Dette handler ikke først og fremst om diplomati. Det handler om frykt, makt og overlevelse.

Krigen rundt Iran har allerede begynt å forandre maktbalansen i Midtøsten på en måte få forutså for bare få år siden. Det som tidligere virket politisk umulig, er nå i ferd med å bli realistisk: en ny regional allianse, der arabiske gulfstater nærmer seg Israel, ikke av ideologisk overbevisning, men av nødvendighet. Dette handler ikke først og fremst om diplomati. Det handler om frykt, makt og overlevelse.

En ny regional akse

De arabiske statene i Persiabukta har i flere tiår levd med en konstant bekymring for iransk ekspansjon. Gjennom militser, ideologisk påvirkning og direkte trusler har det iranske regimet forsøkt å utvide sin innflytelse langt ut over egne grenser. Konflikten vi nå ser, har gjort denne frykten mer konkret enn noen gang. Resultatet er en gradvis, men tydelig tilnærming til Israel. Land som tidligere sto på motsatt side, ser nå en felles fiende. Dette kan bli en drivkraft for at flere arabiske land slutter seg til Abraham-avtalene. Ikke fordi historiske konflikter er glemt, men fordi dagens trusselbilde tvinger frem nye realiteter.

Midtøsten er i ferd med å bli omtegnet, ikke av idealisme, men av strategiske valg.

Og hvorfor forhandlinger ikke er mulig

Samtidig stilles et avgjørende spørsmål: Hvorfor kan ikke det iranske regimet forhandle med USA? Svaret ligger i regimets ideologiske fundament. Dette er ikke et tradisjonelt politisk system som søker kompromisser for å sikre stabilitet. Det er et system bygget på en religiøs og ideologisk overbevisning der konflikt med Vesten, særlig USA og Israel, er en del av selve identiteten. For regimet vil reelle forhandlinger innebære en svekkelse av denne identiteten. Å inngå kompromisser vil ikke bare være et politisk valg, men et ideologisk nederlag. Derfor ser vi en dobbel kommunikasjon: signaler om dialog utad, samtidig som den faktiske makten internt avviser enhver reell forhandlingsløsning. Makten ligger ikke hos dem som snakker, men hos dem som kontrollerer våpnene.

Kan regimet overleve alt dette?

Det tredje spørsmålet er det mest avgjørende: Kan det iranske regimet overleve den nåværende situasjonen? På kort sikt kan svaret være ja. Regimet har fortsatt kontroll gjennom militær makt, overvåkning og frykt. Revolusjonsgarden har konsolidert sin posisjon og slått hardt ned på enhver opposisjon. Men på lengre sikt er bildet mer usikkert.

Et regime kan overleve ytre press. Det som er langt vanskeligere å overleve, er et folk som ikke lenger tror på systemet. Etter 47 år med undertrykkelse, økonomisk krise og politisk stagnasjon er tilliten mellom stat og befolkning brutt. Når et regime mister sin legitimitet, blir selv den sterkeste militære kontrollen sårbar. Historien har vist det gang på gang: Når frykten ikke lenger er sterkere enn håpet, begynner systemer å kollapse.

En region ved et vendepunkt

Det som nå skjer, er mer enn en krig. Det er en omforming av hele regionen. Gamle fiendebilder brytes ned, nye allianser oppstår, og et regime som i flere tiår har vært en sentral aktør, står overfor sin kanskje største utfordring. Midtøsten beveger seg mot et vendepunkt. Spørsmålet er ikke bare hvem som vinner eller taper i denne konflikten. Spørsmålet er hva som kommer etterpå: et mer stabilt og samarbeidende Midtøsten, eller en enda dypere og mer destruktiv konflikt.

Én ting er sikkert: Ingenting vil bli som før.

Av: Lily Bandehy