«Vi er villige til å akseptere nesten hvilken som helst forklaring på den nåværende krisen i vår sivilisasjon, bortsett fra én: At den nåværende tilstanden i verden kan være resultatet av en alvorlig feil hos oss selv, og at jakten på noen av våre mest kjære idealer tilsynelatende har produsert resultater som er helt annerledes enn dem vi forventet.»

(Friedrich A. von Hayek, The Road to Serfdom)

Nyhetsbildet vi daglig opplever, er forvirrende. Vi ser at ansvarsfulle mennesker stilles for retten, dømmes og straffes for bagateller, mens utøvere av ekstrem vold går fri og får beskyttelse av myndighetene. Hva har skjedd med det bildet vi har vokst opp med av Norge som et av verdens beste, tryggeste og mest rettskafne land, hvor «Onkel Politi» aldri svikter og alltid står oss bi når det kreves?

Behovet for en troverdig forklaring vokser nesten daglig når vi presenteres for historiene til åpenbart tillitvekkende samfunnsborgere som Vigdis Bollerud, Rodgeir Vinsrygg og Lillian Gran. Det står ikke til troende at disse menneskene, eller andre som omtales i tilknytning til deres virke, er alvorlig kriminelle samfunnsfiender som vi må beskyttes mot med all den makt Staten kan mobilisere til vern om sine borgere. Hva er det som har skjedd? Hvem står bak?

Hva er det som kan føre til at mennesker i dette land kan fengsles uten at det foreligger en dom frembrakt gjennom en åpen rettsprosess, i pakt med gjeldende lov? Var det ikke nettopp dette som skulle være kjennetegnet på den rettsstaten vi påberoper oss å være borgere av? Hvordan er det mulig at et åpenbart drap på et menneske ikke etterforskes og pådømmes som drap, men søkes kamuflert som noe det slett ikke er? Hvordan er det mulig at det politiet vi er opplært til å oppfatte som selve garantisten for vår trygghet i det daglige, går til angrep på et menneske som advarer mot lov- og regelbrudd, mens dokumentert kriminelle settes fri?

Uansett hva myndigheter til sist måtte velge som forklaring på slike saker, står vi i dag med en klar forståelse av at det vi trodde var ugjendrivelig sikkert: at rettsstatens kvern, uansett hvor langsomt den maler, til sist vil gi oss en troverdig forklaring i alle disse spørsmålene og avsi dommer som vi vil gjenkjenne som riktige og rettferdige. Det er dét vi venter på, og våre forventninger om rettsstatens endelige seier blir ikke oppfylt før det skjer.

Rettssikkerhet er ikke et enkelt begrep. Det har en mengde varianter og definisjoner, avhengig av kulturelle og politiske forhold i verden. Når vi selv påberoper oss å leve i en rettsstat, er det klart forstått at vi tilhører den vestlige kristne sivilisasjon som gjennom århundrer og mer har utviklet en rettskultur med klare grunnsetninger og prinsipper som er reflektert i vårt lovverk, og i hele vårt samfunns konstitusjonelle kultur og rettsbevissthet.

The Rule of Law tåler ikke vilkårlighet i rettspleien. Dette prinsippet er selve vår rettsstats fundament som vi gjennom historien har utkjempet kriger for å forsvare. Allerede i Frostatingsloven fra 1100-tallet slås det fast at: «Med lov skal landet bygges, og ikke med ulov ødes». Derfor er vi kommet til et historisk veiskille når det kan reises tvil om hvorvidt det er loven som styrer og avgjør, eller om statsregimet har vokst og utviklet seg til et punkt hvor dets egne interne hensyn, interesser og formål i noen sammenhenger har fått en forrang foran rettferdigheten som i et økende antall saker rammer mennesker som ikke har annet enn sakens fakta og lovens bestemmelser å forsvare seg med.

Fortsettelsen og den endelige konklusjonen på de sakene som i det siste har aktualisert denne debatten, vil på en dramatisk måte avgjøre om Norge fortsatt skal kunne kalle seg en rettsstat, eller om vi etter 80 års frihet og selvstendighet må revurdere vårt lands sivilisatoriske status. Har vi slumret og velmenende overlatt ivaretakelsen av vår rettssikkerhet til noen som har andre hensyn å ivareta, er vi medansvarlige for det uføret vi er kommet i.

Av Per Antonsen