En tidligere kommandant i U.S. Army beskylder Lord Hermer for å undergrave det britiske forsvaret med sitt korstog mot britiske soldater.

Lord Hermer, som er Attorney General for England and Wales og den viktigste juridiske rådgiver for den britiske regjeringen, har blant annet forfulgt tildligere spesialsoldater i elitestyrker som Special Air Service (SAS) for hendelser i Nord-Irland.

Hermer anklager blant annet SAS-soldater for angivelige krigsforbrytelser de skal ha utført for flere tiår siden. Resultatet er at mange av britenes aller fremste soldater har fått nok, og legger uniformen på hylla.

Heldigvis har noen av rettssakene motivert av ideene til Lord Hermer og Sir Keir møtt motstand i det britiske rettssystemet, hvor dommere har brukt begreper som «latterlig».

Dommerne avviser «latterlig» rettssak mot SAS for drap på IRA-terrorister

General David Petraeus er ingen hvem som helst. Han hadde kommandoen over de USA-ledede koalisjonsstyrkene under Irak-krigen 2007–2008, ledet U.S. Central Command 2008–2010 og ISAF og de amerikanske styrkene under krigen i Afghanistan 2010–2011. Han var også direktør for CIA fra 6. september 2011 til 9. november 2012.

Petraeus oppfordrer nå Storbritannia til å sette en stopper for å bruke sivil lov som våpen mot egne soldater (lawfare), og kom med sin første kjente offentlige kritikk av Lord Hermer etter at The Telegraph avdekket hans rolle i «heksejakten» mot britiske soldater, som også var inspirert av sittende statsminister Keir Starmer.

I artikkelen Lawfare utgjør en alvorlig risiko for det britiske militæret i The Spectator skriver den pensjonerte firestjerners generalen Petraeus at han med «voksende bekymring» hadde sett hvordan britiske soldater han kjempet side om side med, ble utsatt for endeløse etterforskninger.

Den amerikanske generalen beskrev dette som «sykluser av etterforskning og ny etterforskning over lengre perioder».

Petraeus er kritisk til utviklingen som etter hans mening svekker britenes forsvarsevne, og dermed også hele NATO-alliansen. Dette skyldes blant annet den økende spenningen mellom de rettslige rammene som regulerer væpnet konflikt og realitetene i moderne militære operasjoner.

Spesielt har den økende anvendelsen av europeisk menneskerettighetslovgivning på militære operasjoner i utlandet skapt en viss usikkerhet som har konkrete konsekvenser for hvordan britiske styrker opererer i felten.

Den militære svekkelsen som følge av flere tiår med manglende investeringer og svakere rekruttering svekker sikerheten til hele NATO, særlig siden lignende utvikling preger så mange av landene i alliansen, særlig i Europa, med Polen som et hederlig unntak. Nå blir stridsevnen ytterligere svekket ved bruk av sivil lovgivning i krigens tåke.

USA var på vei i samme retning under Biden, men Trump og krigsminister Pete Hegseth har snudd utviklingen på hodet. Investeringene øker og rekrutteringen er på historisk høyt nivå. U.S. Army trenger ikke lenger Fat Camps, selv overvektige toppoffiserer risikerer å miste jobben. Diversity, Equity, Inclusion og andre woke ideer er fjernet fra pensum for amerikanske soldater, siden det bryter mot alle militære prinsipper.

Diversity (mangfold): En militær avdeling skal jobbe for enhet, ikke for mangfold. Selvsagt kan man ha ulik hudfarge, høyde og andre eksterne variasjoner. Men målet er å smelte sammen: Man skal være individer som bygger et felles minimum, slik at man kan samarbeide på så høyt nivå som mulig. Man skal marsjere i takt, følge reglene, kle seg likt og samarbeide så tett at man fremstår som ett organ.

Equity (utfallslikhet): Nok et begrep som bryter mot alle militære grunnideer. Hvem som helst kan ikke bli befal eller offiserer. Noen ytterst få har det som trengs for å bli spesialsoldater eller jagerflygere. For at så mange som mulig skal overleve skarpe situasjoner, så må elitene plukkes ut på riktig grunnlag.

Alt annet fører til tapte liv og i verste fall nederlag i krigen. Napoleon var den som i moderne tid forsto dette først, og innførte ideen om at selv en vanlig soldat kunne bli marskalk, hvis han var dyktig nok. Dette kom til uttrykk i det berømte ordtaket: Tout soldat porte dans son sac le bâton de maréchal (enhver menig bærer en marskalkstav i sekken).

Inclusion (inkludering): Det er soldaten som skal inkludere enheten, ikke motsatt. Man blir inkludert når man oppfyller kravene enheten stiller. Det er opp til den enkelte å velge den korrekte enheten som mål. Er man overvektig og dårlig trent så bør man ikke velge å søke som fallskjermjeger.

Mange militære avdelinger har slagord som man forventes å inkludere i sitt liv. Et eksempel kan være de britiske spesialstyrkene Special Air Service (SAS) med det kjente slagordet Who Dares Wins (den som våger vinner). Dette er ikke tomme uttrykk, ordene sier noe om taktikken og prinsippene SAS opererer etter.

Vil skape reaksjoner i Whitehall

Uttalelsen fra en av de mest innflytelsesrike amerikanske militærlederne i tiden etter den kalde krigen vil trolig bli tolket i Whitehall ikke bare som en irettesettelse av Lord Hermer, men også av statsminister Keir Starmer. For Starmer var den som utnevnte Lord Hermer, og var dessuten sterkt delaktig i heksejakten på britiske veteraner.

Sir Keir arbeidet, i sin tid som advokat i privat praksis, sammen med Lord Hermer og den vanærede advokaten Phil Shiner i en rekke saker som åpnet for at hundrevis av soldater ble stilt for retten.

Petraeus skriver at britene nå må bestemme «hvordan man best kan sikre at landets rettslige rammeverk støtter, snarere enn utilsiktet å begrense, effektiviteten til dem man ber om å tjene».

«Den maksimalistiske tilnærmingen som fremmes av Storbritannias regjeringens juridiske sjefsrådgiver, ser ikke ut til å møte denne utfordringen.

Gitt dette ser det ut til å være på tide for Storbritannias politiske ledere å engasjere seg i seriøs statsmannskunst og å debattere og løse spørsmålet om folkeretten i nasjonens interesse.»

Å overføre europeisk menneskerettighetslovgivning til slagmarken vil skape forvirring og sette soldatenes liv i fare, fordi befal og offiserer begynner å tvile på sine egne instinkter.

Soldater og offiserer kan også oppleve at deres instinkter forhindres av sivile ledere som aldri har opplevd strid. Et eksempel som også amerikanske soldater har opplevd, som har kostet mange soldater livet, er de foraktede rules of engagement som forhindrer soldater å løse sine oppdrag på best mulig måte, med så få tapte soldater som mulig.

Som Petraeus sier det: «I konflikter med høy intensitet måles ofte forskjellen mellom suksess og fiasko i sekunder og meter.» I slike situasjoner har man ikke tid til å sette ned en kollokviegruppe. Man trenger klare kommandolinjer og lydige soldater, med visse unntak.

Britisk militærpersonell er, i likhet med sine kolleger i de allierte styrkene, med rette forpliktet til å overholde krigens folkerett. Disse reglene er avgjørende. De gjenspeiler både moralske forpliktelser og hardt opparbeidet praktisk visdom om hvordan kriger bør føres.

Krigsretten er naturlig nok spesielt utformet for gjennomføringen av fiendtligheter. Den tar hensyn til realitetene ved strid, herunder behovet for raske beslutninger under usikre forhold.

Menneskerettighetene er derimot først og fremst utformet for styring i fredstid. Den bygger på andre forutsetninger, standarder og prosesser.

Rules of engagement (ROE) er en del av krigsretten, problemet oppstår når ROE infiltreres av sivile menneskerettigheter som ikke forstår krigens brutale virkelighet. ROE blir da et selvpåført handikapp som fører til død og lidelse blant egne tropper. I verste fall fører det til nederlag for hele avdelinger.

Dermed fjerner man det nest viktigste prinsippet for enhver militær leder, som er å sørge for så god sikkerhet som mulig for soldatene man har ansvaret for. Det aller viktigste prinsippet er selvsagt å løse oppdraget.

Må Lord Hermer gå av?

Starmer er allerede under press for å avskjedige sin nærmeste juridiske allierte i regjeringen på grunn av skandalen. Nick Timothy, skyggejustisministeren, har skrevet til statsministeren og bedt ham om å avskjedige Lord Hermer.

Mandag avviste Overhusets etiske kontrollorgan saken. Men general Petraeus’ påstand om at det å beholde Lord Hermer i stillingen kan sette Storbritannias bånd til USA på spill, har økt innsatsen.

Som generalen påpeker: I motsetning til britene har USA «generelt sett opprettholdt et tydeligere skille mellom krigsretten og nasjonale konstitusjonelle rettigheter i forbindelse med operasjoner i utlandet».

Utvidelsen av menneskerettigheter til å omfatte utenlandske militære operasjoner har gjort skillet mellom disse rammene uklart, mener Petraeus. Man risikerer at konflikter basert på ulike holdninger til krigsretten bryter ut mellom allierte midt under pågående kamper på liv og død.

Britenes forhold til sin viktigste allierte er allerede svekket, selv om president Trump viser en overraskende stor velvilje for å bevare The Special Relationship. Men general Petraeus advarer om at hvis britiske tropper opererer under «betydelig forskjellige» juridiske rammer enn sine allierte, risikerer koalisjonen å bryte sammen.

Så kanskje Starmer og Labour-regjeringen må velge: Vil de beholde Lord Hermer og dermed risikere å ofre NATO-alliansen? Eller er det kanskje en bedre løsning å kvitte seg med en singel og ikke spesielt populær juridisk rådgiver?

Britenes problem er at Starmer & co virker å ha en egen evne til å velge de verste løsningene.

Kjøp «Veien fra ateismen til det totalitære» av Olavus Norvegicus. Du kan også kjøpe eboken her.