Starmer leder britene inn i undergangen

Når den såkalt liberale, regelbaserte verdensordenen dør, fordobler statsminister Keir Starmer britisk dumhet. Han er ikke i stand til å reagere på implosjonen av den globale status quo på annen måte enn ved å fremsi venstreorienterte floskler.

Verdens helseorganisasjon (WHO) er veldig bekymret for helsevesenets situasjon i Iran etter angrepet fra USA og Israel.

Fire helsearbeidere skal være drept, og 25 helsearbeidere er blitt såret, ifølge WHO-leder Tedros Adhanom Ghebreyesus torsdag.

Det skal ha vært flere tilfeller der sykehus har fått mindre materielle skader i angrep i nærheten. I tillegg til angrepene i Iran skal det ha vært ett angrep som rammet helsevesenet i Libanon.

WHO og Ghebreyesus var ikke veldig opptatt da titusener av iranere ble drept av terrorregimet under demonstrasjonene for kort tid siden.

Samtidig angriper Iran Aserbajdan med droner, uvisst av hvilken grunn. Dette skjer kun en dag etter et iransk angrep mot Tyrkia. Enkelte land i Europa velger nå å delta i kampen mot Iran.

Italias forsvarsminister Guido Crosetto sa at Italia ville levere «luftvernsystemer, antidrone- og antimissilsystemer» til Gulf-landene, som hadde bedt om dem for å beskytte italienske diplomatiske og militære oppdrag og nasjonale interesser. Frankrike sender hangarskipet «Charles de Gaulle» til Middelhavet. Norges regjering svikter på alle punkter.

Iranere flykter samtidig i hopetall til Tyrkia. Men Starmer velger å stå alene, skriver Allister Heath i The Telegraph. Kanskje Heath ikke har hørt om vår utenriksminister?

Hva har skjedd med oss? Hvordan har vi falt så dypt, så raskt? Hvor er vårt moralske kompass, vår selvrespekt, vår stolthet? Sir Keir Starmers Storbritannia står alene, men av de mest beklagelige grunner, uvillig til å slå tilbake når våre baser blir rammet av droner, ute av stand til å sette inn det som er igjen av Royal Navy, ute av stand til å reagere på implosjonen av den gamle verdensorden annet enn ved å fremsi venstreorienterte floskler – svekket, ydmyket og vanæret.

Amerika og Israel fører en moralsk og rettferdig krig for å straffe et ondt, millenaristisk, iransk islamistisk regime som dreper og lemlester, og likevel er Storbritannia fraværende, og hevder patetisk at krigen bryter med «internasjonal lov», og saboterer Donald Trump og Benjamin Netanyahus heroiske innsats ved hver eneste anledning.

Heath går som vanlig all in, og skriver at Starmer viser en så utrolig feighet og strategisk selvødeleggelse at selv Jimmy Carter ville ha rødmet.

Det er den moderne ekvivalenten til Singapores fall, en skammelig fiasko som vil utslette britenes gjenværende innflytelse over regionen.

For dem som ikke kjenner historien: Churchill kalte Singapores fall til japanerne i februar 1942 for «den verste katastrofen» og «den største kapitulasjonen» i britisk militærhistorie. Omtrent 80.000 britiske, indiske, australske og lokale soldater ble krigsfanger, og et sjokkerende høyt antall døde i japansk fangenskap. Nederlaget bidro sterkt til slutten på britisk kolonistyre i regionen etter krigen.

Donald Trump har antydet at Starmer er motvillig til å støtte amerikansk-israelske angrep på Iran fordi han frykter en motreaksjon fra muslimske velgere, som alle sosialister i Europa lener seg mot.

I en krig som raskt har omsluttet store deler av Midtøsten, har én part, overraskende nok, holdt seg tilbake fra å delta i kampene: de iranskstøttede Houthi-opprørerne i Jemen.

Mugeeb Shamsan, en brigadegeneral tilknyttet Houthiene, sa i et telefonintervju at gruppen «følger situasjonen» og vil gripe inn om nødvendig.

«Iran har evnen til å forsvare seg, og Jemen vil være der når tiden er inne», sa han, ifølge New York Times.

Selv Houthi-terroristene teller på knappene, med andre ord.

Labour forrådte Israel for lenge siden for å smiske med antisemittiske velgere. Her er Espen Barth Eide lett gjenkjennelig, og han er ikke alene: Norske politikere later til å være ute av stand til å unngå å hylle islam, året rundt.

Nå har det britiske regjeringspartiet sviktet Kypros, som pinlig nok får hjelp av grekerne og franskmennene. Westminister ignorerer Gulf-statene, som skyter ned iranske raketter. Perfidious Albion, begrepet Marquis de Ximenès brukte i 1793, beskrev Storbritannias historiske rykte for forræderi, dobbeltspill og brudd på traktater for å tjene egne interesser mens de fortsatt var fryktet. Dagens Storbritannia blir ikke møtt med frykt, men med medlidenhet.

Starmer er en anti-Churchill par excellence, en bedrager som forakter suverenitet så mye at han ikke kan lede, en sjarlatan som setter sin velgerbase foran rettferdighet, en menneskerettighetsadvokat som ikke vil handle for ofre for forfølgelse, en «progressiv» som sitter fast i en «liberal orden»-æra som forsvant for mange år siden, hans kaotiske regjering kompromittert av luksuriøse overbevisninger som pasifisme, selvmordsempati og selvforakt.

Selv da han hadde en av de viktigste rollene i britisk jus som Director of Public Prosecutions i perioden 2008 til 2013, ignorerte Starmer ofrene. Han var én av mange som totalt ignorerte den industrielle voldtekten unge britiske jenter ble utsatt for i flere tiår, hovedsakelig av pakistanere, i det som har fått det upassende navnet grooming-skandalen.

Nå feirer iranske dissidenter i Londons gater, med sine gamle iranske flagg, og jubler over fallet til ayatolla Khamenei, uten støtte fra Starmer og Labour. Union Jack var ikke å se i gatene.

Storbritannia står ikke på noen meningsfull måte på de iranske demonstrantenes side. Starmer sanksjonerte Israel over Gaza. Han nektet å la Trump bruke våre baser. Han selger Chagos til en kinesisk (og dermed iransk) alliert. Han har ikke klart å forby Den islamske revolusjonsgarden. Han tolererer ekstremisme i vårt samfunn, inkludert en rekke moskeer og studentforeninger som organiserer våkenetter for Khamenei.

Det kan godt hende at USA ikke har en «plan» for hvordan de ønsker at Iran skal se ut «dagen etter». Storbritannia hadde heller ingen plan for hvordan Europa skulle se ut da kongen erklærte krig mot Nazi-Tyskland. Starmer har rett i at regimeskifte ikke kan skje fra himmelen, men ayatollaene representerer neppe en slik himmel.

Å unnlate å gjøre noe fordi perfeksjon er uoppnåelig, er ikke en vellykket politisk eller militær strategi.

Europeiske politikere forsto ikke i 1979 hvilke konsekvenser den iranske revolusjonen ville føre til. I dag forstår de nok dette i Paris, Berlin og London (men neppe i Oslo). Men viljen til å gjøre noe med trusselen, er ikke-eksisterende. Europa valgte heller å repetere sin ignoranse ved å overse den voksende trusselen fra Kina.

Den «regelbaserte liberale orden» som oppstod etter Sovjetunionens oppløsning, var en bløff, en falskhet basert på et flyktig amerikansk hegemoni. Starmer forstår fortsatt ikke dette og klamrer seg til en verden hvor svakheten er at glamorøse og advokater og byråkrater styrer showet.

Trump, derimot, forstår dette. Til tross for sin alder er han en politiker av det 21. århundre som samtidig retter seg mot islamisme og kinesisk makt.

Trumps forgjenger George W. Bush var mer en imperalist enn en idealist. Han ville redde Afrika fra aids, med dans.

Han hadde en messiansk tro på kraften i de vestlige ideene, snarere enn å fokusere på hevn, straff og avskrekking.

Bush trodde Fukuyama hadde rett med ideen om at historien var over, at økonomisk integrasjon og demokrati inspirert av Jefferson kunne løse nesten alt.

Han søkte å forlenge det lange tjuende århundret, å gjenopprette den teknokratiske overlegenheten etter 1990, uten å innse at det var en blindvei. Selv en ung historiestudent som meg forsto galskapen som The End of History sto for den gangen på min eksamen.

Den pågående krigen mot Iran er realpolitikk, og en forståelse av den akutte trusselen som regimet utgjør, skriver Heath.

Derfor er alliansen mellom USA og Israel på historisk høyt nivå, og selv arabiske stater velger Trump fremfor Irans tyranni. Samtidig er angrepet på Iran en indirekte trussel mot Kina, som ikke har noen gode løsninger. Tyrkia vakler mellom hvem de skal støtte, men noen flere missiler fra Teheran kan kanskje tvinge Istanbul til å velge riktig side, uansett hva Erdogan ønsker.

Verden er i ferd med å forandre seg. Som Heath skriver avslutningsvis:

Endringene i Europa er også dramatiske. Friedrich Merz har kritisert folkeretten, noe som er drastisk for en tysk leder. Emmanuel Macron snakker tull, men hans nye atomdoktrine, som innebærer en utvidelse av antall stridshoder, bryter definitivt med den pasifistiske, regelbaserte verdensorden.

Storbritannia, derimot, doubles down på sin dumhet. Starmer forstår ingenting og lærer ingenting. Vårt fall fra nåde og ære er total.