Erling Marthinsen 
Europas svakhet overfor Ukraina og overdreven avhengighet av Trumps USA har gjort et skakkjørt Europa farlig utsatt. En større katastrofe kan være i vente i året som kommer.
EU-lederne samlet seg før jul til et såkalt historisk toppmøte. Fra utsiden føltes det som et historisk lavmål: EU har virkelig nådd bunnen, både økonomisk, sikkerhetsmessig internt og militært eksternt. Men i Brussel tror tidenes dårligste tyske forsvarsminister (von der Leyen) at alt fungerer ifølge planen.
De velkjente floskler ble behørig gjentatt under et nylig toppmøte, skriver Francis Dearnley i The Telegraph. Dearnley driver en podkast som omhandler Ukraina og har mer oversikt enn de fleste.
«Ukraina alene kan bestemme vilkårene for fred», insisterte Starmer, Macron, Barth Eide og en gjeng med ubrukelige europeiske politikere. Man undres hvilken historiebok de har lest, hvor den tapende part i en krig avgjør vilkårene for fred.
Drømmen om EU-medlemskap for Ukraina, og kanskje NATO-medlemskap, lever fortsatt sitt eget makabre liv.
Men bak retorikken var det noen av dem – noen få som åpent støttet Moskva, andre lammet av frykt – som motarbeidet dette. Resultatet ble ikke besluttsomhet, men avsløring: et Europa splittet om hvordan man skal møte krigen som omformer dets fremtid. Ingenting endret seg virkelig.
Som lesere av Document er fullt klar over, er det flere tidligere østblokkland som ikke gidder å bytte ut Kremls tyranni med Brussel. Dette kan faktisk splitte hele unionen, hvis mafiaen i Brussel fortsetter med økonomisk tyranni mot land som Ungarn, og med politisk tyranni mot land som Romania.
Brussel klarer ikke å frigjøre frosne russiske statsmidler. Man forstår hvor galt dette er når selv en norsk Ap-regjering sier nei. EU tvinger derfor europeiske skattebetalere til å garantere for et lån på 90 milliarder dollar til Ukraina.
EU – samt Storbritannia – var ikke forberedt på en ny periode med Trump i Det hvite hus, og nå aner de ikke hva de skal gjøre. Et Europa i økonomisk ruin, med klimatiltak, masseinnvandring og krigshissing, har ikke klart å utvikle en seriøs, uavhengig strategi for sin egen sikkerhet.
Europa forsøker nå å ruste opp, og forstår vel innerst inne at de er hjelpeløse uten USA. Men avskyen overfor Trump overskygger selv ønsket om å bevare Europa som et noenlunde velfungerende kontinent, enn så lenge.
Europas skjebne – og Ukrainas – forble bundet til velviljen til en alliert som (…) «snart kunne vise seg å være upålitelig».
Men er det ikke Europa som har vist seg å være upålitelig? Hvem satser livet sitt for folk som Espen Barth Eide og Ursula von der Leyen? Skal vi sende Støre i frontlinjen? Eller er han opptatt med å besøke en moské i sokkelesten den dagen krigen bryter ut?
Svikten har vært mer alvorlig enn mange hadde forestilt seg. Russland har en befolkning som er vant til økonomiske utfordringer, og de lar seg sikkert oppmuntre av at Trump ønsker en slutt på krigen. Dette provoserer nå Europa, som virkelig ikke er i stand til å utføre enkle militære beregninger.
Hybride angrep er blitt intensivert, og kulminerte i et droneangrep på polsk luftrom som tvang NATO til sin første direkte konfrontasjon med Russland i alliansens historie. Samtidig har Det hvite hus, som har merket svakheten, gjentatte ganger ydmyket sine tidligere europeiske allierte, samtidig som man har signalisert en tydelig vilje til tilnærming til Moskva.
I fjor skrev Dearnley at Europa «ikke hadde annet valg enn å håpe på et julemirakel fra den andre siden av Atlanteren». Men EU og Brussel motarbeider konsekvent den fredsavtalen med Kreml som kontinentet er helt avhengig av.
Til tross for overveldende bevis på at Putin ikke har noen intensjon om å avslutte krigen med mindre hans krav blir oppfylt – krav som vil ødelegge Ukrainas suverenitet og svekke europeisk sikkerhet permanent – vedvarer en sta villfarelse i mange hovedsteder: At krigen snart vil ta slutt. At en dårlig avtale påtvunget Kiev kan være overkommelig. Eller at å holde linjen på dagens støttenivå til slutt vil utmatte Russland til en våpenhvile.
Russlands økonomi er selvsagt under press, men russerne er vant til motgang, de har det i blodet. I Europa klikker det for vanlige borgere hvis de får servert en middelmådig caffè latte til 60 kroner.
Putin kan selvsagt på et tidspunkt bestemme seg for å stanse krigen. Men det vil neppe skje på grunn av påvirkning fra Brussel, hvor det for øvrig nesten ikke finnes belgiere lenger. Men befolkningsutskiftning er fortsatt ansett som en konspirasjonsteori.
Regimer som lykkes med å omstille seg til krigsøkonomi, trekker seg sjelden frivillig ut. Kremls militærutgifter har faktisk steget kraftig, industrien er omstilt, og selv om modellen ikke er bærekraftig på ubestemt tid, gir den sterke insentiver til å fortsette. Krig lover ikke bare strategiske gevinster, men også økonomisk pusterom – gjeld utsatt eller tilbakebetalt gjennom erobring.
Etterretningssjefer over hele Europa advarer, og krever øyeblikkelig oppmerksomhet. De tror ikke Moskva har til hensikt å trappe ned, verken i Ukraina eller i sin kampanje for å skremme Europa. De baltiske statene anses som risikoområder – for å teste NATOs besluttsomhet, undergrave tilliten til artikkel 5 og satse på at Europa vil nøle hvis Russland skaper en krise der.
Men er ikke dette å undervurdere NATO? Selv om Europa er svakt, er USA fortsatt i stand til avskrekking hvis de fortsatt har interessen i behold.
Nettopp derfor er det avgjørende å stole på alliansen med USA, akkurat det som generasjoner av europeere har tatt for gitt. Men da må man samtidig gi noe tilbake, og det er her Brussel og Stortinget sliter.
Siden 1945 har amerikanske arbeidere ofret sin velstand, og noen ganger sine liv, for å beskytte bortskjemte europeere som pensjonerer seg mens de fortsatt er i 50-årene. Dette er årsaken til at 2025 kan komme til å bli husket som året da «Vesten» sluttet å fungere som et meningsfylt politisk begrep.
Woodrow Wilsons visjon om et demokratisk «maktfellesskap» er erstattet av snakk om «innflytelsessfærer» – et språk som overgir det moralske grunnlaget til autoritære regimer og legitimerer erobring der det aldri burde være tillatt.
EU nekter folk retten til å velge sin egen fremtid, og det europeiske demokratiet er en ren illusjon. Den store trusselen er dog ikke en krig med et udemokratisk Russland, isolert sett, men en fremtidig krig – kanskje med Kina – som er et resultat av en bevisst undergraving av prinsippene som har bevart freden i flere tiår.
Putin er ikke et forbilde, men han er en dyktig gambler. Han satser på at USA går lei av de ubrukelige lederne i EU og de tannløse europeiske NATO-landene. Flere tegn tyder på at Trump og hans regjering er i ferd med å gå lei av hele Vest-Europa.
Det beste scenariet, sett fra Brussel, er nok at Moskva til slutt vil bli avslørt, noe som ville få Washington til å doble støtten til Ukraina. I dag ser dette ut til å være svært usannsynlig. Trump er ikke interessert i å starte en krig mot Russland på grunn av en pauseklovn i Kyiv.
Den ideologiske endringen i USA er dyptgripende. Nesten daglig roser Trump sitt «gode forhold» til Putin, mens han sjelden går glipp av en mulighet til å fordømme president Zelenskyj. Det er utvilsomt en ny verden.
Man får håpe at Trump og teamet hans forstår det grunnleggende: Gir du etter på prinsippene, gir du til slutt etter på territoriet – «og uskyldige mennesker dør».
Krigen i Ukraina har ført til at mange uskyldige mennesker har dødd, både russere og ukrainere. Flere vil dø i løpet av det kommende året hvis ingenting endres. Selvsagt er det russerne og Putins regjering som må bære hovedansvaret, siden de er den invaderende styrken.
Man må dog ikke glemme at Kreml har advart mot den mulige konsekvensen av vestlig innblanding i Ukraina i mange år. Det er ingen unnskyldning, men et snev av en forklaring. Dessuten bidro Joe Biden med sine uttalelser noen uker før invasjonen – om at USA ikke ville reagere hvis Putin kun okkuperte litt av Ukraina.
Havner man i krig, må man beholde vettet. En dag vil det kanskje ikke lenger være uskyldige mennesker i et «fjernt land» som lider og dør, men våre egne sønner og døtre, som betaler prisen for at vi ikke handlet mens det fortsatt var tid.
