Da Trump ble valgt, varslet han en ny MAGA-gullalder. Nå drømmer hans kritikere om trumpismens endelikt.

Sjefredaktør Martin Krasnik er en av de håpefulle. Trump «fører Amerika inn i mørket», og kun borgerne i et åpent samfunn kan stoppe ham. Etter at ICE drepte to demonstranter i Minneapolis, vil befolkningen gjøre opprør og gjøre presidenten handlingslammet.

Dette håpet hviler på tre forutsetninger: at drapene i Minneapolis er et vendepunkt, at anti-Trump-stemningen er sterkere enn den konservative stemningsendringen, og at det historiske mønsteret for mellomvalg automatisk gjelder.

Disse spørsmålene fortjener en grundig undersøkelse.

Den konservative stemningsendringen

Krasniks analyse overser noe fundamentalt: Det har skjedd et tektonisk kulturelt skifte som medieklassen ikke har forstått. Trumps valgseier var ikke årsaken til det, men en virkning av det.

Matt Goodwin har dokumentert omfanget av denne endringen. Mest slående er generasjonsskiftet. 75 år gamle hvite menn stemte mer på Kamala Harris enn 20 år gamle hvite menn. Generasjon Z er potensielt den mest konservative generasjonen på 50–60 år. Særlig unge menn vender ryggen til en progressiv kultur som plasserer dem nederst i det moralske hierarkiet. De kalles «toksiske».

Bak dette ligger et nytt medieøkosystem. Elon Musks overtakelse av X er det mest oppsiktsvekkende, og det er ikke et forbigående fenomen, men en strukturell transformasjon.

Og hvem fremstod egentlig som ekstremisten i det amerikanske presidentvalget? 49 prosent av velgerne mente at Harris var mer liberal enn dem selv. Bare 39 prosent mente at Trump var mer konservativ enn dem. Trump, ikke Harris, ble sett på som den moderate, mens eliten jobbet hardt for å overbevise landet om det motsatte. Demokratene rykket så langt til den kulturelle venstresiden at de hoppet utfor stupet og lot velgerne stå måpende igjen.

I tillegg kommer en annen misforståelse: 78 prosent av velgerne prioriterte konkrete endringer fremfor å bevare institusjonene. Velgerne ønsket ikke stabilitet, men et sjokk for systemet. Trump var nettopp det sjokket.

Det er altså på ingen måte gitt at «det åpne samfunnets borgere» vil reise seg mot Trump. Og det er ikke bare et amerikansk fenomen.

I Australia er det høyrenasjonale partiet One Nation i sterk fremgang. Etter det antisemittiske angrepet på Bondi Beach kom sikkerhet og grensekontroll øverst på agendaen. «Globaliseringen av intifadaen» betydde massemord, og australierne ser ut til å ha forstått det. Hovedstrømmen på høyresiden «blør til høyre», fordi de er for lojale mot systemet.

Men anti-Trump-gevinstene er reelle

Man bør imidlertid ikke avfeie det motsatte signalet. Lars Løkke vinner i Danmark på det Eva Selsing kaller «performativ patriotisme» rundt Grønland, og som hun påpeker: Løkke undertegnet Marrakesh-erklæringen, støttet koranloven, lot migranter strømme fritt gjennom Danmark i 2015 og jobber for arbeidsinnvandring fra blant annet Afrika.

Så lenge det lyder riktig om fedrelandet, glemmer borgerligheten tilsynelatende alt.

Hvor lenge holder illusjonen?

I USA finnes anti-Trump-energien fortsatt. Etter drapene i Minneapolis mener 61 prosent at ICE har gått for langt. Men disse tallene kan snu seg raskt.

Fergusons advarsel: Seksårskrisen

Historikeren Niall Ferguson har dårlige nyheter til Trumps tilhengere: Nesten alle presidenter taper terreng ved mellomvalgene i sin andre periode. Selv sterk økonomi reddet hverken Reagan eller Obama. Trump har nå en god økonomi når det gjelder olje, aksjer og lav arbeidsledighet. Men støtten fra velgerne er dårlig på alle viktige spørsmål: innvandring, økonomi og inflasjon.

Som Ferguson vurderer: «Hvis jeg var en republikansk strateg, ville disse tallene få blodet mitt til å fryse.»

Men det er ett unntak: Bill Clinton i 1998. Avgjørende for hans suksess var at motstanderne hans gikk for langt. Det republikanske partiet ble så besatt av Lewinsky-skandalen at velgerne ble kvalme av den konstante fokuseringen på den.

Spørsmålet er om demokratene gjør den samme feilen mot Trump i dag.

Konklusjon: Vi står kun overfor en progressiv gullalder hvis stemningen plutselig snur – og lite tyder på det. Hvis økonomien kollapser – men så langt er den fortsatt sterk. Hvis demokratene ikke overreagerer, og hvis de finner en stabil og moderat motstander – noe de ennå ikke har klart.

Kjøp bøker fra Document Forlag her!