Bufdirs høringsutkast som anbefaler offentlig ansatte at de ikke skal bruke ord som gutt og jente møter motstand.
Dette handler ikke lenger om høflighet og respekt, men om å pålegge ansatte å delta i et språklig og ideologisk prosjekt som skaper mer forvirring enn trygghet.
Dette skriver Pål Morten Borgli i en kommentar i Stavanger Aftenblad. Borgli er fra Sandnes, hvor han tidligere var varaordfører. Nå sitter han på Stortinget for Fremskrittspartiet (FrP).
Han reagerer på Bufdirs offentlige høring fra sommeren 2025: Råd om møter med kjønnsmangfold for offentlige ansatte.
Her forsøker Bufdir å kommandere offentlige ansatte til å tilpasse språket etter den postmoderne kjønnsideologien. Men man kan ikke forkaste fakta: Det finnes kun to kjønn.
Det er ikke et politisk standpunkt, men et faktum.
Når Bufdir nå anbefaler at offentlige ansatte skal bruke ulike navn og pronomen på samme person avhengig av situasjon og hvem som er til stede, beveger vi oss bort fra profesjonell forvaltning og over i et rollespill.
Det er tøft for mange barn og unge, som vokser opp i et samfunn hvor sannheten er forkastet. I en periode hvor mange lider av forvirring og usikkerhet skaper voksne aktivister rammet av mentale lidelser ytterlig forvirring.
Finnmark fylkesting sier nei til råd om kjønnsmangfold: – Et mirakel
Kjønnsideologien har som mål at unge mennesker ikke skal forstå de enkleste ting, som om de er gutt eller jente. Indoktrineringen er massiv, og statlig støttet. Dette starter allerede i barnehagen.
Selv statsminister Jonas Gahr Støre finner det opportunt å opptre som en klovn i Pride-tog, og de politikerne som ikke ønsker å delta i sirkuset blir hardt angrepet i mediene.
Lærere blir instruert om å lyve til foreldre, og å holde barnas mentale lidelser skjult. Dette setter offentlige ansatte i en urimelig situasjon.
Dette blir særlig alvorlig i møte med barn og unge. I en tid der psykiske problemer blant unge øker kraftig, burde voksne være tydeligere – ikke mer uklare.
I stedet for å fremme klare og trygge rammer for barna i en usikker tid, så dyrker man kjønnsforvirring og bygger grunnlaget for langvarige mentale problemer, som også kan ende opp i evigvarene fysiske problemer.
Ordene trikses med. Det heter ikke lenger kjønnsskifteoperasjon, i dag bruker man begrepet kjønnskorrigerende behandling. Men de som lar seg overbevise blir uansett sterile resten av livet.
De blir i ung alder utsatt for en dødsdom mot sine fremtidige potensielle barn. Er det virkelig riktig at barn som ikke ennå har nådd tenårene gis muligheten til å ta slike avgjørelser, som de må leve med resten av livet?
Det hjelper heller ikke med protester fra far eller mor. I stadig flere land trenger barna kun at en av foreldrene støtter barnas ønske om kjønnsinngrep, Far eller mor kan derfor overkjøres. En familieoppløsning er en naturlig konsekvens av noe slikt, noe som sjelden er positivt for noen av de involverte.
Bufdir ønsker at offentlige ansatte skal slutte å bruke helt vanlige ord som alle forstår, som jente, gutt, mor, far, mamma og pappa.
Dette er ord barn forstår, kjenner igjen og føler trygghet i. Vi må ikke gjøre språket så ideologisk korrekt at vi ender med å forvirre barna fullstendig.
Det er også en ren skandale at offentlige myndigheter som stadig klager på manglende ressurser bruker tid, energi og penger på rent sludder som dette, som prioriteres høyere enn å lære ungene å lese og skrive.
Allerede i min tid på skolen for 50 år siden var det min far som lærte meg alt jeg kunne om matematikk, lesing, skriving og engelsk, bortsett fra den delen jeg lærte meg selv. Så spørsmålet er: Hva er da poenget med skolen?
Selvsagt er det ikke alle barn som har foreldre som er i stand til å lære dem alt mulig, og dessuten trenger barna et sted å være når foreldrene er på jobb. Men hvorfor kan ikke lærerne bruke tiden på å sørge for at barna lærer noe, i stedet for denne indoktrineringen som de utsettes for?
Hva med å oppleve at barna kom hjem fra skolen og viste foreldrene en ny regnemåte de endelig behersket, i stedet for å komme hjem og erklære at de har skiftet kjønnsidentitet?
Borgli avslutter:
Denne høringen bærer feil av sted. Nå trengs mindre symbolpolitikk og mer virkelighetsforankring. Tydelighet er ikke farlig. For mange barn og unge kan den tvert imot være helt avgjørende.


