Rembrandt (1606–1669), «Den fortapte sønns hjemkomst», Eremitasjen, St. Petersburg.

«²¹ Da gikk Peter til ham og sa: Herre, hvor mange ganger skal min bror kunne synde mot meg, og jeg tilgi ham – inntil sju ganger? ²² Jesus sa til ham: Ikke sju ganger, sier jeg deg, men sytti ganger sju!

²³ Derfor er himlenes rike å ligne med en konge som ville gjøre opp regnskapet med tjenerne sine. ²⁴ Da han begynte med oppgjøret, ble det ført fram for ham en som skyldte ti tusen talenter. ²⁵ Men da han ikke hadde noe å betale med, bød hans herre at han skulle selges, han og hans kone og barn og alt han eide, og gjelden betales. ²⁶ Tjeneren kastet seg da ned for ham og sa: Ha tålmodighet med meg, så skal jeg betale deg alt sammen! ²⁷ Herren hadde da inderlig medynk med denne tjeneren, han løslot ham og etterga ham gjelden.

²⁸ Men da tjeneren kom ut, møtte han en av medtjenerne sine som skyldte ham hundre denarer. Han grep fatt i ham, tok strupetak på ham og sa: Betal det du skylder! ²⁹ Medtjeneren falt da ned for ham, bønnfalt ham og sa: Ha tålmodighet med meg, så skal jeg betale deg! ³⁰ Men han ville ikke. Tvert imot, han gikk av sted og fikk kastet ham i fengsel, der skulle han sitte til han hadde betalt det han skyldte.

³¹ Men da medtjenerne hans så det som hendte, ble de svært bedrøvet, og de gikk og fortalte sin herre alt som var skjedd. ³² Da kalte hans herre ham for seg og sa til ham: Du onde tjener! Hele gjelden din etterga jeg deg, fordi du ba meg. ³³ Burde da ikke også du vise barmhjertighet mot medtjeneren din, slik jeg viste barmhjertighet mot deg? ³⁴ Og hans herre ble vred, og overga ham til dem som piner, inntil han betalte alt han skyldte.

³⁵ Slik skal også min himmelske Far gjøre mot dere, om ikke hver og en av hjertet tilgir sin bror.»

Matteus 18, 21–35

Politikeren Mímir Kristjánsson har gjort noe han angrer, og har bedt om tilgivelse. Saken har ført til stor debatt om tilgivelse og nåde, og en av dem som har engasjert seg, er tidligere leder i KrF, Olaug Bollestad. På sin Facebook-side (og siden kommentert i Vårt Land) skriver hun blant annet:

«Hvor mange ganger skal jeg tilgi min bror»? var det en som spurte sin Mester om- 7 ganger? «Nei 70×7», var svaret!

Det handler altså ikke om å telle, men om å ha et hjerte som er villig til å tilgi!

Hvor mange ganger skal Mimír be om tilgivelse? Nå har han mistet helt troen på seg selv! Ja rett og slett tilliten til seg selv! Er det hit vi vil??

Olaug Bollestad er tydelig inspirert av disippelen Peter som stilte et lignende spørsmål til Jesus. Forskjellen er at Peter retter spørsmålet til den som skal tilgi da han spør:

«Herre, hvor mange ganger skal min bror kunne synde mot meg, og jeg likevel tilgi ham? Så mange som sju ganger?»

Jesus svarer:

«Jeg sier deg: Ikke sju ganger, men sytti ganger sju.»

Dette blir ofte forstått symbolsk – ikke som et konkret tall (490), men som at man skal tilgi uendelig mange ganger, altså alltid være villig til å tilgi. For Jesu vilje til å tilgi oss var like «provoserende» som hans godhet provoserte samtiden.

Rett etter at Jesus ga dette svaret til Peter, forteller Jesus lignelsen om den ubarmhjertige tjener for å forklare hva han mener med å tilgi «sytti ganger sju»:

Denne lignelsen handler om en konge som vil gjøre opp regnskap med tjenerne sine.

Én tjener skylder ham en enorm sum (helt ubetalelig), men ber om nåde, og kongen ettergir hele gjelden.

Men så skjer følgende:

• Den samme tjeneren møter en medtjener som skylder ham en liten sum.
• Da nekter han å være tålmodig og får medtjeneren kastet i fengsel.

Når kongen får høre dette, blir han rasende og sier at tjeneren burde vist samme barmhjertighet, og kongen straffer deretter den ubarmhjertige tjeneren.

Jesus avslutter med et alvorlig budskap:

Gud vil behandle oss på samme måte som vi behandler andre. Vi har selv fått stor tilgivelse fra Gud, og Gud forventer at vi tilgir andre, selv når det er vanskelig.

Lignelsen gjør det altså tydelig at «70 × 7» ikke handler om matematikk, men om en livsstil preget av nåde.

Vi møter det samme budskapet i Fadervår («forlat oss vår skyld, slik også vi forlater våre skyldnere»). Det henger veldig tett sammen. Jesus lærer oss å be Gud om tilgivelse på samme måte som vi selv tilgir andre. Og som Jesus sier videre (Matteus 6, 14–16):

«For dersom dere tilgir menneskene deres overtredelser, skal også deres himmelske Far tilgi dere.

Men dersom dere ikke tilgir, skal heller ikke deres Far tilgi deres overtredelser.»

Tilgivelse er derfor ikke valgfritt i kristen tro, den er en forutsetning for vårt forhold til Gud, og den må komme fra hjertet, ikke bare som en ytre handling. Eller som filosofen Søren Kierkegaard ville sagt: Tilgivelse er ikke bare moral, men en eksistensiell holdning. For når Jesus sier vi skal elske Gud med alt vi har, skal denne grunnleggende livsholdningen også avsløre seg i hvordan du møter andre. Du kan ikke påstå at du elsker Gud dersom du ikke av hele ditt hjerte kan tilgi dine motstandere. Å nekte å tilgi innebærer at du risikerer å miste nåden fra Gud, vi bryter selv logikken i evangeliet.

Samtidig «avslører» budskapet om tilgivelse noen grunnleggende forhold ved det kristne menneskesynet.

For det første viser behovet for tilgivelse at mennesket har fri vilje. Uten fri vilje er det ikke behov for tilgivelse. Det er stadig noen som prøver å hevde at den frie viljen er en illusjon,  men de klarer ikke å leve etter en slik doktrine.

For det andre viser budskapet om tilgivelse at det finnes en moralsk standard vi alle blir målt opp mot, en moral som har utgangspunkt i Guds hellige natur.

For det tredje viser tilgivelsen forutsetningen for samvittighet. Samvittigheten fungerer som et moralsk kompass, og gir ingen mening uten at mennesket forstår de negative konsekvensene av egne handlinger. Kulturer kan bygge opp under den, eller bryte den ned. For oss som er kristne er samvittigheten nok et eksempel på hvordan Gud virker i oss. Uten den frie viljen og forståelse av moralske absolutter, er samvittigheten bare til bry.

Men tilbake til Olaug Bollestad og ønsket om tilgivelse. Det er ikke slik at Mímir Kristjánsson skal be hele Norge om tilgivelse. Mímir Kristjánsson skal først og fremst be om tilgivelse overfor personen han truet, deretter muligens partiets velgere. Og vi har ikke rett til å kreve av den fornærmede at han tilgir Mímir Kristjánsson.

Det er heller ikke særlig fromt å kreve av noen at de skal tilgi andre. Men Mímir Kristjánssons uttrykk for anger er åpenbart ekte, og det skal vi verdsette som en viktig del av en kristen kultur. Men Bollestad sine ønsker er naturlige i en tid der bønn om tilgivelse også er blitt et politisk instrument. Hvor ofte har vi ikke sett ledere av ulike slag be om tilgivelse på vegne av fortidens ledere? De kan selvsagt ha gode intensjoner, men ofte minner det mest om mennesker som bruker bønn om tilgivelse til å opphøye seg selv og sin egen moralske fortreffelighet. Det er vanskelig å komme lenger bort fra kristen forståelse av tilgivelse enn det.

Det er ikke lett å be om tilgivelse, slik Mímir Kristjánsson har gjort, og det er heller ikke alltid lett å gi tilgivelse, men det utgjør en viktig forskjell mellom det førkristne ære- og hevnsamfunnet og det kristne samfunnet preget av nåde og tilgivelse der vi alle er tilgitte syndere.

God søndag!