Yehiyeh Sinwar ble nylig gjenvalgt som leder av Hamas. Nok en iransk støttespiller på Israels dørstokk. Foto: Khalil Hamra/AP/NTB

En av følgene av presidentskiftet i USA som nå blir stadig mer synlig, er at gamle konflikter som var ved å dø hen, er i ferd med å våkne til live igjen.  Stridende parter øyner nytt håp med Joe Biden som politisk dirigent i krigsteaterets orkestergrav.  Stridende parter øyner nytt håp om friske leveranser av både penger, våpen, diplomatisk sysselsetting og resultatløse konferanser.  Også i Norge hvor diplomatiet nå står og tripper i forventning om nye fredsprosesser og karrierestiger, skjøvet i gang av erfarne ledere på området i Sikkerhetsrådet, er stemningen oppløftet.  Vi er tilbake der det glapp for fire år siden.

 Fremst blant Bidens gratulanter finner vi Mahmoud Abbas som uten å røre en finger allerede underhånden har fått gjenopprettet sin gamle drøm om å ødelegge Israel ved å bli lovet en «palestinsk stat» innenfor «1967-grensene» med gjensidig avtalte endringer, noe EU lovet Abbas allerede for tolv år siden.  Det dreier seg altså om å ville sette ut i livet alle de meningsløse løftene president Obama ga PLO-regimet da han unnlot å legge ned veto mot Sikkerhetsrådets famøse Resolusjon 2334 som ble vedtatt lille julaften 2016 som Obamas avskjedsspark til det jødiske folk.

 Det blir ingen «palestinsk stat» av dette formatet.  Alle de involverte vet det.  Alle er klar over at det lokalpolitiske regimet som i dag bærer betegnelsen «Den palestinske selvstyremyndigheten,» PA, aldri vil makte å forvalte en statsdannelse i tråd med FN-paktens formål og prinsipper, eller øvrig folkerett for den saks skyld.  Det klarer jo knapt nok Norge.  Men det er heller ikke poenget med denne politikken.  Poenget er å holde konflikten ved like fordi den har slike gunstige bivirkninger på vestlig økonomi og diplomati.

 Vi kan derfor se for oss minst fire nye år med en fredsprosess som allerede virker like mislykket som den forrige og nye spørsmål i Stortinget om flere og enda mer resultatløse bevilgninger til formål som aldri lar seg realisere.  Men dette er blitt vår utenrikspolitikks vesen.  Fred fører til arbeidsløshet også for de titusener i fredsindustriens frivillige bedrifter som har sin eksistens og sitt levebrød avhengig av at konfliktene videreføres, helst inn i evigheten.  Vårt «humanitære» bistandsapparat som gjennom rause tilskudd fra Utenriksdepartementet, bistandsministeren og Norad yter en viktig skjerv til nasjonalproduktet, er noe som sannelig kan trenges i disse Kina-skapte nødsårene.

 Men dette er bare begynnelsen på den nye dagen i Midtøsten.  Ikke før er Joe Biden kommet ut av kjelleren sin i Delaware før det drar seg til igjen mellom hans to allierte, Hellas og Tyrkia.  På overflaten dreier konflikten seg om retten til olje og gass i Egeerhavet og det østlige Middelhavet, men her er det mer ute og går.  Tyrkias voksende krav om å bli anerkjent som den regionale supermakten det engang var, er lett hørbart når landets nye sultan, Erdoğan, utbrer seg om sine storhetstanker.

 Den tyrkiske diktatoren søker å gjenopprette osmansk regionalt hegemoni, og det har alltid inkludert et intimiderende og utslettende press på europeisk og gresk kultur, sivilisasjon og lokal gresk tilstedeværelse.  Fredsprosessen mellom de to er kommet i gang igjen og mange resultatløse møter kan forventes.  Dukker saken opp i Sikkerhetsrådet, kan vi kanskje forvente at tidligere fredsmekler Espen Barth Eide som gjorde en så iøynefallende fiasko med sine fredsforhandlinger på den tyrkisk-okkuperte øya Kypros, blir plukket ut til å bygge videre på sine erfaringer fra de utallige resultatløse møtene mellom gresk sivilisasjon og tyrkisk militarisme.

 En tredje og svært lite omtalt konflikt pågår rett foran øynene på norske medier, som kanskje er mer opptatt av et håp om at Benjamin Netanyahu skal tape valget i neste uke.  Det råder opprørsstemning i flere byer og småsteder i Jordan.  Landets økonomi ligger i grus med 30 prosent arbeidsledighet og en kinesisk pest som er ute av kontroll.  Kong Abdullah II og hans beduinhær utfordres gjennom åpne protestdemonstrasjoner fra den palestina-arabiske flertallsbefolkningen, som må bære hele tyngden av det økonomiske og sosiale sammenbruddet uten å ha et ord de skulle ha sagt.

Noe som knapt er nevnt i de norske riksmediene, er at det jordanske mindretallsregimet i senere år, i likhet med Israels øvrige fiender i området, har styrket sine forbindelser til Iran som mer enn gjerne bidrar til å holde liv i en ring av fiender omkring den jødiske staten, eller «Lille Satan» som Israel kalles på farsi.  Kong Abdullah har kommet i en klemme som følge av Israels ekspanderende tilnærming til viktige arabiske nabostater.  Dette har vært med på å anspore til stadig sterkere protester og demonstrasjoner i Amman og omkringliggende byer.  Stemningen er blitt revolusjonær i Jordan og i Norge vet man det ikke.

De hasjemittiske makthaverne som utgjør et mindretall i befolkningen og som ble implantert i landet av britene på 1920-tallet, frykter at det palestina-arabiske flertallet i landet rett og slett skal ta makten og avsette dem, noe som gir forklaring til kongehusets tilnærming til Iran.  For Norge kan en slik utvikling innebære at de militære spesialstyrkene vi utplasserte i Jordan i fjor for å samarbeide med hasjemittenes soldater mot radikaliserte opprørere i regionen, kan bringe oss i militær konfrontasjon for å beskytte et korrupt hasjemittisk regime i allianse med Iran mot et palestina-arabisk opprør for å frigjøre et undertrykt flertall av folket.  Vi skulle tro at det her kan åpne seg uante muligheter for det norske fredsdiplomatiet i tiden som kommer.

 

Av dr. Michal Rachel Suissa, leder for Senter mot antisemittisme

 

Kjøp Prosessen mot Israel fra Document Forlag!

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂