Lars Jøran Nordberg 
Illustrasjon brukt som visuell kommentar til teksten.
Autoritet erstatter argument
Når Vegard Bye svarer på kritikken i Document, velger han en form som sier mer enn den forsvarer. Svaret er bygget som autoritet. Ikke som resonnement. Det er posisjon, status og moralsk egenattest. En velkjent teknikk i norsk offentlighet, særlig når premissene blir utfordret.
Teksten åpner med livsløpet. Femti år i Latin-Amerika. Forsker. Bistandsarbeider. FN. Journalist. Dette fungerer som mur, ikke som bakgrunn. Signalet er tydelig: lang fartstid skal erstatte begrunnelse.
Erfaring gir innsikt. Erfaring gir også vaner. Den sier ingenting om hvilket politisk kompass analysene styres etter.
Språket avslører ståstedet
Så kommer kjernen: Hugo Chávez.
Bye omtaler Chávez som et «spennende og demokratisk nyskapende samfunnseksperiment» i sin første fase. Han løfter frem sosiale framskritt, deltakende demokrati og valgseire. Dette språket oppstår ikke tilfeldig. Det følger en bestemt forståelse av politikk.
Chávez var sosialist. Åpent, eksplisitt og programfestet. Hele prosjektet hvilte på sosialistisk ideologi, statlig kontroll og maktkonsentrasjon. Ingen konservativ, ingen liberalist og ingen på høyresiden ville brukt Byes språk om dette prosjektet. Ikke av taktiske grunner. Av analytiske.
For her ligger forskjellen som Bye aldri adresserer, og som NRK later som ikke finnes.
Sosialistisk maktforståelse
Når en sosialist ser på makt, ser han vilje. Intensjon. Retning. Når staten vokser, tolkes det som handlekraft. Når institusjoner bøyes, tolkes det som politisk mot. Når eiendomsrett svekkes, tolkes det som sosial rettferdighet. Alt dette gir mening innenfor én ramme.
Det er denne rammen Bye skriver innenfor.
Derfor kan Chávez beskrives som et eksperiment. Som et prosjekt. Som noe som senere tok feil kurs. Makt behandles som et verktøy som kan prøves. Konsekvensene plasseres i fremtiden. Sammenbruddet får status som uhell.
Etterpåklokskap er ikke forklaring
Når Nicolás Maduro omtales, er språket hos Bye endelig uten forbehold. Da er det brutalitet, korrupsjon og sammenbrudd. Det er riktig beskrivelse. Maduro var en maktmisbruker. Han styrte gjennom frykt, vold og systematisk undertrykking.
Men dette er fortsatt ikke forklaring. Det er etterpåklokskap.
Det sosialister ikke forstår
Forklaringen ligger i det Vegard Bye aldri tar tak i, fordi han mangler begrepsapparatet for det. Venezuela ble bygget som et sosialistisk system. Sosialistiske systemer samler makt. De flytter beslutninger bort fra samfunnet og inn i staten. De erstatter motmakt med politisk kontroll. Når alt er samlet på toppen, er utfallet fastlagt.
Dette er elementært. Det er også velkjent.
Og det er nettopp dette sosialister ikke forstår.
Vegard Bye forsto det ikke. Derfor hadde han håp. Derfor kunne han omtale Hugo Chávez som «demokratisk nyskapende». Derfor kunne han beskrive maktkonsentrasjon som et forsøk, et prosjekt, noe som kunne prøves og vurderes i ettertid. Det er sosialistens faste refleks: prosjekt først, konsekvens senere.
Hvorfor høyresiden reagerer tidlig
Konservative og liberalister reagerer annerledes. Ikke av temperament, men av innsikt. De ser mekanikken før den virker. De ser hva som skjer når makt samles. De ser hva som forsvinner når staten vokser. De vet at systemer må bygges for å tåle dårlige mennesker, ikke forutsette gode.
Derfor møter høyresiden nye sosialistiske prosjekter med skepsis. Ikke fordi ideen er ny, men fordi utfallet er kjent. Det samme har skjedd før. I mange land. Under ulike forutsetninger. Med samme resultat.
Myten om den nøytrale eksperten
Sosialister reagerer motsatt. De får forventning. Optimisme. Sommerfugler i magen. Hver gang det snakkes om «et nytt forsøk». Hver gang det loves rettferdighet gjennom makt. Hver gang staten skal bli større, sterkere og mer styrende. Hver gang må resten av oss forklare det samme – sakte, grunnleggende, med teskje – at dette handler om struktur, ikke intensjon.
Og hver gang later sosialistene som om dette er første gang.
Når Nicolás Maduro senere fremstår som et sjokk i fortellingen, er det ikke fordi han er uforståelig. Det er fordi forståelsesrammen er det. Systemet frikjennes. Personen dømmes. Sosialismen reddes. Virkeligheten forklares bort.
Vegard Bye er sosialist. Det er ikke en fornærmelse. Det er en presis beskrivelse. Hele teksten hans bærer preg av det: språket, håpet, etterpåklokskapen. Og nettopp derfor kan han ikke være nøytral.
At NRK likevel presenterer ham som det, skyldes ikke ond vilje. Det skyldes gjenkjennelse. Når man deler de samme grunnantakelsene, oppleves perspektivet som balansert. Når man deler den samme blindheten, ser man den ikke hos andre.
Slik oppstår myten om den nøytrale Venezuela-eksperten.
Og den sprekker ikke fordi noen hever stemmen, men fordi det som burde vært forstått i forkant, igjen må forklares i ettertid.
