Venstresiden liker å fremstille formuesskatten som en skatt som bare rammer «de rikeste». Det er en forenkling som skjuler hvem som til slutt betaler prisen: norske bedrifter, norske arbeidsplasser og vanlige folk.
Formuesskatten er unik fordi den må betales uavhengig av om bedriften tjener penger. En bedriftseier kan sitte på store verdier på papiret, men ha lite tilgjengelige penger. Likevel krever staten inn skatt. Pengene kommer ikke fra løse luften. Det resulterer i at bedrifter må øke prisene, ansette færre eller investere mindre. Formuesskatten står ikke på kvitteringen slik som momsen, men vanlige folk merker den likevel gjennom dyrere varer, færre jobbmuligheter og svakere lønnsvekst. Dyrtid handler derfor ikke bare om internasjonal inflasjon, men også om politiske beslutninger som gjør det dyrere å drive og produsere i Norge.
Den økonomiske tryggheten som oljeinntektene har gitt Norge, har samtidig skapt en politisk kultur som undervurderer hvor krevende det faktisk er å bygge nye verdier fra bunnen av. Å administrere et oljefond er ikke det samme som å bygge et selskap fra null, ta risiko og konkurrere internasjonalt. Likevel er det ofte mennesker som aldri selv har bygget virksomheter eller skapt private arbeidsplasser som utformer politikken for dem som faktisk gjør det.
Verdens mest innovative økonomier belønner mennesker som reinvesterer, bygger og skaper. Norge gjør i stadig større grad det motsatte. Over tid kan dette svekke innovasjonskulturen. Nye gründere vokser frem fordi mennesker ser andre lykkes.
Det mest absurde er at staten skattlegger arbeidende kapital – maskiner, bygninger, utstyr og verdier som brukes til å skape arbeidsplasser. I praksis straffes mennesker for å eie og utvikle norske bedrifter. Jo mer man investerer og bygger opp, desto mer skal du betale.
Stadig flere norske investorer og gründere har derfor flyttet til Sveits, hvor beskatningen av eierskap er lavere og mer forutsigbar. Da regjeringen økte formuesskatten i 2022, anslo man at skatteøkningen ville gi rundt 1,35 milliarder kroner i ekstra årlige inntekter. I etterkant har personer med anslagsvis 540 milliarder kroner i formue flyttet ut av landet. Flere analyser har estimert at dette kan ha redusert Norges årlige skatteinntekter med rundt 5,5 milliarder kroner.
Sverige avskaffet formuesskatten i 2007, fordi den ble vurdert som skadelig for investeringer og kapitaltilgang. I dag har Sverige flere internasjonale teknologiselskaper og en sterkere gründerkultur enn Norge. Selskaper som Spotify, Klarna og Skype vokste frem i et system hvor kapital i større grad kunne reinvesteres i selskapene.
Dette handler ikke om å gi fordeler til noen få. Det handler om hvem som skal eie Norge i fremtiden. Skal norske bedrifter eies av norske gründere og familiebedrifter, eller skal vi fortsette en politikk som presser kapital, investeringer og eierskap ut av landet?
Vi i FpU mener at verdiskaping må belønnes, ikke straffes. Uten private bedrifter finnes det ingen arbeidsplasser å skattlegge, ingen lønninger å fordele og ingen velferd å finansiere. Derfor er kampen mot formuesskatten ikke en kamp for de rike – det er en kamp for norsk eierskap, norske arbeidsplasser og vanlige folks økonomi.
Filippa Almnes er nestleder i Midt-Telemark FpU.


