Keir Starmer har store problemer. Han er desperat upopulær hjemme, og mister venner i utlandet.

Britenes statsminister er nesten den siste sosialisten i en verden som beveger seg mot høyre i rasende fart. Han fremstår som en isolert, forvirret og nesten ynkelig skikkelse. Hans venstreorienterte kamerater Joe Biden, Justin Trudeau og Olaf Scholz er på vei ut; Emmanuel Macron er til latter.

Dette skriver Allister Heath i The Telegraph. Heath mener fremtiden tilhører konservative krefter som Donald Trump, Canadas Pierre Poilievre, Argentinas Javier Milei og til og med Nayib Bukele, El Salvadors kriminalitetsbekjempende, Bitcoin-vennlige president.

Mens høyreorienterte er på offensiven over hele verden, synker britene ned i et dypt, mørkt hull under Starmer og Labour. Problemet er at britene, som vi nordmenn, ikke har hatt et konservativt parti å lene seg på.

Mange har sett håp i Reform UK, og lederen Nigel Farage er en nær alliert av Donald Trump. Musks kritikk av Farages manglende støtte til Tommy Robinson er dog en advarsel. I Norge må vi ut av Stortinget for å finne partier som kan kalles konservative.

Både Norge og Storbritannia er land ingen ønsker å kopiere, eksempler på hva man ikke bør gjøre, hvor befolkningen er gjenstand for myndighetenes grusomme eksperimenter i å ødelegge et vellykket og sammenhengende samfunn.

Selvsagt er mange misunnelig på Norges oljepenger. Men disse oljepengene er til liten hjelp for norske skattebetalere, hvis man da ikke elsker afrikanske diktatorer, palestinske terrorister, masseinnvandring, klimagalskap, en overvektig stat og overnasjonale organisasjoner som bruker oljepenger flittig.

Britene har vel kun Premier League som skaper misunnelse av eksisterende ting.

Som en dinosaur som på mirakuløst vis har unnsluppet masseutryddelsen av sine artsfrender, trasker Starmer videre, og overser den nye tidsånden. Han smisker med EU mens han lar finansminister Rachel Reeves øke alle skatter og avgifter. Labour øker masseinnvandringen og overpriser energien, og overser de blinkende røde lampene i City, mens de britiske rentene skyter i været til sitt høyeste nivå siden 1998.

Elon Musk kommer med knallhard kritikk av britenes manglende behandling av grooming-skandalene, og Trump kritiserer Net Zero-fokuset og nedleggelsen av britisk olje- og gassnæring.

Trump angriper Labours beslutning om å droppe oljen i Nordsjøen

Starmer er så lite fleksibel at The Special Relationship neppe vil overleve: Dets bortgang, katastrofal for britiske interesser, vil tjene som en gravskrift over hans mislykkede statsministerperiode.

Trump ser på Storbritannia og de europeiske landene som sutrende, utakknemlige snyltere. Han vil kreve mye større forsvarsutgifter, men Rachel Reeves, som står overfor en ny finanskrise etter hvert som lånekostnadene våre øker, vil ikke ønske å kutte i velferden, og det er usannsynlig at hun vil levere mer enn en symbolsk økning. Trump vil reagere med raseri.

Hvis det ikke bryter det spesielle forholdet, vil administrasjonens sannsynlige omfavnelse av lawfare forbløffe et Westminster-etablissement som ikke forstår det moderne republikanske partiet. Starmer, en venstreorientert advokat, er i ferd med å få smake sin egen medisin.

Selv om Israel har sine egne uavhengige domstoler og sitt eget robuste demokrati til å håndtere lovbrudd og overgrep, og til tross for at den jødiske staten er ment å være vår allierte, innførte Starmer sanksjoner mot en håndfull israelske bosettere som var anklaget for å ha angrepet palestinere.

Biden godkjente lignende sanksjoner. Trump vil neppe gjøre det samme.

Labour og Starmer har beholdt sin arrogante tro på at woke alltid ville være ved makten. De forstår ikke hvilken trussel mot sine egne interesser en slik presedens ville utgjøre. Starmer, Støre og Solberg burde kanskje ta en kikk på Canada og Trudeaus endelige undergang?

MAGA har ingen av sine forgjengeres hemninger og planlegger å utnytte makten til å utslette sine fiender. Samtidig støtter Trump sine venner på høyresiden, og folk som Italias Meloni og Ungarns Orbán jubler.

Viktor Orbán: –⁠ En sårt tiltrengt seier for verden

Mange konservative i USA krever nå, i fullt alvor, at det innføres sanksjoner mot britiske politikere, som de mener ikke har gjort nok for å bekjempe den uanstendigheten som grooming-gjengene er. Noen ønsker at britiske statsborgere som er dømt for voldtekt av unge jenter, men løslatt etter korte dommer, skal straffes direkte av USA.

Storbritannia risikerer å bli behandlet som et land med et ødelagt rettssystem av en global supermakt: Det er en farse og en skamplett.

Løsningen er dog ikke utenlandsk innblanding, men en bedre britisk regjering. Britenes moralsk bankerotte, bien-pensante elite har tredelt skyld, skriver Heath.

Britene har begrenset våpensalget til Israel, og hjelper dermed USAs fiender. Den internasjonale straffedomstolen vil helt sikkert bli utsatt for angrep: dens sjef-anklager Karim Ahmad Khan er britisk.

Det kan komme utleveringsbegjæringer, og det kan også bli gjort forsøk på å gå etter Labour for å ha tillatt aktivister å drive valgkamp for Kamala Harris.

Korthuset «menneskerettigheter» kan komme til å rase sammen, MAGA-gjengen er mer opptatt av rettighetene til amerikanske borgere.

Mer generelt er USA i ferd med å begynne eksporten av høyreorienterte verdier igjen, noe som vil sette landet på kant med Labours Storbritannia og Støres skakkjørte Norge. USAs utenrikspolitikk har lenge vært dypt ideologisk, med varierende hell:

USA støttet vårt medlemskap i EU (dårlig), støttet antikommunismen (bra), bekjempet islamismen etter 11. september 2001 (bra), og ble en massiv eksportør av woke- og miljønarkomani, i samarbeid med Wall Street og Silicon Valley (dårlig).

Den britiske venstresiden omfavner sensur og woke, og støttet alt amerikansk samarbeid med EU, så lenge USA følger EUs retning. Men under Trump vil USA gå i stikk motsatt retning.

De vil melde seg ut av WHO, knuse woke, støtte Israel, innføre toll på varer fra EU og sette en stopper for krigen i Ukraina. MAGA vil aldri knele for Black Lives Matter, transaktivister eller Greta Thunberg. Det grønne skiftet i USA vil bli avskaffet, og Paris-avtalen ender opp som en europeisk selvmordspakt.

Mens Norge og Storbritannia vil stå i frontlinjen av det grønne skiftet som økonomisk kanonføde.

Vesten opplever nå det største «vibe-skiftet» til høyre siden 1979–1980, noe som bekrefter Newtons tredje bevegelseslov om at «for enhver handling (action) er det en lik og motsatt reaksjon (reaction)», skriver Heath.

USA vil bekjempe DEI (mangfold, utfallslikhet, inkludering), og en rekke store selskaper avskaffer sine DEI-avdelinger. Bankene rømmer fra klimaallianser. Trump vil drill, baby, drill. Musk kan bli som en motvekt til George Soros og finansiere høyresidens saker globalt. Selv Meta – som eier Facebook og Instagram – har omfavnet ytringsfriheten, og avskaffer de hyperpolitiske faktasjekkerne.

Eksport av det første grunnlovstillegget (ytringsfrihet) kan bli en utenrikspolitisk prioritet for USA.

Vi kan forvente handelssanksjoner mot britiske og europeiske interesser hvis Starmer eller Brussel forsøker å hindre amerikanske sosiale mediefirmaer i å være vertskap for materiale som er lovlig i USA.

Storbritannia og Europa vil møte en ny form for konservativ amerikansk imperialisme som ikke bare manifesterer seg i forsøk på land-ran (som å reversere overgivelsen av Chagosøyene eller forsøket på å absorbere Grønland), men ved å knytte handelssanksjoner til politikk og retningslinjer.

Alt er i ferd med å endre seg. Starmer og Støre har ikke en sjanse.

Kjøp «Et konservativt manifest» av Jordan Peterson her!

Document er en uredd og uavhengig avis som forteller deg sannheten. Abonner her.