Hans Rustad 
Når en kommunikasjonsrådgiver skriver brev til en av pressens hovedorganisasjoner for å få kastet ut en redaktør for et opposisjonelt medium, bør man spisse ører. Medier24 har et stort oppslag og intervju med Svein Tore Bergestuen. De glemmer et relevant og innlysende spørsmål: Hvem har sendt deg?
Bergestuen foregir å skrive som «engasjert samfunnsborger». Han problematiserer verken sine egne roller eller Eva Sannums. De driver kommunikasjonsfirma sammen, og hun var i en årrekke medlem av Pressens Faglige Utvalg. Her er det duket for påpekning av temaet flere hatter.
Hvis Bergestuen kun hadde vært «engasjert borger», hadde han påpekt disse bindingene for å ta brodden av kritikk. Det gjelder ikke bare Sannum & Bergestuen. De har begge jobbet i Geelmuyden Kiese, og Sannum har vært ansatt i Try. Bergestuen var personlig rådgiver for Hadia Tajik. Koblingene til samfunnsaktører er mange.
Blant kundene finner vi Antirasistisk senter. Hvis Bergestuen hadde vært litt «på», ville han visst at staten subsidierer Antirasistisk senter med flere millioner. Sofia Rana får statslønn for å ringe rundt i byen for å hindre at Norgesdemokratene og Document får leie lokaler. Hvis de ikke lykkes, møter de mannsterkt opp utenfor for å sjikanere og fotografere gjestene. Harald Klungtveit i Filternyheter.no publiserer hvem som deltar på lovlige demonstrasjoner. Jeg har ikke hørt andre medier problematisere at en statsstøttet presseorganisasjon og en NGO aktivt henger ut folk for å benytte seg av forsamlingsfriheten og ytringsfriheten.
Er det fordi de vil ha den for seg selv? Svaret er opplagt ja, men ingen av aktørene vil vedstå seg at det er det de vil. De blir rasende på JD Vance når han sier at den største trusselen mot Europa kommer innenfra. Støre klappet ikke.
Denne «utviklingen» har pågått i mange år. Men den er i ferd med å slå tilbake, i takt med at sensur og overvåking øker. Den autoritære dreiningen utløser svar.
Da gjelder det å skyte budbringeren.
Juks
Fortalerne for uthengning jukser: Publikum skal lures til å tro at alle som går på et møte med Norgesdemokratene, vet hvem som kommer og står kollektivt ansvarlig for dem. Det er et prinsipp som kun gjelder høyresiden. Det er ingen som spør NRK om hvorfor venstreorienterte talepunkter gjennomsyrer alt de sender.
Men det glipper, og dét er Bergestuens brev et tegn på: De vil ha full kontroll. De vil ikke ha et medium med gjennomslag som kan true det offisielle narrativet.
Autisme
Men det er også et tegn på at man har befunnet seg i et ekkokammer i så mange år at virkeligheten fremstår helt fordreid. Man forstår ikke lenger hva som foregår.
Krigen i Persiabukta har vært en vekker. For første gang viser Vest-Europa sympati for et teokratisk diktatur som massemyrder befolkningen. Det skjer etter at mediene har drevet Gaza-kampanje i tre år og overbevist seg selv om at palestinerne er de nye jødene, som Erna Solberg en gang hevdet.
Vi er vitne til et forfall i politisk kultur som skyldes masseinnvandring, utskiftning av norsk kultur og medier som konsekvent feier konsekvensene under teppet.
Norsk offentlighet trenger Document til å fortelle dem det de andre tier om eller fordreier. Det er faktisk livsnødvendig hvis ikke skuta skal gå på grunn. Blinde mennesker foretar vanvittige valg.
Jeg tror faktisk at dét er noe av grunnen til at Document har fått bli værende som medlem av Redaktørforeningen. Norsk offentlighet må ha et korrektiv.
Ingen borgerlighet
Når Oslos ordfører Anne Lindboe snakker som et medlem av Antifa – «ingen rasister i våre gater» – er det helt surrealistisk. Men dette er en endring som har skjedd inne i hodene på Høyre-toppene. Det er bare ingen journalister til stede for å beskrive den mentale utskiftningen som har skjedd parallelt med den demografiske. Derfor er pride så viktig. Regnbuen skal overdøve dissonansen.
Konklusjonen gir seg selv. Det finnes ingen borgerlighet lenger. Dét er den tragiske realitet. Borgerlighet forutsetter opplysning, at man har vedlikeholdt opplysningsverdiene. De har vært under press lenge.
Opplysningsverdiene koster i et flerkulturelt samfunn. Det så vi under karikaturstriden. Nå har Danmark innført loven mot skjending av helllige tekster.
Støre var forutseende. Han tilpasset seg allerede i 2005/06, da han angrep Vebjørn Selbekk. Støre så hvilken vei vinden blåste. Å opprettholde opplysningsverdiene i et flerkulturelt samfunn blir for smertefullt.
Knut Storberget ville gjeninnføre blasfemiparagrafen og fremmet forslaget i julestria 2008. Den gang sto VG på riktig side:
Den gang var det tilstrekkelig mange våkne til at Storberget måtte snu. Lars Gule og Documents Nina Hjerpset-Østlie gikk sammen om et opprop som raskt fikk tilslutning. Sammen med Jon Hustad fikk vi foretrede for statssekretær Astri Aas-Hansen. Storberget forsto at en slik lov ville koste. Han bøyde av.
Den gang var prinsippene sterkere enn tilpasningsevnen. Slik er det ikke lenger.
Man innførte en ny praksis: Hvis realitetene bryter med prinsippene, er det prinsippene som må vike.
Det gjelder ikke bare sekulære prinsipper, men også de kristne. De er for ubehagelige.
Ytre høyre
Hvis noen skulle være uenige, hadde man en bås for dem: ytre høyre.
Da Høyre fant seg i det – og FrP langt på vei –, oppga man den viktigste skansen. Man anerkjente venstresidens rett til å holde høyresiden kollektivt ansvarlig.
Dette er et utstudert knep som kun venstresiden er slu nok til å ha utviklet.
Folk forstår ikke helt hva som skjer, fordi det forkles som moralsk godhet og overbevisning. Borgerlige mennesker er godtroende.
– Du er vel ikke ond?
– Du er vel ikke som en av «dem»?
Her ble 22. juli hendelsen som banket folk på plass.
Overbevisning
Men internett er sterkere. Den frie flyt av informasjon og meninger.
Hvis man skal overbevise noen, må man satse på overbevisning, ikke makt. At Vest-Europa nå velger makt overfor sin egen befolkning, er et brudd med det beste i vår tradisjon. Dét det er verdt å slåss for!
Men overtalelse er noe annet enn manipulasjon. De som utgir seg for å være overbevist, stiller deg overfor ultimatum i smått og stort.
Vi kan snakke om Statens pedagogiske verktøy: trusler, dulgte, implisitte og ultimatum: Hvis du ikke gjør som vi sier, så …
Toleransen gjelder ikke de intolerante
Ytringsfrihet må gjelde alle, med ett viktig forbehold: Det gjelder dem som selv respekterer ytringsfriheten.
Når den elitære venstresiden selv allierer seg med maktstrukturer som ønsker kontroll og masseinnvandring, med alt det innebærer, og forsvarer sensur mot de uspiselige på høyresiden, er de blitt, de facto, alliert med islamister. De har forspilt sin rett til å bli trodd på å være det de utgir seg for: moralsk overlegne.
Det er den valutaen eliten har devaluert gjennom mange år, særlig i forhold til Trump og islam.
Devaluering av liv
Nå er det også krigen i Ukraina som er en driver. Det slår meg når jeg hører Høyres Peter Frølich snakke varmt om droner i Nyhetsmorgen om hvor mye som har forandret seg siden Vietnam-krigen. Frølich ville neppe gått i demonstrasjon mot napalm om han hadde levd den gangen. Men han er symptomatisk for en dreining: Vi dreper mennesker uten at det bryr oss det minste.
Å være en opplyst borger betyr å ta ansvar for det som skjer med oss og det som skjer i vårt navn. I Ukraina snakkes det om to millioner drepte til sammen. Det er ingen diskusjon om krigen.
I innslaget i Nyhetsmorgen om den diplomatiske krisen mellom Polen og Ukraina presterer studio å spørre korrespondent Zofia Paszkiewicz om det er slik at massakren i det vestlige Ukraina er noe som polske historikere opererer med. Paszkiewicz forklarer at for ukrainere er militsen den gang noen som slåss for ukrainsk uavhengighet. Hun nevner faktisk utrolig nok Stepan Bandera i nøytrale vendinger.
I det gamle NRK ville Bandera vært omtalt som ytterliggående nasjonalist og vært unevnelig. Men han blir spiselig for å forsvare krigen mot Moskva.
Vi kjøper argumentet fra Kyiv om at bråket om navnet på massorderne er å løpe Moskvas ærend.
Vi kjøper revisjonisme om massemord for å tekkes Kyiv. Dermed er nok en moralsk grense overskredet. Krigen påvirker elitens moral og fjerner hemninger.
Den er nå villig til å sluke hvitvasking av massemord for ikke å forstyrre alliansen med Zelenskyj.
Eliten begynner å minne om de høyreekstreme kreftene den ellers ser alle steder på hjemmebane. Denne fellen var lett å se for den som kjente ukrainsk historie. Nå har eliten gått i den, og vil støte fra seg polakkene. De glemmer ikke sine døde.
Men dét gjør vi. «Aldri mer!» gjelder ikke lenger.
Politikken er blitt et galehus.
VG-redaktør Gard Steiro uttalte i Debatten i vinter at vi ikke kan ha et offentlig rom som ikke er regelstyrt. Han siktet til sosiale medier og alternative medier. Signalet han ga, var at disse må bringes under kontroll. Det er dét EU nå holder på med.
