³⁸ «Dere har hørt det er sagt: ‘Øye for øye og tann for tann.’ ³⁹ Men jeg sier dere: Sett dere ikke til motverge mot den som gjør ondt mot dere. Om noen slår deg på høyre kinn, så vend også det andre til. ⁴⁰ Vil noen saksøke deg og ta skjorten din, så la ham få kappen også. ⁴¹ Om noen tvinger deg til å følge med én mil, så gå to med ham. ⁴² Gi til den som ber deg, og vend ikke ryggen til den som vil låne av deg.

⁴³ Dere har hørt det er sagt: ‘Du skal elske din neste og hate din fiende.’ ⁴⁴ Men jeg sier dere: Elsk deres fiender, ⸆ og be for dem som ⸆ forfølger dere. ⁴⁵ Slik kan dere være barn av deres Far i himmelen. For han lar sin sol gå opp over onde og gode og lar det regne over rettferdige og urettferdige. ⁴⁶ Om dere elsker dem som elsker dere, er det noe å lønne dere for? Gjør ikke tollerne det samme? ⁴⁷ Og om dere hilser vennlig på deres egne, er det noe storartet? Gjør ikke folkeslagene det samme? ⁴⁸ Vær da fullkomne, slik deres himmelske Far er fullkommen.»

Matteus 5, 38–48

I sommer har jeg som mange andre sett filmen «The Odyssey», men jeg har også fått anledning til å lese boka «Egypteren Sinuhe» av den finske forfatteren Mika Waltari.

Waltari tar oss med til noenlunde samme tidsepoke som «Odysseen», men det var noe som skurret da jeg så filmen (som jeg uansett anbefaler). Jeg møtte en annen moralsk virkelighet i boka «Egypteren Sinuhe» enn den jeg møtte i filmen. Og selv om Waltaris bok er en roman, er den svært troverdig.

Den som leser Waltari, møter mennesker som levde i en verden der moral, makt, vold, seksualitet, religion og menneskeliv fungerer innenfor en førkristen horisont, og det slo meg hvor mye makt, hevn, bedrag, seksuelle overgrep og vold kan være en del av vår normale tilværelse, uten at menneskene nødvendigvis opplever det som et prinsipielt moralsk problem.

Det betyr ikke at menneskene i antikken manglet samvittighet. De kunne ha sterk skyldfølelse, lojalitet, skam, ære og religiøs frykt. Men selve den moralske referanserammen var annerledes enn den Jesus Kristus introduserte. Jesus gir moralen et nytt sentrum, et nytt utgangspunkt. Han viste oss at menneskeverdet trenger en åndelig åpenbaring.

Christopher Nolans «The Odyssey» har fått kritikk for at han moderniserer det homeriske universet. Han gir nemlig Odyssevs en samvittighet som i langt mindre grad preger det homeriske universet.

Filmen demper mye av den brutaliteten som finnes på Homers tid og antikken generelt: tortur, ofring, lemlestelse, hevn og den nærmest selvfølgelige tilfredsstillelsen ved å hevne seg.

Homer forteller oss ikke om en verden der ondskap er fraværende. Tvert imot. Men det er en annen moralsk orden enn den Nolan og det moderne mennesket er fortrolig med. I antikken veide ære, lojalitet og gjengjeldelse langt tyngre enn den universelle kjærligheten til den andre. En orden vi kjenner igjen i enkelte æreskulturer, men vi liker ikke å snakke høyt om det.

Odyssevs kan for eksempel plyndre en by, drepe mennene og ta kvinnene som krigsbytte. Dette presenteres ikke nødvendigvis som et eksistensielt moralsk sammenbrudd hos ham. Det er en del av krigens logikk.

For meg bekreftet «The Odyssey» hvor vanskelig det er for oss å forestille seg en moralsk verden som ikke allerede er gjennomsyret av kristne kategorier. Det er som vi tror vi kan se bort fra Jesus Kristus og allikevel beholde fruktene av hans offer.

Tom Holland, forfatteren av «Dominion» (2019), er opptatt av kristendommens betydning for vår forståelse av moral. Han mener det moderne mennesket tror at våre moralske idealer er universelle og selvinnlysende. Men sier at mange av dem er historisk sett svært spesielle, og de er blitt formet av kristendommen.

Holland sier ganske eksplisitt at det som gjør oss moderne – blant annet vår oppfatning av menneskeverd, omsorg for de svake, likhet og moralsk fordømmelse av maktmisbruk – i stor grad er et resultat av den kristne revolusjonen.

Det interessante er at Holland kom til dette synet da han arbeidet med antikken. Han oppdaget da at de gamle grekernes og romernes verdier etter hvert begynte å virke fremmede og urovekkende på ham. Han reagerte blant annet på korsfestelsen, en henrettelsesmetode som var utformet for å påføre den dømte størst mulig lidelse. Og han reagerte særlig på antikkens manglende forståelse av at den svake og fattige hadde en egenverdi.

Det er som om Jesus kommenterer denne forståelsen når han sier «Om dere elsker dem som elsker dere, er det noe å lønne dere for?»

Det gjør nemlig de fleste mennesker, men Jesus kommer med en helt annen standard, nemlig at vår kjærlighet ikke skal være avhengig av mottakerens fortjeneste.

Hvis kjærligheten bare gis til dem som fortjener den, er den egentlig bare gjengjeldelse.

Det er først når kjærligheten også gis til noen som ikke fortjener den, at den begynner å ligne Guds kjærlighet. Og så avslutter Jesus med et krav som kan oppfattes som umulig når han sier: «Vær da fullkomne, slik deres himmelske Far er fullkommen.»

Vi kan undres over hvordan Jesus kan kreve noe slikt. Men her er vi faktisk nærmere kristendommen enn mange forstår, for som C.S. Lewis skriver i boka «Se det i øynene»: Jesus har ikke noe annet å tilby enn det fullkomne, den fullkomne kjærlighet, og Jesus har ett mål: å gjøre oss alle fullkomne, en prosess som starter i møte med ham selv.

Det var nettopp denne kjærligheten som en gang ga verden ny retning. Vår moral er ikke et resultat av en rettlinjet etisk evolusjon. Troen på det er en myte. Den er derimot historisk og religiøst betinget.

Det moderne mennesket lever fortsatt av en moralsk arv det ikke alltid lenger kjenner igjen som kristen, og derfor står vi også i fare for å miste den.

Kjøp «Veien fra ateismen til det totalitære» av Olavus Norvegicus. Du kan også kjøpe e-boken her.