Stephen Miller, en av president Donald Trumps fremste rådgivere, leverte nylig en kraftfull monolog på Fox News hvor han oppsummerte de viktigste grunnene til at USA vil annektere Grønland.

Trump-administrasjonens argumenter har åpenbart sin bakgrunn i grundige geo- og realpolitiske vurderinger samt dyp frustrasjon over den skjeve kostnadsdelingen og ubalansen i de transatlantiske relasjoner.

Én ting er formen, men substansen i Trumps utspill reflekterer  en god forståelse både av de geopolitiske og de sikkerhetspolitiske utfordringene i Arktis, en gjennomtenkt strategi og en langsiktig plan for å håndtere dem.

Miller påpeker, helt korrekt, at det er amerikanske skattebetalere som i flere tiår har måttet betale mesteparten av kostnadene for Europas sikkerhet.

D.J. Vance påpekte for snart et år siden, helt korrekt, at Europa står på randen av en sivilisasjonskrise som en følge av globaliserings- og innvandringspolitikken.

Og i presidentens nye sikkerhetsstrategi stilte Trump i desember til og med spørsmål ved om USA kan gjøre regning med Europa som fremtidig alliert dersom ikke innvandringen fra de ikke-vestlige landene og befolknigsutskiftningen i Europa reverseres.

Den amerikanske kritikken er objektiv og særdeles berettiget.

Men Miller underslår at europeisk sikkerhet også er amerikansk sikkerhet, og at USAs militære nærvær i Europa i like stor grad er å betrakte som et fremskutt forsvar av USA som det er et bidrag til å forsvare Europa.

Mer bekymringsfullt er det at kravet om å annektere Grønland beveger seg inn i et særdeles tvilsomt landskap av neo-kolonialisme som både undergraver NATO-alliansen, bidrar til å splitte MAGA-bevegelsen i USA og svekke den europeiske protestbevegelsen som har sett Trump som et fyrtårn av håp for deres eget opprør mot de europeiske elitenes globaliserings- og innvandringspolitikk.

Miller hevder at lille Danmark «ikke kan forsvare Grønland», som har et territorium større enn både Alaska og Mexico, og at det ikke er riktig at «amerikanske dollar, amerikanske verdier og amerikansk blod» alene skal holde Europa og den frie verden trygg.

Det er selvfølgelig helt korrekt. Europa må selv ta hånd om Europas egen sikkerhet og, fortrinnsvis sammen med USA, ta hånd om sikkerheten og Vestens interesser på Grønland og i nordområdene for øvrig. Det er imidlertid ingen legitim grunn for USA til å annektere Grønland fra allierte Danmark.

Europeerne har til nå vist liten vilje til å erkjenne at Europa er på vei mot en sivilisasjonskrise som en følge av masseinnvandringen. Som en følge av Trumps krav om kostnadsdeling og Putins invasjon av Ukraina har de imidlertid omsider skjønt nødvendigheten av å øke forsvarsutgiftene. De har omsider trolig også skjønt budskapet om at det er viktig å ivareta sikkerheten også på Grønland og i Arktis, noe Danmark har neglisjert frem til i det siste.

Og med forsvarsavtalen mellom USA og Danmark av 1951 er det ikke noe til hindrer for at USA selv kan øke sin militære tilstedeværelse på Grønland. USA har imidlertid redusert antallet militært personell på Grønland fra 6000 på 1960-tallet til bare 150 i dag.

Og videre, når Miller viser til historiske tradisjoner i internasjonal folkerett, og påstår at «territoriell kontroll i over 500 år har betydd at du kan forsvare territoriet, forbedre det og bebo det», og at Danmark her har feilet på alle områder, er han på nokså svak folkerettslig grunn.

De tre forholdene – forsvare, forbedre og bebo – representerer en forenklet tolkning av kriteriene for å demonstrere suverenitet, særlig i tilfeller hvor det er omstridt, ubebodd eller «ingenmannsland». Bl.a. i Westfaler-traktaten (1648) heter det at stater har eksklusiv rett til å kontrollere sitt territorium uten innblanding, men at suverenitet må underbygges av faktisk evne til å utøve kontroll.

Miller hevder at det for alle praktiske formål er USA som forsvarer Grønland, og at Danmark ikke bidrar nok. Men det er åpenbart en tilsnikelse og forvrengning av begrepet «effektiv kontroll».

Disse prinsippene gjelder primært for å etablere suverenitet over ubebodde eller omstridte områder, som øyer i Antarktis eller Stillehavet, ikke for å utfordre eksisterende, allerede anerkjent suverenitet.

Grønland har vært under dansk kontroll siden 1700-tallet, noe som har vært internasjonalt anerkjent, bl.a. av USA via traktater. Grønland er ikke terra nullius, men har en befolkning på 57.000 hovedsakelig inuitter, en autonom regjering, infrastruktur og en egen økonomi.

Moderne folkerett står ikke høyt i kurs noen steder, men det blir feil når Miller og Trump-administrasjonen prøver å vise til folkerettslige tradisjoner for å annektere Grønland.

Folkeretten, særlig FN-paktens artikkel 2(4), forbyr trussel eller bruk av militær makt mot en annen stats territoriale integritet eller politiske uavhengighet, unntatt i selvforsvar eller med FN-autorisasjon.

Folkerettmessig er en eventuell annektering av Grønland, eller bare trusselen om å ville annektere Grønland, like folkerettsstridig som Putins invasjon av Ukraina. Folkerettslig, og for hva det er verdt, står USA svakt i Grønland-spørsmålet.

Å tilegne seg Grønland gjennom politisk press, ved kjøp eller endog med militære maktmidler, uten å ta hensyn til dansk suverenitet eller den grønlandske befolkningens rett til selvbestemmelse, har bismak av ren 1800-tallsimperialisme innpakket som «America First».

Det vil være et ekko av amerikansk kolonialisme tilbake til da president McKinley annekterte Filippinene og Hawaii i 1898. Det er sikkert ingen tilfeldighet at Trump refererte nettopp til McKinley i tiltredelsestalen.

Mer alvorlig er det at Trumps aggressive håndtering av Grønland-spørsmålet setter NATO i spill i en turbulent tid, og på en måte som ikke bare undergraver de europeiske landenes sikkerhet, men Vestens samlede innflytelse i verdenspolitikken, og dermed også USAs interesser.

Selv om USA fortsatt er verdens ubestridt mektigste stormakt, er det ikke slik at Vesten lenger kan ta sitt lederskap i internasjonal politikk for gitt.

Det er i ferd med å utvikle seg en todelt verdensorden med USA og Europa på den ene siden, og Kina, Russland, BRICS-landene og store deler av de alliansefrie landene i Det globale sør på den andre. Få av disse har noe særlig til overs for tidligere tiders europeisk kolonialisme, enn si amerikansk neo-kolonialisme.

Det er ikke vanskelig å forestille seg at Putin og Xi nå gnir seg i hendene. Russland og Kina kommer til å utnytte dette for hva det er verdt, og fremstille USA som en kolonialistisk aggressor.

I en tid hvor krigen igjen raser i Europa, hvor hybride trusler florerer og Arktis blir utsatt for økende stormaktpress, er det viktigere enn noensinne for NATO-landene å stå sammen i stedet for å påføre seg selv en intern storkonflikt om Grønland.

Grønland-spørsmålet er også i ferd med å splitte Republikanerne og MAGA-bevegelsen. En meningsmåling i forrige uke (Quinnipiack University) viser at 55 % av velgerne motsetter seg at USA prøver å kjøpe Grønland, mens 37 % støtter det. Bare 9 % støtter at USA eventuelt tar i bruk militærmakt for å overta Grønland, mens 86 % motsetter seg det.

Mange i MAGA-bevegelsen er skuffet over Trump og viser til at han i valgkampen lovte å stoppe de endeløse krigene, og at USA ikke lenger skal ta rollen som verdens politimann. De er mer opptatt av at Trump skal få ned inflasjonen og boliglånsrenta, slik at de kan få betalt regningene og nedbetalt kredittkortgjelda.

Isolasjonistene prioriterer å få trygget grensene og få orden på innvandringspolitikken, få avviklet globaliseringspolitikken og få arbeidsplassene tilbake til USA. De er ikke for en intervensjonistisk utenrikspolitikk. De ser forsøket på å ekspandere USAs territorium som å fortsette imperiebyggingen, og ikke bryte med den. De ønsker ikke at Amerika First blir snudd til America Everywhere.

For mange av oss som har vektlagt Trumps politikk og resultater fremfor hans provoserende måte å kommunisere på, og som har støttet Trump og sett MAGA-bevegelsen som et fyrtårn og en ledestjerne for også å få ryddet opp i et dysfunksjonelt Europa i krise, oppleves Trumps forsøk på å annektere Grønland som et dolkestøt i ryggen. Det blir ikke bare utnyttet av Putin og Xi, men av den etablerte politiske eliten og narrativstyrte medier i Europa og Norge for alt det er verdt.

Det kan undergrave transatlantisk solidaritet mellom MAGA-bevegelsen i USA og de nasjonale protestbevegelsene i Europa, som nå trolig vil rally around the flag og bevege seg i isolasjonistisk og endog anti-Trump-retning dersom konflikten mellom USA og Danmark/EU utvikler seg videre.

USA burde i stedet opprettholde det diplomatiske presset for at NATO-landene skal ta ansvar og sin andel av forsvarsutgiftene i Europa, Arktis og på Grønland. Vestens styrke ligger i å holde sammen i en verden som blir stadig mer polarisert, og ikke i økt konflikt, og slettes ikke i en innbyrdes territoriell konfrontasjon.

Trump har tatt tak i de mange selvpåførte krisene og utfordringene i USA, og han har vært en inspirasjon for den folkelige protestbevegelsen mot elitenes globaliseringspolitikk i Europa. Han kan bli en legendarisk president. Han er vel egentlig allerede blitt det.

Men den stadig eskalerende konflikten med EU og i NATO over Grønland innebærer at han står i fare for å begå utenrikspolitisk overreach.

Det kan føre til at han ikke bare risikerer å få et negativt fortegn foran sitt presidentskap. Det kan straffe seg ved mellomvalget i november. Demokratene trenger bare ytterligere 4 seter i Senatet og 3 seter i Huset for å ta kontroll.

Prisen på bensin og regningen fra Wallmart er riktig nok viktigere for amerikanske velgere enn Grønland, men Demokratene kommer til å utnytte Grønland-saken for alt den er verdt.

Taper Republikanerne flertallet i både Senatet og Representantenes hus, vil det skape en situasjon med delt regjering (divided government) med en langt mer tannløs president enn den vi ser i dag.

Det vil trolig være bra for grønlenderne og bra for NATO, men ikke for MAGA-bevegelsen i USA, og ikke for protestpartiene i Europa.

Øystein Steiro Sr.
Vaktmester