17. mai er Norges store dag. Korpsene spilte, barna spiste is og flagget vaiet, som Maja Sojtaric selv skriver i Dagsavisen.

Midt oppi dette sparket og slo en ungdomsgjeng av innvandrere løs på en ung mann som forsøkte å komme seg unna.

Sojtaric bruker tre spaltemeter på å skrive om Jon Helgheim.

Det er et avslørende valg. Volden på nasjonaldagen er knapt et tema. Det som opptar Dagsavisens kommentator, er at lederen av justiskomiteen delte en video av den. Helgheim åpnet, ifølge Sojtaric, «dørene på vidt gap for en vanvittig bølge av rasisme» og viste «forakt for grunnleggende norske verdier».

La oss ta det siste først: Guttene som sparket og slo på landets nasjonaldag, viste ikke de forakt for norske verdier?

Det skjedde ikke i mørket, ikke i en bakgate, ikke på et sted der ingen så det. Det skjedde midt blant korps og flagg og familier, på den dagen da nasjonen Norge feirer seg selv. Å angripe noen der og da, er ikke bare vold:

Det er en demonstrasjon av at man ikke bryr seg om hva dette landet er og hva denne dagen betyr.

Sojtaric kaller så de rasende kommentarene i Helgheims felt for rasisme. Noen av dem er avskyelige, og det er ingen grunn til å forsvare dem. Men det er verdt å merke seg hva hun ikke vil påtale. Hun kaller nemlig ikke volden mot russeungdommen for noe som helst. Den bare skjedde, som et slags naturfenomen, og så er det Helgheims reaksjon som er problemet.

Dette er en tekst som snur verden på hodet.

Norske medier har i årevis systematisk skjult identiteten til utenlandske overgripere. Ansikter sladdes. Navn utelates. Bakgrunn nevnes ikke. Det er blitt en uskreven regel at ofrene kan identifiseres, men ikke gjerningsmennene. I hvert fall ikke når det er snakk om utlendinger og – Gud forby: mindreårige utlendinger. Da trekkes silkehanskene på, og det er ingen grenser for beskyttelsen disse unge voldsmennene får.

Når folk flest til slutt reagerer på denne praksisen, kalles de rasister.

Dagsavisens kommentator, Maja Sojtaric. Foto fra Facebook

Sojtaric spør om ingen ser verdien av en rak rygg lenger. Det er et godt spørsmål fra en som er totalt uten ryggrad selv.

En rak rygg er å peke på keiseren og si at han ikke har klær på seg. Det er å peke på elefanten i rommet. Det er å våge der andre ikke våger. Det Sojtaric her gjør, er det stikk motsatte. Hun gjemmer seg i en gjørme av woke, hvor overgripere skal behandles med den aller største forsiktighet og respekt.

Det er på tide å fortelle Dagsavisens kommentator og alle andre som tar parti med mennesker som er en stor fare for det norske samfunnet, at nok er nok. Vi er ikke lenger interessert i å høre på pisspreiket deres, og vi forventer handling. Hvis dere ikke er i stand til det, så er det på tide å bytte dere ut med noen som kan det.

Som Mark Twain så treffende sa det: «Politicians and diapers must be changed often, and for the same reason.»

Det er ikke vanskelig å bruke det sitatet om journalister og byråkrater i Norge heller.

Kjøp «Fyrsten» av Machiavelli fra Document her!