John Heartfield Whoever reads bourgeois newspapers becomes blind and deaf: away with the stultifying bandages! Arbeiter-Illustrierte Zeitung (AIZ) 9. no. 6 (1930)

I Aftenposten møter vi «konspi-mamma»: Hun blir provosert av Cola, avviser mediene, og ser angivelig en ond elite bak alt. I Klassekampen (samme dag) får vi en variant av samme advarsel: Hva skjer når «mamma suges inn i konspirasjonssfæren»?

Jeg har sett dette mønsteret før. Ikke bare i covid-årene, men i stadig flere debatter: Først snevres virkeligheten inn. Så gjøres kritikk til en type moralsk brist. Til slutt får vi en offentlighet der uenighet ikke skal besvares – men diagnostiseres.

Og når denne ukulturen møter vår tids «krenkorama» – der friksjon oppleves som overgrep – får vi ikke en krangel om sannhet. Vi får en stille krig mot relasjonene: familie, vennskap og den robuste meningsbrytningen som et fritt samfunn faktisk er avhengig av.

Bakgrunnen er egentlig eldre enn «konspi-mamma»

9. november i fjor hadde KK et langt intervju med forfatter Nina Lykke om en trend som mange kjenner i magen: voksne barn som bryter med foreldre på grunn av «krenkelse», «vanskelige følelser» og små friksjoner som ikke lenger tåles.

Lykke beskriver en tidsånd der relasjoner kastes på sjøen med et «vipps!», og der omgivelsene heier på bruddet med standardfraser som: «Du må gjøre det som er riktig for deg» og «Noen relasjoner blir rett og slett for vanskelige».

Det blir kult å gi opp, du blir kreditert for det, og du får din posisjon i offerhierarkiet hos dine «korrekte» venner.

Uansett hva man mener om hennes diagnose, peker hun på noe reelt: Når et samfunn gjør friksjon skamfullt, blir uenighet ikke lenger normal meningsbrytning – men en trussel mot identiteten.

Og her er vi ved kjernen: Vi har fått en ukultur som er perfekt for makt-misbruk. For hvis sannhet blir flytende – hvis «min opplevelse» får høyere rang enn «hva som er sant» – da blir alt til slutt moral.

Og når alt blir moral, blir uenighet automatisk umoral. Da trenger du ikke tilbakevise argumenter. Du trenger bare å plassere mennesket i feil bås.

Det er postmodernismens endestasjon – wokeismen – i praksis: ikke bare som filosofi på universitetet, men som samfunnsteknologi. Sannhet – som i dette landskapet er relativ – blir mindre viktig enn posisjonering. Samfunnskritikk er «farlig», selv om den er sann, for man kan havne på «feil lag».

Og så kommer Aftenposten inn.

Aftenpostens knep: De trenger ikke å slå deg i argumentet – bare i ansiktet

Aftenpostens fredagstekst om «konspi-mamma» – skrevet av Celina Therese Ekholt – som ikke primært handler om å forstå hvorfor mistillit oppstår, men om å definere hva mistillit skal bety sosialt.

Dette er det viktig å få fram: Teksten fungerer som en sosial instruks.

Den sier: «Hvis du mistenker at makt virker samordnet, så pass deg. Dette er mennesket du kan bli. Dette er ‘typen’.»

Hvordan gjør den det?

1) Den åpner med Cola – fordi det er en effektiv fornedrelse.

Det første som «provoserer konspi-mamma mest», er Coca-Cola. Ikke korrupsjon. Ikke interessekonflikter. Ikke propaganda. Ikke sensur. Nei: Cola.

Det er retorisk smart, men journalistisk billig: Leseren ler litt, senker guarden – og blir med på resten av reisen uten å kreve nyanser.

2) Den stabler tett det som uten kontekst framstår mest absurd – for å smitte alt med samme inntrykk.

«Skyene er ikke ekte.» «Trump og Diana har barn.» «Dyremedisin som detox.»

Poenget er ikke å vise at det finnes mennesker som tror sprø ting.

(Historien viser dog at sprø ting bare skjer i fortiden, men aldri i nåtid – hvordan kan det ha seg?)

Poenget er å gjøre sprøheten til et bakteppe som du drar med deg over på alle former for systemkritikk. Det er her teksten blir giftig: Den baker alt i én «farlig bås».

For i den virkelige verden finnes det et enormt mellomrom mellom «Trump og Diana har barn» og «NRK rammer inn fedmedebatt som sprøyte vs. ikke sprøyte, og utelater reelle alternativer».

Men Aftenposten har ingen interesse av mellomrommet. Mellomrommet er der voksen samtale bor.

3) Den gjør kritikk til «kaninhull» og «rus» – altså ikke noe du kan møte med argument.

Teksten bruker språk som «kaninhull» og sammenligner med rusavhengighet. Det er et kjent grep: Når du ikke vil diskutere premissene, gjør du meningsmotstanderen til et psykologisk tilfelle.

Og da skjer det som alltid skjer i et moralistisk system: Du trenger ikke å undersøke om noe er sant — du trenger bare å forklare hvorfor noen tror det.

4) Den legger inn en «20 %»-tallbit – som skal få deg til å føle at mistanke i seg selv er et voksende samfunnsproblem.

Aftenposten viser til at rundt én av fem uttrykker en viss enighet i påstanden om at mye i verden besluttes av en liten gruppe mektige mennesker.

Jeg skulle faktisk tro at tallet var høyere – fordi «en liten gruppe mektige mennesker» er ikke et eventyr. Det er en beskrivelse av hvordan nettverk og institusjoner fungerer i praksis.

Når toppnavn fra norsk politikk deltar på lukkede elitekonferanser som Bilderberg, når nordmenn har hatt tunge roller i det private WEF-systemet, og når historien (Epstein-pedofili-saken) har vist at kompromittering og utpressing eksisterer i maktens korridorer – da er det ikke «farlig» å snakke om konsentrert makt. Det er nøktern realisme.

Det farlige er det motsatte: å late som om makt alltid er tilfeldig, desentralisert og uskyldig – og så kalle alle som ser mønstre for «konspi».

Å late som alt dette er det samme, er ikke opplysning. Det er etikettering.

Dette er grunnen til at jeg blir kvalm av å lese teksten.
Den er ikke bare «urimelig». Den er farlig for relasjoner. For den gir folk et moralsk språk for å si:

«Du er ikke bare uenig med meg. Du er en risiko. Du er en type. Du er et problem. Jeg vil derfor heller gå i graven og tro at du snakker usant enn å nedlate meg til å se dine bevis.»

Altså det vi kan kalle institusjonell dogmatisme. Ja. Man lærer det i skolen.

Og når samfunnet allerede er gjennomtrukket av «krenkorama», blir det et atomvåpen mot familie og vennskap: Uenighet blir ikke tålt — den blir tolket som karakterbrist.

Det er derfor så mange kjenner igjen covid-mønsteret:

Hvis du var skeptisk til en nødgodkjent løsning, var du ikke en som stilte spørsmål – du var «fornekter». Nå får vi en ny versjon: Hvis du ser mønstre i makt og medier, er du på vei til å bli «konspi-mamma».

Aftenposten driter seg ut

Etter covid er det flere enn de kanskje tror som gjennomskuer dem. De later som de bekjemper polarisering, men de produserer den.

Mot slutten advarer en av kildene i teksten mot å skape «oss» og «dem».

Men hele reportasjen er bygget for nettopp dét: et langt, følelsessterkt portrett som plasserer et stort landskap av systemkritikk i samme rom som «Trump har barn med Diana».

Det er som å skrive om alkoholisme ved å intervjue en som drikker parfyme, og så la det gli over i en moralpreken om alle som tar seg en øl.

Når moral tar over, vinner makt – og familien taper.
Og da er vi tilbake til Nina Lykke: et samfunn der friksjon ikke lenger er normalt, men farlig.

Når mediene i tillegg skyter «verbal mitraljøse» i samordnede puljer, får du en massiv effekt:

– folk blir mer redde for å si det de ser,
– og mer villige til å kutte mennesker som ser annerledes.

Det er dét som er krigen mot uenigheten.

For dette handler ikke om «mangfold». Det handler om ensretting – forkledd som toleranse.

Wokeismen påstår at den jobber for mangfold og inkludering, men fungerer i praksis som et moralsk sorteringssystem: Uenighet blir ikke møtt med argumenter, men med stigma.

Og ja: Du finner de mest aktive operatørene i pressen. Det er der meningsrommet snevres inn – dag for dag.

Så klør de seg i hodet når de må si opp folk, mens frie medier – som de nedlatende kaller «alternative» – blomstrer.

Har de virkelig så lite gangsyn?

Eller finnes det interesser – politiske, økonomiske, institusjonelle – som – beviselig tids-synkronisert –presser fram de samme giftige rammene på tvers av aviser?

Jeg påstår ikke at noen sitter med en hemmelig fjernkontroll. Jeg påstår bare at når kritikk alltid havner i samme «farlige bås», så er det grunn til å spørre:

Hvem tjener på det?

Hvem vet.

Det vi vet, er at «de» – hvem de nå er – ikke må kritisereres – for da er du like psyk som de man i Sovjetunionen kalte «враг народа» («folkefiende»), eller det KGB kalte «антисоветский элемент» («antisovjetisk element»).

PST bruker i dag «antistatlig». Likheten er slående.

Også i Sovjet var det et uttalt mål å splitte familien. Alle kjenner det sosialistiske refrenget: Svak familie = sterk stat. Og man oppfordret til og med til å angi familiemedlemmer.

Og hvis du ennå ikke har ståpels – les hva PST sa 2. januar:

«Viss ein har eit familiemedlem (…) som snakkar om heile livet sitt opphengt i desse konspirasjonsteoriane, så meiner vi at det kan vere ein god anledning til å varsle PST …»

https://substack.com/home/post/p-184895877

https://www.facebook.com/kjetil.tveit.5