Hvordan ødelegger man en sivilisasjon fra innsiden?

Dette forklarte i sin tid Yuri Bezmenov, en tidligere KGB-agent i Sovjetunionen som arbeidet med undergraving utenlands. Da han ble skuffet over det sovjetiske systemet i 1970, deserterte han og hoppet av til Vesten – først til Hellas og deretter til Canada.

I 1984 gav Bezmenov et ekstraordinært intervju der han forklarte at undergraving må skje gradvis, på en måte som forvandler motparten og «demoraliserer» den. Det tar én generasjon å gjøre dette. Og til dét trenger man «nyttige idioter», som siden vil bli stilt opp mot en mur.

Modellen har fire faser – demoralisering, destabilisering, krise og normalisering – og på 20 år har den ødelagt vårt samfunn. De som har øyne i hodet og evne til å se og forstå, vil bli fascinert av hvor effektivt dette er.

For noen uker siden leste jeg om igjen den fascinerende boken «How the Irish Saved Civilization» av Thomas Cahill.

I Vest-Europas mørkeste århundrer etter Romerrikets fall var det de irske munkene som bevarte og videreformidlet store deler av den klassiske kulturen, og slik gav de avgjørende bidrag til den europeiske sivilisasjonens gjenfødelse. De politiske, økonomiske og kulturelle strukturene som hadde støttet den klassiske sivilisasjonen, kollapset. Barbarenes invasjoner, byenes sammenbrudd og tapet av stabilitet gjorde at lese- og skriveferdighetene og den kulturelle produksjonen gradvis forsvant.

I mange områder av det kontinentale Europa ble de klassiske tekstene glemt eller ødelagt, og overføringen av kunnskap ble nesten fullstendig avbrutt.

Et av de viktigste aspektene ved den irske kristne kulturen var hvordan de verdsatte skriftkulturen og studier. Klostrene ble sentre for læring og bevaring av kunnskap.

I motsetning til mange andre europeiske regioner hvor kaoset var til hinder for kulturell produksjon, begynte munkene i Irland å kopiere og bevare gamle manuskripter, spesielt verker fra den klassiske latinske og greske litteraturen. Ifølge Cahill, som også er forfatter av de fantastiske bøkene «The Gifts of the Jews» og «Why the Greeks Matter», er det nettopp takket være dette utrettelige kopieringsarbeidet at mange verker fra antikken har overlevd til i dag.

De kopierte Vergil, Cicero, Platon og kirkefedrene. De forvandlet sine skriptorier (skriftlige nedtegnelser, red.anm.) til fyrtårn for kulturell kontinuitet. St. Patrick, en genial evangelist som hadde rømt fra slaveri, tilpasset evangeliet til den keltiske sensibiliteten, verdsatte det skrevne ord, skapte et kultivert og misjonerende klosterliv som århundrer senere skulle gjenopprette det karolingiske Europa.

De gjorde det ikke av abstrakt kjærlighet til det som er «annerledes», men fordi de hadde tilegnet seg en tro som anså den guddommelige logos som verdt å bevare i skriftlig form.

Det var slikt som ble gjort før demoraliseringen i dag.

En «woke» historieforståelse trenger ikke fakta, men fortellinger som tjener en hensikt i øyeblikket. Ta for eksempel denne plakaten fra den irske regjeringen.

På St. Patricks Day den 17. mars sa Irlands nye president Catherine Connolly, en radikal sosialist som mener at Israel er en «folkemord-stat», at «historien om Patricks liv tjener til å minne om migranters utholdenhet og mot».

St. Patrick var en «migrant».

Catherine Connolly. Stillbilde: RTE News via CorkCityRSC / YouTube.

Zohran Mamdani, den islamske pro-Hamas-ordføreren i New York, lot ikke St. Patrick gå upåaktet hen uten å snakke om … ja, du gjettet det: palestinerne.

Kulturen som frembrakte Joyce, Yeats, Beckett og munkene i Clonmacnoise, er offisielt utvannet til en multikulturell suppe. Kulturen som frembrakte irsk klosterliv, den moderne romanen og det absurde teatret, er offisielt erklært utskiftbar med en hvilken som helst annen.

La oss se på et annet land med samme demoralisering, samme undergraving og de samme nyttige idiotene.

Scenen utspiller seg i et «rage room», og bare ordet i seg selv lover ikke godt. Det fremmaner bilder av umodne voksne som ikke klarer å kontrollere nerver som ligger tykt utenpå.

Men de tre voksenpersonene figurerer altså på Studio Brussel, den flamske allmennkringkasteren, der de ødelgger avbildninger av jomfru Maria og Jesusbarnet, dagens offerfigurer.

Men Dries, Eva og Sam avfeier det hele med en håndbevegelse: «Det er ikke noe problem, for Belgia er egentlig ikke et religiøst land». Landet var hjemsted for Rubens, Van Dyck, de store malerne fra den katolske motreformasjonen og de gotiske katedralene i Antwerpen og Brugge. Budskapet er klart: Vår tradisjon er verdiløs. Den er et folkloristisk vrakgods man kan tråkke på for å føle seg moderne.

Så kommer dobbeltmoralen: «Ville dere gjort det samme med Muhammed?». Da Eva, omgitt av sine to medhjelpere, ble intervjuet av BBC-journalisten Colm Flynn, innrømmet hun at hun aldri ville begå en lignende fornærmelse mot profeten Muhammed, for «det ville være upassende», gitt at «det er mange muslimer i Belgia». Og vi som trodde det var en høyreekstrem vrangforestilling …

Symbolene på vår identitet, som allerede ligger i ruiner, smuldrer bort, men man passer godt på ikke å ødelegge symbolene til en religion der tilhengerne vil besvare en slik fornærmelse med et blodbad i lokalene deres, som da vil bli forvandlet til «rage room» for islamister. Eventuelle overlevende blir trukket for retten for «hatpropaganda». Eva vet dette utmerket godt, akkurat som alle andre Eva-er i Belgia, Europa og Vesten.

De irske munkene risikerte livet for å kopiere Aristoteles. Progressive belgiere risikerer i verste fall en reprimande fra sjefredaktøren mens de knuser de kristne gipsstatuene. Forskjellen er avgrunnsdyp. En sivilisasjon som ler av sin egen historie, har allerede mistet ryggraden.

Belgia, som en gang var hjemsted for de store flamske humanistene, lar nå landets meningsdannere tråkke på sin egen historie av ren feighet. Europa, arvtageren etter Athen, Roma og Jerusalem, oppfører seg som en rik gammel dame som føler skyld for sin egen rikdom og derfor inviterer tyvene inn og lar dem forsyne seg.

Nicola Porro treffer spikeren på hodet i sin anmeldelse av min nye bok «Titanic Europa» i Il Giornale. Han skriver: «Det er naturlig at en kultur som ikke lenger tror på seg selv, lar seg kolonisere».

De andre trenger ingen trojanske hester, alle kan se at vi bygger dem selv. Resten er bare lyden av knust glass i et polstret rom, mens historien utenfor fortsetter å marsjere og ikke viser noen nåde mot dem som fornekter seg selv.

Kjøp Giulio Meottis «De nye barbarene» fra Document Forlag her! Kjøp e-boken her.