyne som en «normalisert» del av hverdagen.  Medienes reaksjon på propagandafilmen «No Other Land» og BDS’ boikott av filmen er et godt eksempel på dette.