– Nasjonalismen er ikke så triumferende, og den virker som et desperat forsøk på å mobilisere en samfunnsånd som allerede er gått tapt, mener Erik Varden.

Uttalelsen fra Trondheims katolske biskop, som i den senere tid har markert seg som en stadig vektigere skikkelse i Den katolske kirken, ble gitt i et intervju med La Stampas Vatikanet-korrespondent Giacomo Galeazzi som ble offentliggjort den 8. april.

Det er ikke vanskelig å lese den som en dyp generell skepsis til den høyrepopulistiske bølgen i Vesten som globalismen og masseinnvandringen har utløst. Varden flagger dermed offentlig politiske preferanser som ligger nær pavens. Leo XIV har pekt på tilbakegangen for «multilateralismen» som noe alvorlig bekymringsfullt.

Men tidspunktet er også viktig: Palmesøndag, 29. mars, hadde pave Leo XIV gått hardt ut mot krigføring, uten å nevne noen spesielt, men siden det kom kort tid etter kritikk av USA og Israels krigføring i Iran, hadde utspillet dårlig skjult adresse fremfor alt til Donald Trump.

NTB siterte paven:

– Gud lytter ikke til bønnene til dem som fører krig, men avviser dem og sier: Selv om dere kommer med mange bønner, vil jeg ikke lytte – deres hender er fulle av blod, sa paven.

Ti dager senere går Varden ut og sier blant annet dette:

«I en tid hvor mange politikere rundt om i verden har mistet troverdigheten, vil lyden av en uegennyttig stemme som Leo XIVs – som taler med intelligens og rolig autoritet, avviser retorisk overdrivelse og appellerer til våre edleste ambisjoner – ha innvirkning. Det kan til og med få oss til å tenke».

Dette er geistlig språk for «Trump er en dumming».

Varden er ikke nødvendigvis optimist:

«Hva er mennesket til for? Hva er samfunnets formål? Hvordan kan vi formulere og virkeliggjøre ideen om et felles gode?» spør han. Svaret: «Hvis vi gir forståelige og gjennomførbare svar, vil ikke snevre nasjonalistiske holdninger nødvendigvis seire. En viss fatalisme ser ut til å ha sneket seg inn i diskursen om en tredje verdenskrig».

Pave Frans snakket allerede i 2014 om en «tredje verdenskrig» som pågår stykkevis.

Pave Johannes Paul II hadde både før og etter den utnevnelsen ikke nølt med å ta stilling mot kommunismen under den kalde krigen. Som seg hør og bør for prester, gjorde han det naturligvis uten evne eller vilje til å gripe inn militært.

Den politiske dømmekraften i dagens romerkirke er ikke like god. Når det pågår et sammenstøt mellom sivilisasjoner, tar den parti for motparten – eller den slutter helt å erkjenne at det handler om et sammenstøt.

Ved å vise at de ikke kan fordra Trump, begrenser ikke Vatikanet seg til å ta globalistenes parti mot nasjonalistenes, men også det iranske regimets parti mot USA og Israels. Kanskje fordi Europa er så fullt av muslimer at man ikke helt klarer å konfrontere den nye nazismen som mange av dem står for. Vatikanets linje overfor den gamle nazismen var heller ikke mye å skryte av.

Så hvordan tenker Varden rundt utsiktene til en tredje verdenskrig? Det blir nokså wishy-washy:

«Hypotesen er alvorlig, men la oss passe på at vi ikke behandler den som uunngåelig. La oss vise at vi er frie. Mennesket er skapt for frihet. Frihet fører til blomstring». Og, reflekterer han, «for å våge å være fri, trenger jeg mennesker som viser meg hva frihet er. Bare sammen kan vi starte denne prosessen med velsignet mimesis».

Varden er ikke uten realisme:

Geopolitikk fremstår som en gåte. «Har den antatte retten til den sterkeste noen gang virkelig forsvunnet? Den har alltid eksistert og vil alltid forbli normen».

Men verden går tilsynelatende fremover:

Vatikanets predikant sier det rett ut: «Det som er unikt i dag, er den sosiale anvendelsen av standarder for empati og medfølelse».

Den norske munken finner det betydningsfullt at slike standarder i europeiske språk defineres som «menneskelige». Han bemerker: «Brutaliseringen av politikken dehumaniserer. Den vinner terreng fordi vi har mistet synet på hva et menneske er og hva et menneske kan bli».

Man får nesten inntrykk av at han drømmer om at mennesket kan bli syndfritt:

Kristendommen er derimot «historien om Guds inkarnasjon». Derfor «hvis Gud ble kjød, så har kjødet – det vil si menneskets natur i sin konkrete form – blitt gjennomsyret av guddommelighet. Kjødet blir dermed bærer av en lysende sannhet som ikke kan dø». Og dette, forsikrer han, «er mindre abstrakt enn det høres ut».

Det virker som om tiden er overmoden for at Den katolske kirken børster støvet av noen av sine tidligere etablerte doktriner om krig. Dagens woke-kirke får det til å høres ut som om krig alltid er galt, men tenkningen til en som Thomas Aquinas var langt mer raffinert.

Kjøp Hans Rustads bok om Trump her! E-boken kan du kjøpe her.