Ytringsfrihet er en vesentlig del av autentisk frihet og forankret i menneskets særegne evne til å holde fast ved sannheten gjennom overbevisning snarere enn tvang. Selv om sannheten er objektiv og uavhengig av det erkjennende subjektet, kan den bare mottas av subjektet på frivillig grunnlag.

Vi kan sette dette opp mot en svakt begrunnet oppfatning av frihet som bare et pragmatisk middel for å «komme overens» i et pluralistisk samfunn, der vi antar at sannheten er mer eller mindre uoppnåelig. I denne svake formen for liberalisme vil ytringsfriheten lett bli ofret når den ikke lenger fremstår som den optimale empiriske løsningen for å opprettholde sosial harmoni eller stabilitet. Vi har sett denne dynamikken utspille seg i vestlige samfunn det siste tiåret, der elitene nå ofte insisterer på at sensur er nødvendig for å «beskytte demokratiet» mot den populistiske pøbelen.

En prinsippfast frihet som fremmer felles søken etter sannheten, må alltid utelukke vold mot ideer. Slik tvang reduserer enkeltpersoner til rene midler og undergraver muligheten for ærlig overtalelse. I stedet bør offentlige myndigheter kun gripe inn for å forhindre forfølgelse eller propaganda i form av «batongargumenter» – det vil si ulike former for tvang eller oppfordring til vold – samtidig som de tillater åpent uttrykk for motstridende synspunkter, uansett hvor kontroversielle de måtte være.

Den avdøde italienske katolske filosofen Augusto Del Noce illustrerer dette ved å insistere på at selv ideologiske motstandere, som for eksempel fascister, bør få lov til å gi uttrykk for sine dårlige ideer (noe de ikke fikk lov til i Italia like etter andre verdenskrig): «La også fascistene forsvare sin idé om vold hvis de ønsker det; vi skal bekjempe dem med argumenter, og oppgaven vil egentlig ikke være så vanskelig», hevdet Del Noce selvsikkert. Han advarte om at å undertrykke falske ytringer med makt bare fører til at myter oppstår i det skjulte og at nedkjempede ideologier lever videre, slik man så i den posthume «Mussolini-legenden» som oppstod i klimaet av etterkrigstidens italienske sensur.

Et av de sentrale problemene med sensur er dette: Forbudet mot å si visse ting får dem ofte til å virke sanne, selv når de ikke er det. Det er bedre å la usannheter komme til uttrykk og tilbakevise dem med argumenter, enn å tvinge dem til taushet før de får blitt sagt.

* * *

Det er avgjørende å gjenopprette de varige prinsippene som ytringsfriheten bygger på, nå som vi står overfor nye utfordringer som følge av fremveksten av enormt kraftige digitale teknologier og globale kommunikasjonsplattformer. Bevisene som kom frem i saken Missouri mot Biden, avslørte omfattende tvang utøvd av Det hvite hus, helsedirektøren, CDC og andre føderale etater mot digitale plattformer for å merke, undertrykke, nedprioritere eller fjerne innhold og kontoer på nettet – gjennom direkte press, algoritmiske endringer som påvirket tusenvis av innlegg, eller handlinger utført av bestukne tredjeparter. Dette «sensur-industrielle komplekset» rettet seg mot kritikere av regjeringens foretrukne covid-politikk, valgsikkerheten, abort, kjønnsideologi, utenrikspolitikk og andre spørsmål av offentlig betydning.

Som ankedomstolen påpekte i denne saken, hadde omfanget og størrelsesordenen av denne sensuren – gitt den enorme rekkevidden til nye digitale teknologier – ingen presedens i tidligere ytringsfrihetssaker i USA. For å sitere distriktsdommeren: Det saken avdekket, var uten tvil «det verste bruddet på ytringsfriheten i USAs historie». Tidligere saker om sensur utført av overivrige myndighetspersoner handlet vanligvis om engangshendelser: en enkelt artikkel som ble undertrykt, noen få avsnitt strøket fra en bok, en journalistisk reportasje som ble stoppet før den så dagens lys. Men det vi så i vår tid med sosiale medier, var noe helt nytt, muliggjort av den kraftige rekkevidden til avansert digital teknologi: myndighetsinngrep som sensurerte titusenvis av vanlige amerikanere hundretusenvis av ganger.

For mange amerikanere som meg, som ble utsatt for dette, føltes slike tiltak svært personlige: Hver eneste borger med en Twitter- eller Facebook-konto ble en potensiell «avisredaktør» eller «journalist» som ble utsatt for undertrykkelse fra myndighetenes ytringspoliti. Ofte ble denne sensuren utført av identifiserbare politiske aktører, som da Det hvite hus’ direktør for digital kommunikasjon, Rob Flaherty, presset en toppleder hos Facebook til underkastelse, slik jeg beskrev i detalj i en Wall Street Journal artikkel som jeg skrev sammen med en av advokatene i saken. I det tilfellet pekte dokumenter vi fikk tak i under bevisopptaket, på en identifiserbar regjeringsfunksjonær som kunne holdes ansvarlig og stilles for retten.

Imidlertid var mye av myndighetenes sensur langt mer subtil og indirekte. Oftest var det ikke nødvendig at en identifiserbar person anmeldte et bestemt innlegg eller en konto for å få det sensurert. I USA forbyr det første grunnlovstillegget myndighetene å drive meningsbasert sensur, mens «state-action»-doktrinen forbyr myndighetene å omgå grunnlovsmessige begrensninger ved å få private selskaper til å oppnå forbudte mål indirekte – noe som også skjedde. Den aktuelle saken avdekket at myndighetenes press i noen tilfeller førte til at sosiale medieplattformer endret algoritmene og bruksvilkårene sine for å automatisere og skjule prosessen med myndighetsstøttet sensur.

I dette systemet er det ikke sikkert at de som blir brakt til taushet, engang forstår at de blir sensurert, ettersom algoritmen ganske enkelt begrenser rekkevidden til innleggene deres, slik at det blir umulig for dem å spre seg organisk eller «bli virale» og oppnå innflytelse. I den nye konteksten med digitalt formidlet sensur kan subtil algoritmisk manipulering skape en illusjon av ytringsfrihet, samtidig som den effektivt kontrollerer rekkevidden og virkningen av kommunikasjonen på nettet.

Hvis en etterforsker eller journalist ber X eller Facebook om å få se algoritmen deres, vil selskapet ikke kunne fremlegge den, ettersom kodingen er lagt ut til tusenvis av programmerere, som hver især kun er ansvarlige for én liten del av hele puslespillet. Dette skaper uoversiktlige mekanismer for informasjonskontroll uten noe klart sentrum for moralsk ansvar eller ansvarlighet. Sensuren går under jorden, der den styres av maskiner som – i motsetning til menneskelige tjenestemenn – ikke kan utfordres i retten eller stilles til ansvar.

Fremtiden for sensur vil innebære at det meste av dette arbeidet blir lagt ut til kunstig intelligens (AI). Med store språkmodeller som nå er i stand til å bearbeide og sammenfatte enorme mengder ytringer på nettet, vil vår evne til å kommunisere i den digitale verden snart bli styrt av usynlige, men uhyre mektige boter. Selv om myndighetene hindres i å sensurere på nettet, og selv om vi klarer å avverge den skandaløse EU-loven om digitale tjenester og andre autoritære mekanismer for statsstøttet sensur, vil private selskaper med egne ideologiske interesser, utstyrt med avanserte AI-verktøy, fortsatt utgjøre en alvorlig trussel mot ytringsfriheten.

Denne globale trusselen fra mektige private aktører kan vise seg å være like alvorlig – og betydelig mer innflytelsesrik – som sensur fra myndighetene. (Av grunner som faller utenfor rammen av denne artikkelen, er mitt eget syn at disse plattformene etter amerikansk lov bør behandles som transportører snarere enn redaktører av innhold, noe som ville innebære at private selskaper eller deres algoritmer ikke kunne undertrykke ytringsformer som er beskyttet av grunnloven.)

Vi er vitne til hvordan dette gjennomgripende og seige maskineriet av makt, propaganda og teknologisk kontroll vokser frem i sanntid. For å møte dette vil det kreves årvåkenhet, rettspraksis og strukturelle reformer som legger til rette for en åpen debatt på nettet i vår digitale fremtid.

* * *

Denne artikkelen er hentet fra mitt forord til den kommende boken «Truth, Freedom of Speech and Modern-day Censorship» (En Route Books, 2026).

Aaron Kheriaty er seniorrådgiver ved Brownstone Institute, forsker ved Ethics and Public Policy Center i Washington D.C. Han har tidligere vært professor i psykiatri ved University of California, Irvine School of Medicine, hvor han var leder for avdelingen for medisinsk etikk.

Denne teksten ble opprinnelig publisert av Brownstone Institute den 23. juli 2026, og offentliggjøres på Document under lisensen Creative Commons Attribution 4.0.

Kjøp Totalitarismens psykologi her! Kjøp e-boken her!