Dag 4: Kyiv -> Ivano-Frankivsk

3.august. Et møte med talskvinnen for en ukrainsk drone-produsent, del av et MilTech-cluster på over 100 private småbedrifter, blir dessverre kansellert i siste øyeblikk. Dermed gjør dagboken en liten omvei, til områder i vest, og Karpatene, før kursen settes sydover mot Odesa og Svartehavet.

Det er en underlig følelse å være i et land hvor et naboland ønsker å ta livet av deg. Tanken slår ned i deg, ikke akkurat som en drone, men som et mildt ubehag når du stirrer opp på de massive glassflatene som innhyller hovedjernbanestasjonen i Kyiv. «Hva ville skje dersom…?» og selvfølgelig, nå begynner luftvernsirenene å ule!

Hva gjør man? Haster til toalettene i kjelleren? Men med billett i lommen og koffert klarert av röntgenmaskinen er spaserturen kort til toget som venter på perrongen med avgang om bare ti minutter.

Store er kontrastene til salige Vy, som kjemper mot signalfeil i fredstid, og ikke klarer å få togene gjennom en tunnel i Østfold. Ikke all verdens sysselsatte i gule refleksvester kan hjelpe deg med å nå en avtale med buss-for-tog når ledelsen verdsetter passagerer som en lett brukt tyggegummi.

I Ukraina kan du være sikker på at når noe svikter, kommer det en Vladislav med kraftige, tatoverte underarmer og drar i en spake. Eller hamrer neven i et gammelt sovjetisk apparat som plutselig hoster til liv. Eller ikke. Da åpner han verktøykassen og fikser problemet. Analogt.

Bloodlands

Toget lar seg ikke affisere av luftvernsirenen, og på slaget hel setter det seg i bevegelse mot Ivano-Frankivsk, ved foten av Karpatene. Denne fjellkjeden, og sletteområdet rundt, har sett flere erobrere etablert og detronisert enn kanskje noe annet sted i Europas nyere historie, godt beskrevet i Timothy Snyders bok.

Det polsk-litauiske samveldet regjerte fra slutten av middelalderen (14. til 16. århundre) og endelig fortrengt av Habsburg-monarkiet i 1772. Habsburgerne var som kjent flinke til å utvidet riket gjennom strategiske giftermål, men aldeles elendige på å føre krig, Keisere som insisterer på at offiserene deres skal ha kritthvite uniformsjakker og store, sorte barter, som om nødvendig må farges jevnlig, har ikke opplevd resultatet av regnvær i felt.

Synagogen i Ivano-Frankivsk er tilbakeført den lille jødiske menigheten, rundt 150-300 mennesker. Foto: CB.

I 1918 var det over, og den kortlivede Vest-Ukrainske Folkerepublikk etableres i nettopp Ivano-Frankivsk (som het Stanyslaviv). Men sommeren 1919 er polakkene tilbake, i form av den 2. republikk, som varer helt til tyskernes invasjon i 1939, der Stalin rykker inn fra øst, og området blir en del av den Ukrainske Sovjetrepublikk. Men ikke lenge, for sommeren 1941 invaderer tyskerne og etablerer Generalguvernementet – Distrikt Galizien, annektert av Tusenårsriket. Men ikke riktig så lenge, for sommeren 1944 er Stalins arbeiderparadis tilbake.

Noen som var så uheldige å bli født i dette området rundt 1900, og klarte å leve frem til Ukrainas selvstendighet i 1991, ville – ved å bo på samme sted hele livet – ha levd i minst syv forskjellige land/styreformer.

Minnetavler over falne fra Ivano-Frankivsk. Alle ukrainske byer og tettsteder har lignende minnelunder, og de utvides nedover gågater og plasser for hvert år. Foto: CB

Invasjon av Ukraina – og Europa

Vi får ofte høre om de enorme oppofrelsene Sovjet gjennomgikk for å «frigjøre» Europa fra nazismen. Bortsett fra at Stalin var Hitlers allierte frem til krigsutbruddet, og at Stalin ikke hadde tanke om å frigjøre noen som helst, og at Sovjet unngikk kapitulasjon takket være enorme mengder mat og krigsmateriell sendt med konvoier til Sovjet fra Vestmaktene – var det virkelig nødvendig å ofre 10 millioner soldatliv? Og like mange sivile?

Det er noe med det sosialistiske – herunder nasjonalsosialistiske – menneskesynet. At det døde to sovjetiske soldater per Wehrmacht-soldat, må sees i sammenheng med at tyskerne tross alt tapte krigen og ble slaktet på Østfronten det siste krigsåret. Mens russerne sloss kun i eget nabolag, de slapp å delta i krigen i Atlanteren, i Afrika, på D-Dagen, eller i Stillehavet mot det minst like bestialske japanske keiserriket. Likevel ble tapene så hinsides ut av proposjoner i forhold til andre allierte.

Høye tap – statiske fronter

De siste to ukene av juli mistet Russland 20000 mann, drepte og sårede, i Ukraina. I samme periode erobret russerne 25 km2, nesten utelukkende i Konstantinivka-området. Altså et litt større område enn den spanske enklaven Ceuta, på 19,5 km2. Manhattan er på 60 km2. Det tar russerne omtrent 5 uker, og 22000 – 23 000 soldater å erobre tilsvarende bit av Donbas, som absolutt ikke har samme tomtepriser som Manhattan. Særlig når det må brukes hundre år på å rense jorden og fjerne blindgjengere.

Så hvorfor? Det er selvsagt viktigere å hindre at et slavisk broderfolk lykkes i frihet og viser at en bedre fremtid er mulig også for Russland.

Av samme grunn oversvømmes Ceuta, og Den europeiske union, av invasjonsstyrker uten evne til å skape en bedre fremtid i sine egne egne hjemland, eller i våre – uansett mengden hjelp og favorisering. Målet er å gjøre oss alle ufrie, så vår tids «øverste Sovjet» skal beholde makten og privilegiene. Og ikke minst, illusjonen om sitt eget gode selvbilde.

Tenkende, velinformerte ukrainere vil ikke inn i EU. De har fått nok av imperier.