Med kun noen få dager igjen til jul, tok jeg en tur gjennom Oslo sentrum på vei til julebord.

Det var mildvær og mye folk på vei oppover Karl Johans gate, gjennom julepyntede gater og glitrende fasader. Det fargerike pariserhjulet dukket etter hvert fram, ragende over «Jul i Vinterland» og alle de opplyste bodene med dampende og duftende matretter, varme drikker og håndverk av mange slag.

Selv uten frost og snø gav dette meg en god julestemning. Jeg gikk gjennom de to lysbuene, og der var jammen en lysengel så fin.

Jeg stoppet opp og tok et par bilder, da jeg hørte noe som knuste idyllen.

Høyt gjallende ljomet «Allahu akbar!» (og mange flere ord jeg selvfølgelig ikke forsto) gjentakende og gjennomtrengende over hele området. Tydelig ved hjelp av mikrofon og lydanlegg, lød det ikke som den hellige julesang som burde vært bakteppet for området i denne søte juletid.

Jeg følte ikke lenger at jeg hadde noe der å gjøre, følte ikke en gang at jeg var i Norge. Hvorfor skal slikt gjalle ute på Karl Johan i julen – som for å overdøve vår jul, eller som et varsel om hva vi har i vente, kanskje?

Jeg kom meg videre til bestemmelsesstedet, i det øyeblikket grøssende, helt fri for julestemning, men dét var vel meningen.

Bare trist.