Fra inngangspartiet til Utenriks­departementet i Oslo den 7. mai 2025. Foto: Terje Pedersen / NTB.

Det er mange svært dyktige og hardt­arbeidende medarbeidere i Utenriks­departementet (UD). De jobber lojalt for å ivareta norske interesser og fremme Norges omdømme i utlandet.

Det er ikke the rank and file i UD det er noe galt med. Det er den politiske ledelsen og det administrative toppsjiktet i UD oppmerksom­heten nå bør rettes mot.

Dette toppsjiktet består av et tett sammenvevd sosialt nettverk som har skapt et særdeles uheldig samrøre mellom ledelsen i de to styrings­partiene og mellom disse og toppsjiktet i embetsverket.

Det er et samrøre som legger til rette for at parti- og personlige interesser kan gå foran habilitet og faglig integritet, noen ganger også foran nasjonale interesser.

Nesten alle i nøkkelposisjoner i det øverste embetsverket i UD er mer eller mindre «korrumpert» av partiboka og dette nettverket, fra utenriks­råden til de fleste av ekspedisjons­sjefene i de forskjellige avdelingene.

Det gjelder også ledelsen i administrasjons­avdelingen, som er ansvarlig for personal­politikken og som forvalter organisasjonens seleksjons- og sanksjons­mekanismer på vegne av politisk ledelse.

Sammen med politisk ledelse bestemmer de hvem som får opprykk, hvem som får de attraktive stasjonene og hvem som ikke anses som tilstrekkelig «tilpasnings­dyktige».

Sistnevnte blir gjerne sendt til et general­konsulat i «langt­vekk­bortistan», en uinteressant stilling i konsulat­avdelingen eller «satt på tørkeloftet» i fjerde etasje for å lese aviser.

Slik holder det sentrale politiske nettverket kontroll med vanlige karriere­diplomater. De tilpasser seg som best de kan, av frykt for å bli satt på sidelinjen.

USA-ambassadør Anniken Huitfeldt utenfor Capitol Hill etter å ha besøkt USAs president Donald Trump i Det hvite hus i Washington D.C. sammen med stats­minister Jonas Gahr Støre og finans­minister Jens Stoltenberg 24. april 2025. Foto: Cornelius Poppe / NTB

Utnevnelsen av Anniken Huitfeldt til ambassadør i Washington er et eksempel på dette samrøret og på et meritokrati som tilsidesettes etter forgodt­befinnende.

Huitfeldt hadde «mistet tilliten» som statsråd på grunn av ektefellens innside­handel med aksjer, men hadde åpenbart nok tillit til å bli utnevnt til ambassadør ved Norges viktigste ambassade. Henger dét på greip?!

Et annet eksempel er Torgeir Larsen, den nåværende utenriks­råden, som er øverste embetsmann og administrativ sjef i Utenriks­departementet.

Larsen har politisk bakgrunn fra over 30 år i Arbeider­partiet og har vært blant annet stats­sekretær for Jonas Gahr Støre og stabssjef for Jens Stoltenberg i NATO, en typisk apparatsjik.

Torgeir Larsen. Foto: Utenriks­departementet.

I 2019, da Ine Eriksen Søreide (H) var utenriks­minister, meldte Larsen seg ut av Ap og gikk over til Høyre. At partiboka skiftet farge fra rød til blå, spilte tydeligvis ingen rolle, for i 2023, da Anniken Huitfeldt (Ap) var utenriks­minister, ble han utnevnt av henne til utenriksråd.

Nettverket og samrøret mellom politikere fra de to stats­bærende partiene, og mellom disse og embets­verket, går på tvers av parti­grensene.

Søreide og Huitfeldt er bestevenner med Mona Juul og kona til Jens Stoltenberg, Ingrid Schulerud, som er ambassadør. Larsen står med ett bein i hvert av de to statsbærende partiene og er en del av det samme nettverket.

Det var for øvrig samme Torgeir Larsen, som var sjef for sekretariatet til Jonas Gahr Støre i UD i 2008, og som den gang ikke ville kutte i penge­støtten fra UD til Rød-Larsens IPI, til tross for at Morten Wetland, som da var FN-ambassadør, hadde påtalt de påfallende høye over­føringene til IPI fra Rød-Larsens gamle venner i UD.

Det er den samme Torgeir Larsen som nå er utenriksråd og som behandler saken mot Mona Juul, og som sammen med Espen Barth Eide har prøvd å begrense den til en vanlig personalsak.

Nå prøver de å lede oppmerksom­heten bort fra sitt eget ansvar ved at Mona Juul omsider har fått sparken og er fratatt sikkerhets­klareringen.

Neste trekk for å legge saken død og meddele at det, som en følge av Mona Juuls avgang, ikke lenger er grunnlag for å gå videre med saken.

Geir O. Pedersen, FNs spesialutsending for Syria, under en presse­konferanse i FN-hoved­kvarteret i Genève den 8. mars 2023. Foto: Martial Trezzini / Keystone via AP / NTB.

Geir O. Pedersen, også han Arbeider­parti-­mann og nær venn av Rød-Larsen, er et annet eksempel. Han var ekspedisjons­sjef i FN-avdelingen i UD i tiden 2009–2012.

Også han ble informert om de påfallende store over­føringene til IPI, men sluset likevel videre over 36 av de i alt 130 millionene som gikk til IPI frem til 2019, da Rød-Larsen omsider fikk sparken i IPI, etter at DN avslørte de tette båndene til Epstein.

Du snakker om samrøre! Bukken og havresekken! You can’t make this shit up!

At Rød-Larsen har kunnet holde på uforstyrret i alle disse årene, er helt uforståelig. At han ennå ikke er etterforsket, og at det «private» arkivet hans fra Oslo-prosessen og viktig bevis­materiale ikke for lengst er konfiskert, er enda mer uforståelig.

Jonas Gahr Støre, som var utenriks­minister, inter­venerte i 2006 og stanset Riks­arkivaren, som flere ganger forsøkte å få utlevert Rød-Larsens dokumenter fra Oslo-prosessen.

Hva er det Støre & co. er redd for å finne?

Det er først nå, etter at publiseringen av Epstein-filene ikke lenger gjør det mulig for den politiske klassen å overse saken, at den kommer opp.

For varslene om grove uregel­messig­heter knyttet til Rød-Larsen har vært mange og skriver seg helt tilbake til Bird/Fideco-skandalen før Oslo-prosessen startet i 1993.

Annie Lennox, Terje Rød-Larsen, kron­prinsesse Mette-Marit og Norges FN-ambassadør Morten Wetland på UNAIDS-konferanse i Inter­national Peace Institue Policy Forum i New York den 7. juni 2011. Foto: Johannes Worsøe Berg. Berg/NTB.

Først nå kommer det frem at Morten Wetland, som var ambassadør ved FN-delegasjonen, allerede i 2008 hadde advart UD om de store summene til IPI og at det var uansvarlig å «slenge penger etter en gammel venn». Som nevnt ble advarselen ignorert.

Wetland har nå, etter at han selv ble pensjonert, uttalt at han mener Rød-Larsen burde vært satt i fengsel for økonomiske misligheter. Det ser det ut til at han har helt rett i.

Men det forteller noe både om Terje Rød-Larsen og om en ukultur i UD hvor faglig integritet må vike når den går på tvers av nettverkets interesser.

Det er jo typisk at det ikke fikk noen følger i 2008. Og det er typisk at det først 18 år senere kommer frem etter at saken blir rullet opp av eksterne krefter.

Et av de mest oppsiktsvekkende varslene, som først er blitt kjent nå, kommer fra en tidligere ansatt i IPI som i 2019 varslet om at flere unge, åpenbart ukvalifiserte kvinner fra Øst-Europa fikk kortvarige jobber i organisasjonen. Bilder av disse kvinnene foran FN-bygningen ble delt med Epstein. UD ble varslet, men det ble ikke foretatt noen videre undersøkelser.

Da Ine Eriksen Søreide, som var utenriks­minister på den tiden, nylig ble konfrontert med dette, unnskyldte hun seg med at hun hadde erklært seg inhabil på grunn av sitt nære vennskap med Mona Juul, og at dét var grunnen til at hun ikke foretok seg noe mer i saken.

Inhabilitet ble altså brukt som begrunnelse for å la være å gjøre noe!? Forstå det den som kan? Argumentasjonen er helt absurd. Det avslører en ukultur hvor varsler om alvorlige overtramp ignoreres for å beskytte eget nettverk.

FN-ambassadør Mona Juul, stats­minister Erna Solberg og utenriks­minister Ine Marie Eriksen Søreide hjemme hos Juul i New York den 21. september 2019. Foto: Pontus Höök / NTB.

Ine Eriksen avslører med dette at hun ikke kjenner til verken sikkerhets­instruksen eller sikkerhets­loven.

Hun burde imidlertid da, om ikke før, ha skjønt at det var fare for at ambassadør Mona Juul, som Terje Rød-Larsens ektefelle og nærstående, dermed også var blitt kompromittert sammen med ham i henhold til sikkerhets­lovens § 8.

Mona Juul burde da ha mistet sin sikkerhets­klarering og blitt kalt hjem. I stedet kunne hun fortsette som FN-ambassadør frem til 2023.

Først i går mistet hun klareringen  og fikk sparken. Det samme skulle ha skjedd Ine Eriksen Søreide i 2019, om ikke før.

Det kan vanskelig karakteriseres som noe annet enn et grovt habilitets­brudd eller tjeneste­forsømmelse fra en utenriks­minister som har valgt å overse sikkerhets­bestemmelsene, og som hun nå prøver å snakke seg bort fra.

Hvis Høyre skjønner sitt eget beste, vil de la være å velge henne til ny partileder. Det er også vanskelig å se hvordan hun kan fortsette som leder av Utenriks­komiteen!?

Etter DNs avsløringer i 2019 skrev jeg en lengre artikkel i Klassekampen i 2020 hvor jeg kritiserte privatiseringen av norsk utenriks­politikk i Oslo-prosessen og at Mona Juul antakelig var i brudd med sikkerhets­loven som en følge av ekte­fellens nære relasjoner til straffe­dømte Jeffrey Epstein.

Igjen uten at det fikk noen konsekvenser. Jeg har skrevet ytterligere sju artikler om samme tema. De er blitt tiet i hjel. Først nå, etter offentlig­gjøringen av Epstein-filene, har omsider UD tatt fra henne sikkerhets­klareringen, etter massivt press.

I 2021 publiserte Riksrevisjonen en rapport basert på en sterkt begrenset gjennomgang av trans­aksjonene til IPI i perioden 2007–2012.

Til tross for rapportens begrensede fokus konkluderte den likevel med at UD hadde brutt saks­behandlings- og habilitets­reglene, manglet dokumentasjon, ignorerte de høye lønns­utbetaling­ene til Rød-Larsen og gjort seg skyld i «sterkt kritikk­verdige» forhold.

Heller ikke dette fikk noen konsekvenser.

Mona Juul, som UD og Ine Eriksen Søreide i 2019 hadde brukt 34 millioner kroner på i en kampanje for å få inn som Norges representant (observatør­status) i FNs sikkerhetsråd, ble sittende i Sikkerhets­rådet frem til 2023, med høyeste sikkerhets­klarering.

Hun har siden vært ambassadør i Jordan fra 2024 frem til hun omsider mistet sikkerhets­klareringen og fikk sparken fra UD mandag. Rød-Larsen er først i dag blitt gjort til gjenstand for etter­forskning.

UD-ledelsens sendrektighet er mildest talt påfallende!

Epstein/Rød-Larsen-saken er åpenbart grov. Men den virkelige saken dreier seg om nettverket bak, som lot det finne sted.

Vi snakker om en politisk klasse som har etablert et oligarkisk nettverk på tvers av parti­grensene og på tvers av det viktige skillet i det norske politiske systemet mellom politisk ledelse og embetsverket.

Det har bidratt til å skape en organisasjons­kultur i UD som sanksjonerer medarbeidere med faglig og personlig integritet, og som sier ifra når faglige eller nasjonale interesser går på tvers av de personlige interessene til politisk ledelse. Det er et dysfunksjonelt system som favoriserer og belønner de servile og «tilpasnings­dyktige», som lar være.

Når slike systemer forvalter stor tillit, som det å ivareta nasjonale interesser overfor andre lands myndigheter, en enorm pengesekk (60 milliarder) av andres penger og samtidig er uten effektive kontroll- og overvåkings­mekanismer, er det lagt til rette for venne­tjenester, habilitets­brudd og i verste fall korrupsjon og sikkerhets­brudd.

Totalitære organisasjoner med en sterkt sentralisert og hierarkisk organisasjons­struktur, som UD, Forsvaret og Politiet, er særlig sårbare for å bli styrt av ukultur av denne typen.

Det er få eller ingen varslere i slike systemer. De ytterst få som sier ifra, får seg en smekk eller blir satt på sidelinjen. Og de som sier ifra, gjør det først når de går over i pensjonistenes rekker og er utenfor rekkevidde.

Dette er hovedårsaken til at Terje Rød-Larsen fikk fortsette uhindret så lenge. Det er snakk om bred systemsvikt som en følge av at den politiske klasse utnytter sitt styrings­mandat til å sette sine egne private interesser foran felles­skapets.

Som en følge av dette er tilliten og omdømmet til både utenriks­tjenesten og Nobel­komiteen dratt ned i søla. Det svekkede omdømmet til kongehuset har kongehuset bidratt til selv.

Men skal vi noensinne få ryddet opp i dette uvesenet og få utenriks­tjenesten til å fungere etter hensikten, må det gjennomføres en grundig og uavhengig granskning for å få avdekket alle fakta i saken. Løken må skrelles til kjernen.

Espen Barth Eide (foto: USAs utenriks­departement), Jonas Gahr Støre (foto: Norsk olje og gass / Wikimedia Commons (cc by-sa 2.0), Jens Stoltenberg (foto: Det hvite hus), Erna Solberg (foto: Det europeiske folke­partiet (EPP) / Wikimedia Commons (cc by 2.0), Ine Eriksen Søreide (foto: Nederlands utenriks­departement / Wikimedia Commons (cc by-sa 2.0) og Børge Brende (foto: USAs utenriks­departement).

Granskningen kan ikke bare avgrenses til Terje Rød-Larsen, Mona Juul, Thorbjørn Jagland og Børge Brende.

Den må også omfatte nettverket bak ledende politikere og personer i ledende embeter, de som så seg tjent med det, og som med åpne øyne lot det fortsette år etter år uten å foreta seg noe.

Jeg tenker ikke bare på Ine Eriksen Søreide, Anniken Huitfeldt, Espen Barth Eide, Torgeir Larsen, Geir O. Pedersen m.fl. Jeg tenker også på Jens Stoltenberg, Jonas Gahr Støre og Erna Solberg.

En grundig og uavhengig granskning som også inkluderer disse, er et folkekrav fra oss som er skatte­betalere og velgere!

Øystein Steiro Sr.
Vaktmester

Kjøp bøker fra Document Forlag her!