Av trøstetenker Yan Friis

Livet er en grusom kø på motorveien der den ene etter den andre flyr forbi deg i buss- og taxi-filen (tidligere Tesla-filen). De har som regel ikke noe der å gjøre, men de slipper unna med det. Hvor er lovens lange arm når du trenger den? Den ligger på lur i buskene for å knipe deg uten piggdekkoblat. Eller venter nede i sentrum for å knipe deg i gatelabyrintene til MDG.

Urettferdig, det er hva det meste er. De freidige og de frekke, de som tar det største stykket når kakefatet settes frem, det er de som vinner. De får de beste jobbene, de største aksjepostene, de lekreste jentene (eller guttene), ikke fordi de er så fremragende, men fordi de driter i sine medmennesker.

Den største dyd i dag er ærgjerrighet; evnen til å koble ut alle menneskelige hensyn, all moral, slik at man evner å gå rett frem på stålskinner mot det mål man setter seg: Pokalen.

Økonomene, investorene og konsulentene har sort belte i hensynsløshet. Nå har de fått selskap av en ny klasse unge politikere og rådgivere som har gjort klimamål, grønn omstilling og teknologiske mirakelkurer til karrierestiger. De går rett fra BI og statsvitenskap til departementene og sitter der og forvalter fantasisummer som de ikke har bidratt med så mye som et sukk til å skape, og nå hiver de det på havvind, hydrogen, karbonfangst — klimakrisens svar på kasinoene i Monaco.

Og jeg kan love: I deres verden er ingenting gratis, i hvert fall ikke for skattebetalerne. Det er titalls milliarder i dass, med et smil og en PowerPoint-begrunnelse – med ekstra trykk på grunn.

Foto: Pixabay

Aldri har vel voksne dresser sittet dårligere på en hel generasjon. Men trenger de å bry seg? De har vår nåtid og vår fremtid i sin hule hånd. De kan gjøre hva de vil. Og det gjør de.

Klimapolitikkens gullrush har fridd dem fra enhver bakkekontakt. Nå går man rett fra en masteroppgave om bærekraft til å styre milliardinvesteringer i teknologi som knapt finnes. Det slubbertene tjener, bestemmer og påvirker, står overhodet ikke i forhold til levet liv. De som former våre liv, vet altså ingenting om livet. Det er ingen skrekkvisjon; det er bare sånn det er.

Nå skulle ikke dette egentlig dreie seg om jyplinger med blod på hendene og altfor store fullmakter, det skulle dreie seg om vår evne til å overleve i en verden av urettferdighet.

Urettferdigheten har vært der hele tiden, lenge før datamaskinen ble allemannseie. Den er bare blitt tydeligere nå som snørrunger løper rundt i voksne dresser og etteraper hva de har sett rike og godt voksne menn gjøre på film.

At vi greier å leve med det, selv nå, skyldes at vi innerst inne og alltid tror og håper at den gamle regel fortsatt er gyldig: At jukset viser seg. Her ligger stor visdom. I utallige omskrivninger, men med nøyaktig samme meningsinnhold, er dette den egentlige grunnsetning for all filosofi. Jukset må jo vise seg, ellers er det ingen mening med noe som helst, og aller minst livet.

Er man oppsatt med en smule moral, og ikke minst evnen til å leve den, vil man i det daglige liv oppleve stadige forbigåelser. Folk som er langt dårligere kvalifisert enn deg, fyker forbi i buss- og taxi-filen og vinner sjefens gunst, enda de fleste vet at vedkommende er en ordentlig drittsekk. Det er bare spørsmål om tid, tenker man, før jukset viser seg.

Men det gjør ikke det. Karriererytteren vinner og fortsetter sin ferd oppover, ikke på tross av, men fordi han er en drittsekk. Jukset lønner seg! Se deg om: Det gjelder overalt. Intet menneske ville greid å bli verdensleder hvis han ikke skjønte at det måtte jukses. Det gjelder til og med Kennedy.

Foto: AP/NTB

Vi kan velge verre eksempler enn dette. Ta massemordere som Hitler, Stalin og Mao. Hitler døde med sitt Tredje rike i ruiner, antagelig for egen hånd. Men – kan man si at rettferdigheten da skjedde fyllest, at en pistolkule gjennom hodet til denne sinnssyke, for tidlig aldrende mannen oppveide all den lidelse og død han hadde påført millioner på millioner av mennesker over hele verden? Det er ikke mye til «jukset viste seg», eller hva?

Stalin døde av seg selv. Det samme gjorde Mao. Der viste altså ikke jukset seg før de var borte, og dermed merket de det aldri selv. De fikk altså være sprøyte gale et helt liv, tilrane seg gods og gull og all makt, drepe for fote, riktig kose seg med grusomhetene. Og så døde de. Uten å få seg en på trynet engang.

Likevel tror vi at jukset skal vise seg. At rettferdigheten skjer fyllest.

Nå er vi fremme, nå er vi der jeg ville ta oss:

For å kunne tro på dette, samtidig som vi igjen og igjen ser at skurkene slipper unna, må vi rett og slett innføre troen på et liv etter døden.

Enkelte kristne sverger til Himmel og Helvete. At de snille, altså alle de som stilltiende har latt seg forbigå fra fødsel til død, reiser hjem til Guds engler, mens alle de andre møkkafolkene som frekventerer bussfilene, blir stekt i sitt eget fett av ekle små vesener bevæpnet med høygafler.

Dette minner imidlertid altfor mye om ganske alminnelig hevn – og tortur. Det utligner ingenting. Du får juling, ja vel, men hva hjelper dét hvis du ikke selv er enig i at du har gjort noe galt?

Nei, det må være slik at i det øyeblikk du trår over dødsterskelen, åpnes dine øyne for det liv du nå legger bak deg. Jukset viser seg  for deg.

Hvilket mareritt: Å virkelig se og føle — uten mulighet til å gjøre det godt igjen — hva man har gjort mot hvert menneske som kom i ens vei; tenk deg denne kolossale bør av samvittighet som du nå må bære mens du gråter deg til blods og skriker din stemme stum.

Foto: Pixabay

Og enda er det mer. Og mer. Du konfronteres med deg selv og dine gjerninger igjen og igjen.

Om dette er sant, kan man til og med føle medlidenhet med Adolf Hitler.

Når du har sett alt og følt alt, er det da ingen ende på det? Jo, det må det være, dét er det vidunderlige, det er hva som gir livet mening: for nå har jukset vist seg, og du kan slippe fri.

Hvem har mandat til å si at nok er nok og løfter børen av deg?

Ja, Gud finnes.