Europa er fanget mellom to imperier som søker makt, Kina og USA, og mellom to syn på verden som i det minste har den fordelen at de er helt tydelige.

På den ene siden har vi et nervøst Vesten, som sliter med å forsvare en verdensorden det ikke lenger kontrollerer. På den andre siden har vi et Kina som observerer motstanderens svakheter og fortsetter å bygge sitt nettverk av innflytelse med strategisk tålmodighet.

Det er et løp med to hastigheter, men ikke i samme retning.

Kina bygger infrastruktur i Afrika, investerer i europeiske havner (fra Pireus til Trieste, fra Genova til Rotterdam, praktisk talt alle de viktigste europeiske havnene), og utvikler strategiske teknologier. De trenger ikke å «vinne», det holder å vite at motparten sliter seg ut. Budskapet er indirekte, men klart nok: Vesten løper, og Kina går – og den som går, kommer til slutt lengst.

Kina vil altså få sin mega-ambassade i London, og landets ekspansjonisme er en langsomtvirkende gift som tærer på den vestlige sivilisasjonens fundament.

Keir Starmers Labour-regjering har nå godkjent den omdiskuterte og kontro­versielle utbyggingen av kinesisk makt i hjertet av den engelske hovedstaden. Ambassaden skal bygges på tomten til det gamle Royal Mint Court, et steinkast fra Tower of London og Themsen, som en gang fraktet det britiske imperiets rikdommer.

Det er et kompleks som ikke bare består av murstein, glass og stål. Det er en symbolsk og operativ forpost for den kinesiske partistaten i hjertet av Vesten. Selv om Storbritannia har kuttet båndene til Brussel etter Brexit, er landet fortsatt den trans­atlantiske broen fremfor noen.

Alle vil ha London.

Det vil også være et skjult rom ved siden av Londons mest sensitive kommunikasjons­kabler i den nye kinesiske mega-ambassaden, som skal bygges til tross for protester fra britisk etterretning.

Noen dokumenter som The Telegraph har fått tak i, viser et underjordisk kompleks med 208 rom under det diplomatiske anlegget, som Beijing har forsøkt å holde hemmelig. Bare noen få centimeter fra fiberoptiske kabler som overfører finansielle data fra City, sammen med e-posttrafikk og meldinger fra millioner av brukere. Ifølge The Telegraph kan rommet gi Kina tilgang til sensitive opplysninger og kritiske økonomiske data. Alicia Kearns, skyggeminister for nasjonal sikkerhet, har advart om at å godkjenne ambassaden, vil bety å gi Kina «en base for økonomisk krigføring i hjertet av den kritiske nasjonale infra­strukturens nervesystem».

Kina har handlet i årevis.

Tjue viktige universiteter i Storbritannia har akseptert 40 millioner pund i finansiering fra Huawei og kinesiske statseide selskaper, avslører også The Telegraph. Mange selskaper har direkte forbindelser til det kinesiske kommunist­partiet. Imperial College London har mottatt mellom 3,5 og 14,5 millioner pund fra Huawei, den kinesiske tele­kommunikasjons­giganten som er blitt nektet å delta i mange europeiske 5G-nettverk av sikkerhets­messige grunner. Universitetet har også mottatt 10 millioner pund fra Sinopec, det kinesiske stats­kontrollerte petro­kjemi­selskapet, og 6,5 millioner fra Aviation Industry Corporation of China, et statlig forsvars­konglomerat. Huawei har donert 1,1 million til Lancaster University. Andre universiteter, blant annet Bristol, Exeter og Heriot-Watt, har nektet å avsløre detaljer om finansierings­avtalene.

Men kinesiske penger er ikke gratis.

I 2017 blokkerte Cambridge 300 forsknings­artikler på ordre fra kinesiske myndigheter, med temaer som menneske­rettig­heter, Tibet og Xinjiang. Louisa Lim, forfatter av en bok om protestene på Den himmelske freds plass, kalte det et «dårlig» eksempel på hvordan «profitt motiverer vurderinger av akademisk frihet». Det var klart hva de ville ha til gjengjeld.

The Times forteller at professor Peter Nolan, direktør for China Centre i Cambridge, advarte mot å diskutere Kina på campus. Han sa at det ikke ville bidra til «gjensidig forståelse», og rådet kollegene til å unngå kontroversielle debatter om menneske­rettighets­situasjonen i Kina.

Sir Iain Duncan Smith, den tidligere konservative lederen, hadde nettopp uttalt at Cambridge og andre britiske universiteter ser ut til å ha blitt «talerør for det kinesiske kommunist­partiet».

Som alltid: follow the money …

Det er ikke tilfeldig at colleget i Cambridge,  hvor Nolan underviser, har mottatt en donasjon på 3,7 millioner pund for å finansiere hans professorat fra et fond opprettet av datteren til en tidligere kinesisk statsminister, Wen Jiaobao. Nolan er også hovedforvalter for en veldedig organisasjon som har mottatt et tilskudd på 55.000 pund fra den kinesiske staten til et oversettelses­prosjekt.

«Hvordan Kina kjøper Storbritannia» (The Times). «Hvordan Kina har kjøpt Storbritannia» (The Spectator). Nå er det bare verbets tid som diskuteres.

Det å gjøre motstand mot et amerikansk hegemoni som blir oppfattet som latterlig og vulgært, er blitt en vei til å omfavne en langt mer sofistikert autoritet: det kinesiske kommunist­partiet. Det twitrer ikke fornærmelser, men bygger Belt and Road, kjøper havner, finansierer akademiske eliter og former globale narrativer med tålmodigheten til dem som vet at de har tiden på sin side.

I november i fjor investerte Kina nye 138 milliarder euro i strategiske sektorer i de europeiske økonomiene.

Mens Trump blir fremstilt som bøllen som «truer den liberale orden», gir Europa fra seg symbolsk og strategisk terreng til sin største systemiske rival.

Vi er blitt en blanding av Vichy-Frankrike, som samarbeidet med nazistene for å «motstå» de anglo-amerikanske allierte, og det bysantinske riket som, for å motstå de latinske korsfarerne, allierte seg med osmanene og dermed fremskyndet sitt eget fall.

Den oransje yankeen, uansett hvor grov han er, forsvarer verdier som Europa bekjenner seg til: individuell frihet, fritt marked (om enn med toll), vestlig kultur og et atlantisk forbund som reddet kontinentet fra nazismen og sovjet­kommunismen.

Når vi ser den gule mandarinen i ansiktet, ser vi derimot ingenting.

Derfor foretrekkes det rolige kinesiske despotiet fremfor den larmende amerikanske populismen, Xi Jinpings høyteknologiske totalitarisme fremfor Trumps nasjonalisme, Det er den beste veien til europeisk selvmord, en geopolitisk harakiri.

Den canadiske statsminister Mark Carney, av mange medier hyllet som en anti-Trump, har nylig avsluttet møter med den kinesiske statsministeren Xi Jinping om et nytt strategisk partnerskap. Dagen etter var Carney i Qatar for å inngå andre avtaler.

Mellom kinesere og emirer er demokratiene virkelig i trygge hender.

Royal Mint Court, hvor den største kinesiske ambassaden i Europa skal bygges, er ikke bare en bygning; det er stedet hvor man en gang preget pundet, symbolet på monetær og imperial suverenitet. Nå bygges den største diplomatiske festningen til et regime som anser Taiwan som en opprørsk provins, Hongkong som et minne som må slettes, uigurene og de opprørske kristne som et problem som må «omskoles», Tibet som en plage som må assimileres, og Vesten som en motstander som må svekkes med tusenårig tålmodighet.

La oss huske Orwells ord: Totalitarismen kommer ikke i militærstøvler, men med smil og løfter om velstand.

Vil vi bytte Vesten mot yuanen? Vår nedgang blir ikke en formørkelse, men en stille annektering.

Kjøp bøker fra Document Forlag her!