Å ta igjen Paul McCartney har jeg ingen mulighet til, men så ber jeg ikke om mye, bare noen skarve millioner. Bildet ble tatt i Abbey Road i mai 1980, og Paul fikk Det Nyes diplom. Vi var ganske mye yngre den gang. Foto: Det Nye.

Verden har nå eksistert i 72 år uten at den gjorde meg til millionær. Jeg begynner å miste tålmodigheten. For all del: Jeg er ingen grådig mann. Men jeg finner det urimelig at aldersavstanden til mange av dem som avbildes på avisenes økonomiske sider med brede smil og svære aksjeposter, stadig blir større. Fortjener de å være rikere enn meg?

OK, de er gått inn for det med liv og lyst fra det øyeblikk de hørte om tannfeene: En tann i glasset ble til klingende mynt over natten. Uvurderlig livsvisdom lå nedfelt i denne oppdagelsen: at ubrukelige gjenstander i gitte situasjoner kan omsettes for betydelig mer enn de er verdt.

«Made in Hong Kong» sto det på alt mulig skrap før i tiden. Skrap som fant veien inn i de tusen hjem i tonnevis. Hvorfor? Jo, fordi det var «billig». Man kunne kjøpe det uten at lommeboken ynket seg. Hongkong ble en av verdens mektigste og rikeste byer takket være det gamle tannfe-trikset: skrap mot mynt.

Ingen snakket om kvalitet den gangen. Man kunne jo ikke holde slike målestokker mot gjenstander som nesten var gratis. I dag er de fleste av oss like dumme som tannfeene. På produktene vi kjøper, står det ikke lenger «Hong Kong», men veldig ofte «China». Asiatene skjønte det. Og det gjorde også våre hjemlige lurendreiere som så penger, store penger i lave produksjonskostnader frembrakt av barnearbeid, slavekontrakter, tvangsarbeid, fravær av fagforeninger og lokale valutaer i fritt fall. Kina er kanskje blitt greiere, men det er nok av andre fjerne land som leverer i god, gammel Hongkong-klasse.

Moral? Kvalitet? Penger er penger uansett hvordan de havner på bordet. En tusenlapp tjent på heroinsalg er like mye verdt i banken som en tusenlapp tjent på å pleie gamle mennesker på en institusjon. Penger stiller ingen spørsmål. Penger bare er.

Juks- og juggel-teorien kan godt overføres til de større ting i tilværelsen. Det står kanskje ikke «Made in China» på en nyoppført enebolig i landet Norge, men tanken bak den er. Vi vet at byggherren og hans samarbeidspartnere forsøker å slippe unna så billig som mulig. Vi har reguleringer, vi har lover. Dette er såkalte minstekrav til en bolig. Og dem legger luringene seg så tett opptil som mulig, samtidig som de forsøker å slippe unna med det meste. Målet er ikke å bygge en høykvalitetsbolig, men en brakke forkledt som hus.

I forretningslivet leter man uvegerlig etter kundens smerteterskel. First Price-produktene er smerteterskel i praksis: Billig middelmådighet som erstatning for dyrere (og bedre) merkeprodukter.

Det ligger ingen service-tanke begravd under det å drive forretning. Kundeservice er i dag bare et rykte forkledd som en robot-chat som ikke skjønner et ord av hva du spør den om, bortsett fra åpningstider. Telefonnummeret til produsenter og butikker er gjemt bort på veldig hemmelige steder på nettsidene deres. Service er chatbot og en rad med såkalt hyppig stilte spørsmål (med svar) som ikke ligner på noe som helst av det du lurer på.

Hva bryr forretningsmenn (og -kvinner) seg om kundeservice? Det begrepet er for dem bare punchlinen i en utrolig festlig historie om særlig eldre mennesker. Mennesker som man kan råde til å «tagge», spørre om de har snakket med SoMe-ansvarlige – kanskje de burde prøve Snapstreak, eller ta seg en TikTok (de fleste eldre tror det er en dans) eller rett og slett reposte spørsmålet til kundeservice.

Når de er kommet så langt, ler forretningsfolket så de nesten slipper seg, og klamrer seg til drinken for ikke å falle av stolen.

Forretningsmannen (og -kvinnen) er utelukkende med for pengenes skyld. Han ønsker ikke å bidra med noe, han driter langt – og det med tilløp – i å bidra til å heve kundens livskvalitet. Hva har man ellers NAV til?

Han er ingen samfunnsborger – han er det stikk motsatte: Et asosialt svin som meler sin egen kake. Han slipper dritt i glasset og håper å våkne neste morgen med en skinnende mynt på nattbordet.

Det er hva hans foreldre lærte ham. De var jo de første tannfeene i hans liv. Nå er det vi som er det, kundene og konsumentene. Det virkelige livs tannfeer. (Og da mener jeg tannfe i betydning fe.)

Kanskje jeg har vært for snill? Man blir ikke rik av å være snill. Det er en erkjennelse som lindrer. Jeg finner også stor hjelp i å tenke at mennesker som Røkke og Hegnar og Fredriksen er slemme. Jo rikere, jo slemmere. Kommer man først på gli i de tankebanene, fastslår man med fryd at veien fra Elon Musk til Adolf Hitler er snublende kort.

Men det fører meg ikke nærmere målet: Jeg vil også være rik. Ikke nødvendigvis avskyelig rik. Men i hvert fall millionær. Og allerede når jeg skriver millionær, kjenner jeg at det ikke er nok, jeg må minst være mangemillionær.

Tanken på hva noen millioner kan gjøre med mine livskvaliteter, er så sitrende deilig at jeg blir kvalm. Gjeldfri! Og ikke bare gjeldfri, men gjeldfri i en ny og større bolig! Og masse sjelden vinyl på vei fra utlandet. Er det for mye forlangt av en høflig og vennlig kar som har vært snill – ja, kanskje altfor snill – i over 70 år? Jeg tror ikke det.

Men hvordan? Hvordan?

Da slår tanken meg. Nordmenn bruker utrolig mye penger på fnask og fanteri. Takeaway, Wolt, Bolt, Starbucks, Red Bull, mobiloppgraderinger, streaming, abonnementer på ting de nesten aldri bruker, apper og spill – og sikkert en god del TikTok-dansing. Det finnes garantert sekkevis med andre helt likelydende eksempler på dustete sløseri. Dritt for mynt. Uten å ta for hardt i, bruker hver nordmann sikkert 100.000 kroner i året på nærmest absolutt ingenting. Gang det opp på antall sløsefanter, og du får svimlende beløp som like gjerne kunne vært dumpet i havet.

Her er min idé: Hva om alle der ute – og nå snakker jeg ikke bare til unge sløsere, men til hele kollektivet Norge i alle aldre og fasonger, alle 5,5 millionene av oss. Legg av én krone. Én eneste liten krone. Legg den i en eske i vinduet, og så, når vi nærmer oss det nye året 2026, tar du denne kronen og vippser den til meg. Ja, ikke den fysiske kronen, den har bare vært et symbol på din forsiktige, men absolutt sjenerøse velvilje, men du vippser meg en digitalkrone fra kontoen din. Det er så lite at du ikke merker det engang, og likevel er det akkurat nok til å utrette det store mirakelet: Gjøre Yan Friis til en mangemillionær.

Tanken er én krone fra hver av dem som utgjør alle landets husstander. Helst også nordmenn som bor i utlandet, f.eks. Sveits. Alle må med. Når babyene blir voksne, kan dere fortelle dem at de bidro til å gjøre Yan Friis til hele Norges folkemillionær.

Her har altså folket sjansen til å vise verden at man ikke behøver å være slem for å bli rik. En sunn og medmenneskelig folkeaksjon, gjerne med fakkeltog, uten en eneste negativ bivirkning. Aksjonen for folkemillionæren vil virke samlende – på tvers av alle partipolitiske og rasemessige skillelinjer – tenk hele nasjonen i et løft for et felles mål. Akkurat hva vi trenger i en vanskelig samtid.

Alle får noe igjen for den lille kronen sin: En ordentlig blid 73-åring med glad kone og glade venner og naboer som unner ham denne gaven, for denne mannen nådde nemlig rikdommen uten å gjøre en katt fortred.

Jeg kjenner fryd når jeg tenker på disse 5,5 millionene. Bare mine skal de være. Men jeg vil være sjenerøs og gi gaver til dem som står meg nær. En million, i hvert fall. Eller det var kanskje litt mye. 20.000 til de nærmeste, det er gavmildt, svært gavmildt. Jeg kjenner ingen som bare gir bort 20.000 uten forvarsel.

Eller, forresten, det kan bli et mas hvis jeg begynner sånn, og da renner pengene fort. Man må jo på ferie til et land hvor palmer er en sentral del av floraen. Og jeg kan ikke reise alene, det blir for stusslig. Så må jeg spandere. Men da må jeg vel kjøpe business til dem også, ellers blir det kanskje rart. Alt jeg sitter foran, og de bakerst, i basarene. Det må jeg tenke litt på.

5,5 blir litt snaut. Jeg ser det nå. Kanskje to kroner er bedre. To kroner til folkets mann! Du merker uansett ikke forskjellen. Ja, to kroner må det være. Da blir det over ti millioner.

Nå kjenner jeg allerede at dét blir litt snaut også. Hvordan er det mulig? Jeg blir gjerrig med penger jeg ikke har. Noe sier meg at det er et uheldig personlighetstrekk. Man må unngå å fremstå som forhåndsgjerrig når man skal bli folkemillionær. Viktig poeng. Vær forhåndsraus, hold tett om alle gjerrige tilbøyeligheter TIL DU HAR NOE Å VÆRE GJERRIG MED! Nemlig!

Folkemillionæren kjenner seg litt pjusk. Skulle du få lyst til å vippse, står tilbudet fortsatt åpent.

Kjøp «Veien fra ateismen til det totalitære» av Olavus Norvegicus.