Representant for det iranske regime invitert til middag på Slottet igår kveld

Noen handlinger i politikken er så symbolske at de ikke kan bortforklares med høflighet eller diplomatiske rutiner. Invitasjoner til Det kongelige Slott er nettopp det. De forteller ikke bare hvem vi snakker med, men også hvilke verdier vi er villige til å sette til side.

Derfor vekker det dyp uro at representanten for det iranske regimet i går kveld var invitert til det årlige middagsselskapet ved Slottet. Dette er regimet som ifølge en rekke menneskerettighetskilder knyttes til anslag på over 90.000 drepte i forbindelse med politisk undertrykkelse og uro. Flere tusen demonstranter skal ha blitt permanent blindet etter målrettet maktbruk. Tusenvis er fengslet. Andre er forsvunnet – bokstavelig talt borte, uten at familiene deres får svar.

Hvem inviterer vi til bords – og hva sier det om oss?

Bak tallene finnes historier som er enda vanskeligere å fatte: kvinner som ifølge vitneforklaringer og rapporter ble utsatt for grov seksuell vold i varetekt. Det finnes også alvorlige anklager om at overgrep er forsøkt skjult på måter som gjør etterforskning nesten umulig.

Dette er ikke anklager man kan møte med et glass vin og høflige håndtrykk uten at det skaper moralsk uro. Spørsmålet melder seg derfor med full tyngde: Er dette verdier det norske demokratiet ønsker å assosieres med?

Norge har gjennom tiår bygget sin identitet som en forkjemper for menneskerettigheter. Vi forventer frihet, rettssikkerhet og menneskeverd for oss selv. Men nettopp derfor forventer verden også at vi står opp for de samme prinsippene når andre mangler dem.

Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, det skal også dere gjøre mot dem

Prinsippet er enkelt: Det vi krever for oss selv, må vi også ønske for andre. Særlig for befolkninger som lever uten de rettighetene vi tar for gitt.

Ingen ber Norge om å isolere seg diplomatisk. Dialog mellom stater er nødvendig, også når uenigheten er dyp. Men det finnes en avgjørende forskjell mellom nødvendig kontakt og symbolsk normalisering.

En kongelig invitasjon er ikke nøytral. Den sender signaler. Til regimet kan den tolkes som at forholdene fortsatt er håndterbare. Til ofrene kan den oppleves som at lidelsen deres ikke veier tungt nok.

For den iranske minoriteten i Norge skaper dette en særlig smertefull kontrast. Mange har flyktet nettopp fra det systemet som nå mottas med seremoniell respekt. Flere har mistet familie. Andre bærer traumer som fortsatt former livene deres.

Da oppleves det ikke bare som en diplomatisk beslutning. Det oppleves som en ignorert advarsel.

Representanter for diasporaen forsøkte å si ifra. E-poster ble sendt i “respektfull” tone. Bekymringer ble formulert med tillit til norske institusjoner.

Når slike henvendelser ikke fører frem, er det vanskelig å unngå spørsmålet: Hvem blir egentlig lyttet til?

Kritikken som nå reises, er ikke et uttrykk for manglende respekt for Norge. Tvert imot springer den ut av en tro på at Norge kan og bør være bedre enn dette.

Sinne og protest i denne sammenhengen handler ikke om diplomatisk uforstand. Det handler om moralsk konsistens.

Det norske monarkiet har ingen politisk styringsmakt, men nettopp derfor har det en enorm symbolkraft. Det representerer nasjonens verdier i deres mest konsentrerte form. Når en slik institusjon fremstår uklar i møte med vår tids mest dokumenterte menneskerettighetsbrudd, skaper det ikke bare debatt; det skaper tvil om hvor vi står når det virkelig gjelder.

Historien er nådeløs mot samfunn som ikke forstår betydningen av symboler i sin samtid. En dag vil man spørre:

Var vi tydelige nok?
Var vi modige nok?
Valgte vi riktig side?

Det er fortsatt tid til refleksjon. Ingen forventer urealistiske brudd med diplomatiske tradisjoner. Men det er rimelig å forvente større bevissthet rundt hvilke signaler våre mest synlige institusjoner sender. For noen ganger er ikke det mest alvorlige at feil blir begått. Det mest alvorlige er når de ikke blir erkjent.

Norge skal ikke bare være et godt land å leve i. Det skal også være et land som andre kan stole på når verdier settes på prøve.

Derfor handler denne saken om mer enn en middag.

Den handler om hvem vi er og hvem vi ønsker å være.

Ardeshir Pahlav

Ardeshir Pahlav (39) er født i Teheran, Iran. Faren tjenestegjorde i Sjahens garde inntil revolusjonen i 1979.

I 2013 ble Pahlav arrestert av Den islamske revolusjonsgarde som følge av sitt sivile og politiske engasjement samt sin aktivitet som musiker. Han satt 60 dager i enecelle og levde i flere år i usikkerhet mens han ventet på rettssak. Disse erfaringene har hatt avgjørende betydning for hans videre arbeid og engasjement.

Pahlav har studert internasjonal kommunikasjon og er idag kommunikasjonsdirektør og -ansvarlig i Norsk-Iransk Råd. Han er en engasjert samfunnsdebattant med tydelig fokus på menneskerettigheter, ytringsfrihet og demokratiske verdier. Gjennom sitt arbeid søker han å løfte frem faktabasert informasjon, styrke offentlig bevissthet og belyse konsekvensene av politisk undertrykkelse.

Han har valgt å stå frem med eget navn i solidaritet med sine medborgere som blir drept i iranske gater, å stå side ved side med dem er for ham et personlig moralsk ansvar. Taushet er, som han formulerer det, «ikke et alternativ når grunnleggende rettigheter krenkes».

Ardeshir Pahlav lar seg ikke bringe til taushet av frykt eller trusler, ei heller i Norge. Han har sterk tillit til det norske demokratiet og rettsstaten; han tror på et samfunn der alle skal kunne forsvare menneskerettighetene åpent og trygt uavhengig av bakgrunn. Derfor er han tydelig på hvem han er og hva han står for.

Vi ønsker Ardeshir Pahlav velkommen som gjesteskribent i Document!

Gjesteskribent