Jus-professor slår alarm: – Norge er et drømmested for korrupsjon

De ferske avsløringene rundt Jeffrey Epstein og hans norske nettverk har rystet offentligheten.

Mens debatten raser om enkeltpersoners sviktende dømmekraft, peker eksperter på et dypere samfunnsproblem. Norge mangler grunnleggende mekanismer for å fange opp korrupsjon, og vårt selvbilde som en plettfri nasjon kan være vår største fiende.

Avsløringene viser at norske samfunnstopper har mottatt tjenester, middager og luksusreiser. Dette aktualiserer spørsmålet om hvor grensen går mellom pleie av nettverk og straffbar korrupsjon. Professor i offentlig rett ved Universitetet i Oslo Benedikte Moltumyr Høgberg uttaler til Dagsavisen at Norge er et drømmested for korrupsjon, nettopp fordi vi mangler kontrollmekanismer som er standard i andre land.

Lav terskel for lovbrudd

Mange lever i troen på at korrupsjon krever kofferter fulle av kontanter. Virkeligheten er en annen. Straffelovens paragraf 387 slår fast at det er straffbart å kreve, motta eller akseptere en utilbørlig fordel i anledning stilling eller verv. Høgberg understreker at terskelen er lav. Det er ikke nødvendigvis store beløp som skal til før man beveger seg over i det straffbare.

For vanlige statsansatte er regelverket krystallklart. Statsansatteloven forbyr gaver, tjenester eller andre ytelser som er egnet til å påvirke handlinger. Regjeringens egne retningslinjer nevner spesifikt reiser, hotellopphold og bevertning som risikofaktorer. En enkel lunsj eller middag kan være nok til å tråkke feil. Professoren illustrerer overfor Dagsavisen hvor strengt dette håndheves nedover i systemet ved å peke på at hun som veileder knapt kan ta imot en kaffekopp fra en student.

Kontrasten blir derfor total når samfunnstopper deltar på luksuriøse arrangementer i regi av utenlandske milliardærer uten at varsellampene blinker.

Internasjonal kritikk preller av

Det er ikke bare norske jusprofessorer som reagerer. Norge har gjentatte ganger fått krass kritikk fra internasjonale organer for manglende kontroll med makteliten. Europarådets organ mot korrupsjon, GRECO, har i flere år etterlyst strengere regler for norske stortingsrepresentanter og regjeringsmedlemmer. De har spesielt pekt på manglende regler for interessekonflikter og den såkalte svingdøren mellom politikk og næringsliv.

Organisasjonen OECD har også vært tydelig i sin kritikk av Norge. Høgberg påpeker at vi mangler et lobbyregister, noe som er en selvfølge i mange andre demokratier. I Norge finnes det ingen oversikt over hvem som påvirker politiske beslutninger. PR-bransjen vokser, og politikere går uanstrengt fra tunge verv til hemmeligholdte kundelister i byråer som First House og Zynk.

Professoren advarer om at vi i dag ikke vet hvem som betaler for lobbyvirksomheten. Det kan i ytterste konsekvens være aktører som russiske oligarker som opererer via mellommenn. Uten transparens er det umulig for offentligheten å ettergå hvem som egentlig trekker i trådene.

Den farlige norske naiviteten

Holdningen om at korrupsjon er noe som skjer i andre land, skaper en farlig blindsone. Høgberg beskriver en grenseløs naivitet i det norske samfunnet. Når nordmenn trer inn i internasjonale posisjoner, oppstår det ofte en kulturell misforståelse. Man tror at folk er hyggelige, mens realiteten ofte er at man utsettes for massive påvirkningskampanjer.

Epstein-dokumentene fungerer som en vekker som viser at heller ikke nordmenn er immune mot denne typen smøring. Problemet forsterkes av at vi mangler vilje til å straffeforfølge sakene. Høgberg etterlyser et Økokrim som er mer aggressive og som tør å teste sakene for domstolene.

Mangler vilje til opprydning

Dagens situasjon, der saker henlegges eller ikke etterforskes, sender feil signal. Straffebestemmelser har en viktig allmennpreventiv effekt, men den forsvinner hvis risikoen for å bli tatt, oppleves som minimal. Vi ser at samfunnet setter inn enorme ressurser på å oppklare drap, men når det gjelder økonomisk kriminalitet og korrupsjon i toppsjiktet, er innsatsen ofte ikke sammenlignbar.

Jussen er på plass, men mekanismene for å håndheve den mangler. Stortinget har flere ganger stemt ned forslag om innføring av lobbyregister. Så lenge viljen til åpenhet mangler hos dem som styrer, vil Norge fortsette å være et attraktivt sted for dem som ønsker å kjøpe seg innflytelse i det stille.

Kombinasjonen av store offentlige pengesekker, tette nettverk og manglende innsyn utgjør en betydelig risiko for det norske demokratiet.

Kjøp bøker fra Document Forlag her!