Hijabene til Amalie Gunnufsen og Peggy Flanagan i Minneapolis er påminnelser om tiår med feilslått liberal politikk, der politikere kapitulerer for islam kun for å sikre stemmer.

Historien minner oss om hvordan norske bosettere brakte med seg europeiske sosialistiske ideer til Minnesota og etablerte mønstre for venstreorientert politikk som vedvarer den dag i dag.

Før valget i september ble Amalie Gunnufsen, Høyres toppkandidat i Vest-Agder, utsatt for kritikk og latterligjøring da hun dekket håret for å gå inn i en moské. Fylkestingsrepresentant og rådgiver for Høyres stortingsgruppe, Siri Heimdal Knudsen hadde også tildekket hår.

Samfunnsdebattanten Lily Bandehy skrev at Høyres partiprogram sier klart og tydelig at innvandrere må tilpasse seg Norge og sørge for at de blir del i samfunnet gjennom arbeid og tilpasse seg landets normer og regler. Men i Kristiansand ser det ut til at deres toppolitiker heller tilpasser seg muslimske innvandrere, fastslo Bandehy.

På andre siden av Atlanteren denne uken, gjorde Minnesotas viseguvernør Peggy Flanagan, som er katolsk, et tilsvarende symbolsk politisk stunt, da hun iførte seg hijab i et somalisk nabolag. Dette var for å vise solidaritet med det somaliske samfunnet,  mens føderale etterforskere avdekket svindel for flere milliarder dollar i samme samfunn.

Begge handlingene, en i Kristiansand, den andre i Minneapolis, viser fremveksten av symbolpolitikk over prinsipper. Hijaben blir et synlig uttrykk for solidaritet eller respekt, mens dypere problemstillinger, fra sviktende styring til manglende samfunnsansvar, stort sett forblir uadressert.

For å forstå parallellene må man se på Minnesotas politiske DNA. Som Paul Gottfried skrev i en kronikk i 2021 med tittelen Explaining Minnesota’s Radical Political Nature, er Minnesotas radikale politikk ikke bare et resultat av dagens demografi, men også av statens nord-europeiske arv:

– The Scandinavian and German populations that settled in this region were heavily influenced by European socialism.

– The explanation for most of the state’s radicalism carries us back into Minnesota’s political and cultural history, where Northern European Protestants have long perpetuated this radical tradition.

Skandinaviske og tyske bosettere, spesielt svensker og nordmenn, brakte med seg europeiske sosialistiske ideer, og etablerte mønstre for venstreorientert politikk som vedvarer den dag i dag. Farmer-Labor-partiet, sammenslåingen til Democratic-Farmer-Labor og generasjoner av lokale aktivister reflekterer en langvarig tradisjon for samfunnsbasert progressiv styring.

Selv om bosetterne opprettholdt religiøse og sosiale tradisjoner, og mange var konservative, ble venstreorienterte ideer absorbert og normalisert i etniske samfunn, og formet Minnesotas politiske kultur gjennom generasjoner.

Minnesotas nordiske identitet strekker seg utover ideologi. Omtrent en tredjedel av de 5,4 millioner innbyggerne kan spore sin arv til Norge, Sverige, Finland, Island eller Danmark.

Siden 1892 har tjue guvernører vært av nordisk avstamning; mellom 1915 og 1976 var alle guvernører svenske eller norske. Ifølge professor Sten Carlsson ved Uppsala Universitet:

– Utenfor de nordiske landene finnes det ingen annen del av verden som er så påvirket av skandinaviske aktiviteter og ambisjoner som Minnesota.

Den innflytelsen de hadde på politikken i Minnesota og den tilnærmingen de valgte, skiller seg sterkt fra andre delstater, mener professor Carlsson.

Minnesota-guvernøren Karl F. Rolvaag, som var av norsk avstamning, besøkte Norge etter andre verdenskrig for å studere politikken. Som leder av DFL representerte han et parti som på den tiden lå langt til venstre for Demokratpartiet nasjonalt.

Statuer av fremtredende norsk-amerikanske politikere, som Knute Nelson og Albert Johnson, står fortsatt ved delstatens hovedstad i St. Paul, som et varig symbol på nordiske sivile og politiske idealer.

Det er innenfor denne historiske og kulturelle rammen at hijab-kontroversene får dypere betydning. Gunnufsens og Flanagans hijab er ikke bare spørsmål om etikette eller respekt, de er offentlige kapitulasjoner til politisk korrekthet og islamske normer, og reflekterer en bredere trend i samfunn preget av skandinavisk liberalisme og progressive idealer.

I Norge signaliserer Gunnufsens handling en vilje til å bøye seg for religiøse praksiser selv når de kolliderer med sekulære prinsipper eller kvinners rettigheter. I Minnesota signaliserer Flanagans hijab solidaritet, men kritikere hevder den skjuler alvorlige problemer: svindel for milliarder, svikt i samfunnskontroll og utfordringer med integrering av innvandrere.

Dette er offentlig kapitulasjon på sitt sterkeste. Kvinner blir symbolske aktører, som dekker seg for å unngå kontrovers. Gunnufsen kunne ikke engang ta kritikken alvorlig og fortalte til Nettavisen:

– Når du besøker et trossamfunn, må du tilpasse deg hvordan ting er der. Når man møter velgere i deres egen arena, betyr religionsfrihet å vise respekt for dem uavhengig av religion. De er velgere, tross alt.

Vi kan knapt minnes en norsk politiker, mann eller kvinne, som har båret en Davidsstjerne, kippa eller yarmulke ved besøk i en synagoge. Og hvor ofte ser vi egentlig politikere som viser solidaritet med det jødiske samfunnet i Norge?

For å forstå hvor langt norske politikere har fjernet seg fra virkeligheten og fra menneskene de er satt til å representere, er det verdt å vise til den uoffisielle undersøkelsen som Nettavisen gjennomførte i forbindelse med omtalen av Gunnufsens hijab.

Hijaben har blitt en politisk lakmustest, et emblem for politisk korrekthet, multikulturell solidaritet og dydsposering. Minnesota speiler Norge ikke bare kulturelt, men også politisk. Begge samfunn kjemper med utfordringer knyttet til multikulturalisme, integrering og identitetspolitikk.

I Kristiansand som i Minneapolis avslører hijab-kontroversen en bredere sannhet.  Når politiske ledere offentlig kapitulerer for ideologi, kan de vinne kortsiktig støtte, men risikerer å svekker de demokratiske verdiene deres embete skal opprettholde.

Denne trenden kom tydelig til syne i Minnesota i 2023, da såkalte ledere slo fast at delstatens flagg ikke lenger var representativt. Det nye designet, valgt fra over 2 600 innsendelser, møtte skarp kritikk og mange påpekte likheten med flagget til Puntland, en somalisk region, noe som illustrerer statens økende underkastelse for den somaliske innvandrerbefolkningen.

Minnesota har fått nytt flagg som ikke er rasistisk

For mange føles det nye flagget og symbolikken det bærer mindre som representasjon og mer som politisk forestilling, ekkoet av det samme dynamikkene vi ser i Gunnufsens og Flanagans hijab.

Både Minnesota og Norge er tydelige påminnelser om mislykket sosialisme. Problemet er at liberale politikere har flertallet og dermed fortsetter å føre den samme politikken, med de samme innrømmelsene og kapitulasjonen overfor islam, i takt med at denne velgergruppen vokser.

Utviklingen reiser spørsmålet om samfunnet allerede har nådd et punkt uten vei tilbake.

;

Kjøp Hans Rustads bok om Trump her! Eboken kan du kjøpe her.