Fire utlendinger i dress slo ned en enslig norsk 17-åring i Strandgaten i Bergen, sparket og slo og hoppet på ham mens han lå på bakken.

Det skjedde mellom klokken 20 og 21 på 17. mai. Russen ble blodig, fikk skader i ansikt og hode og er fortsatt sykmeldt.

Det er dét saken handler om.

Men det er ikke dét saken har handlet om i den ordinære pressen.

I dagene som har fulgt, har det norske mediebildet brukt tiden sin på en helt annen historie. Bergensavisen sladdet videoen, gjemte saken bak betalingsmur og slettet hele Facebook-innlegget da kommentarfeltet våget å nevne voldsmennenes etnisitet. Avisen endret deretter ordet «menn» til «gutter eller menn» i sin egen omtale.

Klassekampen brukte tusenvis av ord på å fortelle hvor vondt 16-åringen har det nå som folk vet hvem han er. Advokater er hyret inn, ikke for å bistå offeret, men for å anmelde dem som har pekt på voldsutøverne. Lederen av Stortingets justiskomité, Jon Helgheim (FrP), er nå selv blitt anmeldt. For å ha delt et bilde fra en voldsvideo. Av en hendelse halve Norge hadde sett.

Det er der vi er.

De er ikke barn. Pressen generelt kaller dem «mindreårige». Klassekampen kaller dem «barn». Politiet sier nå at de er under 18 år, ikke 18–20, som først meldt.

La oss være presise.

Mindreårige i juridisk forstand kan godt være menn. Disse fire utøver, ifølge videoen, en voldsbruk som vitner om utstrakt erfaring. De slo ikke i affekt. De omringet en alene-gående gutt. De slo ham ned. De sparket og slo ham mens han lå nede. De hoppet på ham.

Det er ikke barneadferd.

Det er gjenglignende, koordinert vold mot en enslig norsk gutt, utført på åpen gate, midt på 17. mai.

Vernet av gjerningspersonene er ekstra stort av én grunn. Og kun det.

Det er som om vi alle har glemt en helt grunnleggende observasjon: Norske mindreårige gjerningsmenn får ikke samme vern i offentligheten som de fire i den angjeldende saken får. Norske gutter som er involvert i slåssing, narkotika eller hærverk, omtales langt mer direkte. Tabloidene har aldri hatt skrupler med å skrive om norsk ungdom som har «dratt feil vei».
Når voldsmennene er utlendinger, endrer alt seg.
Det er da pressen begynner å skrive «gutter» i stedet for «menn». Det er da BA sletter Facebook-innlegget fordi noen i kommentarfeltet pekte på det åpenbare. Det er da politiet vurderer å anmelde en stortingsrepresentant for å sette navn på et mønster.
Det er da advokater jobber overtid for å beskytte gjerningsmennenes identitet.

Det er da en politiker krever at justiskomitélederen skal avsettes – for å ha sagt det avisene ikke ville si.

Helgheim skal ikke unngjelde for dette.

Det er Helgheim som har sagt sannheten rett ut. I innlegget sitt på FB kalte han voldsutøverne «usle mennesker» og beskrev et «typisk mønster der gjenger med innvandrerbakgrunn angriper, raner og banker opp enslige norske gutter». Det er ikke en konklusjon han har gjettet seg til. Det er en observasjon basert på et veletablert mønster gjennom mange år.

Helgheim delte først bildet usladdet, og sladdet det etterpå. Politiadvokat Linn Søfteland mente han burde ha valgt andre ord. SVs justispolitiske talsperson vil avsette ham. Høyres Mahmoud Farahmand mener han har gått for langt.

– Det er veldig underlig at Høyre velger å fokusere på voldsutøvernes ve og vel i en slik sak, i stedet for å diskutere innholdet i mitt innlegg, sier Helgheim selv.

Han har et poeng som hverken pressen eller hans egne kollegaer i justiskomiteen vil ta i. Man har gått hardere ut mot Helgheim enn mot voldsmennene som slo ned og skambanket en norsk gutt i Strandgaten.

Det sier alt.

Hvem er det egentlig systemet beskytter?

Vi har bygget et samfunn der det å peke på et kriminelt mønster, anses som verre enn å være en del av det. Der den folkevalgte som omtaler vold som vold, blir granskningsobjektet. Der voldsutøverne har advokater som forsvarer dem mot konsekvensene, og der politiet bruker tiden sin på hva som er sagt om saken – mer enn på selve saken.

Dét er den egentlige skandalen i Bergens-volden.

Ikke at Helgheim delte et bilde. Ikke at noen i kommentarfeltet skriver stygt. Men at systemet, fra avisene til justismyndighetene, har gjort det til en hovedoppgave å beskytte voldsutøverne fordi de er utlendinger.

For 17-åringen som ble banket i Strandgaten, har det ingen praktisk betydning at de fire som angrep ham er kalt «mindreårige». For ham var det fire personer som omringet ham, slo ham ned og hoppet på ham mens han lå nede.

For samfunnet vil det være langt mer rettferdig, riktig og trygt at man straffer voldsutøverne og ikke dem som forteller hvem de er.

Før i tiden ble man rullet i tjære og fjær, for deretter å bli ydmyket offentlig ved å bli dratt rundt i gatene på en kjerre. Dette var folkets egen straff, noe politiet i dagens Norge tydeligvis er livredde for. Men siden rettsvesenet i Norge er så slapt som det er, så hadde det kanskje ikke vært så dumt å innføre dette igjen.

Ikke for disse stakkars voldsutøverne fra Langtvekkistan, selvfølgelig, men for politi, presse og politikere som ikke lar vanlige folk få være i fred.

Kanskje visse MDG-politikere og andre folkefiender burde rulles i tjære og fjær?

Kjøp «Veien fra ateismen til det totalitære» av Olavus Norvegicus. Du kan også kjøpe e-boken her.