Marie Ellenrieder (1791–1863), «Maria schreibt das Magnificat», Staatliche Kunsthalle, Karlsruhe.

⁴⁶ Da sa Maria:

«Min sjel opphøyer Herren,
⁴⁷ og min ånd fryder seg i Gud, min frelser.

⁴⁸ For han har sett til sin tjenestekvinne i hennes fattigdom.
Og se, fra nå av skal alle slekter prise meg salig,

⁴⁹ for store ting har han gjort mot meg,
han, den mektige; hellig er hans navn.

⁵⁰ Fra slekt til slekt varer hans miskunn
over dem som frykter ham.

⁵¹ Han gjorde storverk med sin sterke arm,
han spredte dem som bar hovmodstanker i hjertet.

⁵² Han støtte herskere ned fra tronen
og løftet opp de lave.

⁵³ Han mettet de sultne med gode gaver,
men sendte de rike tomhendte fra seg.

⁵⁴ Han tok seg av Israel, sin tjener,
og husket på sin miskunn,

⁵⁵ slik han lovet våre fedre,
Abraham og hans ætt, til evig tid.»

Lukas 1, 46–55

Jeg reflekterer ofte over hvordan det kan ha seg at vår del av verden forkaster kristendommen til fordel for andre religioner eller verdensbilder. Hva finner de der som kan måle seg med det Maria fikk erfare med sin Gud? Og jeg antar at det gjelder for flere enn meg.

En av dem som en gang mente Lukas ikke var etterrettelig, men som endret mening, er en av historiens fremste arkeologer, sir William Ramsey (1851–1939). Etter omfattende undersøkelser bekrefter han at Lukas’ tekster, inkludert Marias lovsang, ikke er from poesi løsrevet fra historien, men dypt historisk forankret. Han skriver i boka «The Bearing of Recent Discovery on the Trustworthiness of the New Testament»:

«Men snart fant jeg meg ofte i kontakt med dette skriftet (Apg) som en autoritet i Lilleasias topografi, oldtid og samfunn. Gradvis gikk det opp for meg at selv i de forskjellige små detaljene viser fortellingen seg å være makeløst sannferdig. Lukas er en historiker av første klasse; denne forfatteren burde bli plassert sammen med de aller største historikere.»

Det er altså hos Lukas’ evangelium vi finner Marias lovsang (Magnificat, Lukas 1, 46–55), som er dagens tekst på denne fjerde søndag i advent. Teksten gir oss anledning til å rette blikket mot inkarnasjonens mysterium – at Gud blir menneske. Men ikke bare dét: Vi får også et innblikk i hva vi har i vente.

Temaene på de tre første adventssøndager har vært Kristi komme ved tidens ende, Johannes Døperen som forbereder veien, og kallet til omvendelse og våkenhet. I dag, den fjerde søndagen, er det Maria som er i søkelyset – hun som bærer Kristus inn i verden. Med Maria står vi på terskelen til julen, både fysisk og teologisk. Og for en glede vi er vitne til! Maria vet at hun, en fattig ung kvinne, blir brukt av Gud selv, og lovsangen uttrykker dermed hennes usedvanlig vakre svar på Guds handling.

Magnificat er derfor ikke bare en vakker salme, men også et vitnesbyrd der Maria i tro svarer på Guds løfte med tillit og overgivelse, samtidig som hun priser ham før noe er synlig oppfylt. Dermed er vi i kjernen av hva advent handler om: forventning, håp og tillit før oppfyllelsen.

Lovsangen handler også om hva kristendommen betyr for de minste blant oss. Vi får høre at de stolte støtes ned, de små løftes opp, og at de sultne skal mettes. Dagens tekst er derfor også en teologisk tolkning av julen på forhånd: Jesu fødsel er ikke bare en privat hendelse for Maria, men innebærer en omveltning av verden. Uten at vi reflekterer over det, var det en revolusjon for kvinnens posisjon. Hvis vi leser Bibelen nøye, ser vi nemlig at Maria har en sentral plass i evangeliene.

Det hele starter med engelens ord til Maria om at hun har «funnet nåde hos Gud» og skal bli med barn ved at «Den hellige ånd skal komme over deg, og Den høyestes kraft skal overskygge deg». Deretter kommer Marias lovsang, og senere flere sentrale hendelser der Maria er involvert.

I den antikke verden var dette et veldig budskap: Ikke bare var Gud kommet til jord, men han behandlet menn og kvinner som likeverdige. Ja, han hadde gjort seg avhengig av en kvinne for å komme hit.

Forstår vi hva vi mister når vi forlater kristendommen til fordel for andre religioner eller virkelighetsforståelser? Jeg tror ikke det. Ingen av dem gir oss den gleden Maria overbringer oss. Hun gir oss en unik posisjon når hun forteller at livet og verden her og nå ikke er en illusjon, men så virkelig at Gud selv ble en del av det for å frelse oss fra undergangen.

Jeg har ikke et godt svar på hvorfor vi forlater kristendommen. Jeg vet bare at det finnes ingenting som kan sammenlignes med den nåden Maria fikk hos Gud og den kjærligheten Jesus, Gud selv, har til oss alle, og at det er en tragedie at vi forkaster vår skapers kjærlighet til oss.