Da Gro Harlem Bruntland og akademikereliten kuppet arbeiderbevegelsen i 1981, dro hun med seg en holdning som raskt skulle gjennomsyre det norske samfunnet: Arbeidsfolk var mindreverdig, og burde løftes opp til nivået med overmenneskene i akademia. Dette kulminerte med raseringen av yrkesfaglig utdannelse gjennom Gudmund Hernes’ «Reform 94», hvor alle de stakkars undermenneskene i praktiske jobber heller skulle pugge teori for å bli like bra mennesker som Gro & Co.

Det førte igjen til at fagbrev ble verdiløst og mastersyken skjøt fart. «Kunnskap er fremtidens olje» sa Erna. Og samtidig som norsk ungdom uten akademisk talent ble sittende arbeidsløse for livet, ble østeuropeere og andre innvandrere vårt nye «tjenerskap» som gjør alle de fysiske og praktiske «drittjobbene» for oss. Alt dette mens oljerikdommen omgjorde norsk offentlighet til et jålete luksussirkus av høye lønninger, dyre dresser, merkevarejag og kompiskorrupsjon.

Det ble aldri noen reell debatt om dette veivalget og verdivalget: Samtidig som globalistene startet med avindustrialiseringen av norske hjørnesteinsbedrifter, begynte offentlig sektor å ese ut for å ansette hordene av nyutdannede akademikerne som samfunnet aldri har hatt bruk for.

Til tross for at metningspunktet for lengst er passert, fortsetter jaget etter å presse hele generasjoner gjennom høyre utdannelse, i landet hvor bare «eksperter» har rett til å mene noe – selv om de tar feil hele tiden. Problemet med «ekspertveldet», ble påpekt for over ti år siden, men det bare eskalerer.

«Kunnskap er fremtidens olje»

Temaet for NHOs årskonferanse tilbake i 2014 var «Læringslivet». I sin tale la daværende statsminister Erna Solberg vekt på realiseringen av «kunnskapssamfunnet» – som skal være summen av det vi lærer gjennom hele livet; i utdanning, på arbeidsplassen, i fritiden og i organisasjonslivet. Hun sa:

– Oljen har gitt Norge en gullalder. Det kan ingen være uenig i. Samtidig er det kunnskap som er fremtidens olje for Norge. Verdien av fremtidig arbeid utgjør omkring 80 prosent av nasjonalformuen vår, mens olje og finanskapital bare står for åtte prosent til sammen. (…) Kunnskapssamfunnet betyr ikke at alle skal studere så lenge som mulig. Vi skal ikke alle ta doktorgrad. Kunnskapssamfunnet betyr at vi skal være høyt kvalifisert innen alle felt.

Hold den tanken, for vi skal komme tilbake til denne målsettingen, men først: Kunnskapssamfunnet var bygget på den såkalte «kompetansereformen», som ble lansert på slutten av 1990-tallet (NOU 25/1997) i Norge. Dette kom som en følge av globalismen og avindustrialiseringen som innebar at man ikke lenger kunne regne med å bli ferdig med utdannelsen i ungdomstiden, for å komme seg ut i jobb og bevare den jobben resten av livet. I stedet var forutsetningen at man måtte utdanne seg gjennom hele livet – også kjent gjennom begrepet «livslang læring».

En forutsetningsfeil basert på forakt for industrisamfunnet

Det merkelige er at dette har en falsk forutsetning om at 70-tallets nøysomme industrisamfunn, ikke var preget av kunnskap og kompetanse, og at man ikke fikk «livslang læring» gjennom praktisk arbeid. De politiske visjonene om «kunnskapssamfunnet» var basert på at kunnskap og kompetanse var noe helt nytt, så man skulle klare en overgang fra en oljedrevet økonomi til en grønnere, mer kunnskapsdrevet økonomi – samtidig som vi kunne beholde trygge arbeidsplasser og gode velferdsordninger.

Solberg brukte seg selv og sin cand.mag.-grad som eksempel på at man kan komme langt uten verken master- eller doktorgrad, men likevel gjorde man ingenting for å styrke yrkesfagene eller opprettholde respekten for fagbrev og mesterbrev. Tvert om. Det akademiske sirkuset bare eskalerte mens arbeiderklassen ble frakjørt, overkjørt og underbydd av folk fra Polen. Og det gilde «kunnskapssamfunnet» som så bra ut på overflaten fikk etterhvert en mørk bakside:

Når alle skal være fantastiske, må nivået senkes

Frem til akademikerrevolusjonen på 80-tallet var kravene for høyere utdannelse svært høye. Universitetet var en eliteinstitusjon for de få i samfunnet med høye akademiske evner og IQ godt over gjennomsnittet. Dette var aldri noe for allmuen – men når «alle skal med», er man også nødt til å senke kravene og tilpasse utdannelsen til gjennomsnittet. I tillegg trenger også mange, mange flere utdanningsplasser – og det danner grunnlaget for business. Big business.

I 1980 var det fem universiteter og høyskoler i Norge: Universitetet i Oslo, Universitetet i Bergen, Norges tekniske høgskole (nå NTNU), Norges landbrukshøgskole og Norges handelshøyskole. I dag har lille Norge hele 11 universiteter, 9 vitenskapelige høyskoler og 13 høyskoler, men det er fortsatt ikke nok. Og i tillegg har Norge en rekke andre private høyere utdanningsinstitusjoner som mottar statlig tilskudd, med totalt 15 private høgskoler og private vitenskapelige høgskoler som får støtte.

Dette utgjør nesten 50 institusjoner for høyere utdannelse, som i 2025 utlyste 64.542 studieplasser gjennom samordnet opptak. Totalt søkte 142.004 personer opptak til disse institusjonene, og 112.809 av dem fikk tilbud om plass, en økning på 3 prosent fra 2024 – i et land hvor hvert årskull ligger på rundt 54.000 babyer. Vi har altså flere studieplasser til høyere utdannelse, enn det det blir født. Hvordan er det mulig?

Inflasjon i utdannelse og eksplosjon i studiegjeld

Forklaringen er rett og slett utenlandske studenter, innvandring, at mange individer søker flere studieplasser, og ikke minst: Stadig flere ferdig utdannede søker etterutdanning eller høyere utdannelse for å få jobber som nå ikke er tilgjengelig for dem. Og siden nivået for høyere utdannelse er senket og senket, kan nå i praksis enhver middelmådighet pugge seg til en mastergrad. Det gjelder bare å holde ut.

Gjennomsnittlig studiegjeld for nyutdannede i Norge i 2024 er på 457.000 kroner som er en økning på 66.000 kroner sammenlignet med 2015, justert for inflasjon. Men det er et nytt problem som trenger seg på: Nyutdannede sliter med å få jobb, fordi de konkurrerer med alle andre som har like høy utdannelse. Dermed har vi kommet opp på et nivå hvor fordelen med høyere utdannelse er nullet ut.

Lånekassens rente har et litt høyere snitt enn et boliglån. Fleksibilitet på nedbetaling er i stor grad fjernet, og du kan få studielån i seks år, men da er det slutt. Hvis du stryker på årsstudium to ganger, så får du ikke mer lån. Hvis du dropper ut av studiet, så vil studiestipendet gjøres om til lån (men ikke borteboerstipendet). Hvis du jobber mens du studerer for over 224.000 kroner i året, begynner Lånekassen å kutte i stipendet ditt. Hvis du tjener rundt 340.000 kroner eller mer, mister du hele stipendet.

48 prosent svarer at de ikke er bekymret – men det er de som faktisk fikk jobben og kan betjene studielånet. For studielån er i praksis innrettet for flinkiser, hvor utdanningen går på skinner, og jobben kommer rett etter studier. Å stryke, somle, tvile, trenere, droppe studier eller bytte studier kan bli en veldig, veldig dyr beslutning for fremtiden. Dessverre er Arbeiderklasse-Norge tatt over nettopp av slike flinkiser.

Den med mest studiepoeng har høyest IQ?

Norge bedriver ikke en konkurranse i kompetanse, men heller en konkurranse om hvem som har flest studiepoeng. Hvorfor? Husk det vi belyste tidligere i artikkelen: Målet var «livslang læring gjennom utdanning, på arbeidsplassen, i fritiden og i organisasjonslivet». Vi skulle ikke bare bli flinke på skolebenken, men sånn ble det.

Det er en utstrakt misforståelse at man blir smartere av høyere utdannelse. IQ er dessverre en medfødt egenskap, og arbeidsmoral og ansvarlighet lærer man ikke på skolen. Det har med oppdragelse og personlighet å gjøre. Et land blir heller ikke mer «innovativt» bare fordi det har absurd mange utdannelsesinstitusjoner som pumper ut horder av folk utdannet innenfor de samme rammene.

Dette kan i stedet bli en hvilepute av selvtilfredshet, som skaper en dødsspiral av jåleri og selvhøytidelighet som samfunnet ikke tjent med. Og det er nettopp derfor Norge scorer så lavt på innovasjon i OECDs Men noen tjener naturligvis drøyt med penger på utviklingen. Utdannelse har blitt storindustri:

Amerikansk studentutbytting sprer seg til Norge

USA har alltid hatt et langt mer privat utdannelsessystem og studielånsystem som lover at utdanning er en slags jetpack til toppen av både samfunn, lønninger og hierarkiet på jobben. Bevæpnet med en universitetsgrad kan du suse avgårde til sekssifrede lønninger ifølge reklamen – men amerikansk ungdom har ikke forstått at utdannelse og studielån også er big business, og reklame sjelden gjenspeiler sannheten.

I Bryan Calans bok «the Case Against Education» fra 2018, argumenterer han for at høyere utdanning signaliserer «flinkhet, mer enn at man tilegner seg nyttig kunnskap for en arbeidsplass. Siden stadig flere vil og må studere, har prisene på utdannelse gått oppover og oppover i USA – akkurat som i Norge. Derfor har studielån utviklet seg til den mest knusende gjelden i Amerika. Omfanget er langt større enn kredittkortgjeld, men vent: Utdannelse er jo en investering! Right?

Vel – det var sånn før. Men når altfor mange skal ta høyere utdannelse i jakten på lederjobber og høye lønninger, kanselerer de nyutdannede hverandre ut, for det er grenser hvor mange ledere som faktisk trengs, og det er grenser for hvor mange høye lønninger et selskap gidder å betale ut, når de høyt utdannende underbyr hverandre for å få jobb. See?

Dette innbærer at utdanningsindustrien og utlånerne tjener penger som aldri før, men skrekkhistoriene om gjeldsslaveri og gjeldskrise knyttet til studielån er også nesten allestedsnærværende, og det er ikke bare i USA at unge mennesker blir solgt verdiløse grader i bytte for livslang gjeld. Unge mennesker blir f.eks. lokket til advokatutdannelse, uten at de har forutsetningene som skal til for å bli advokat, og derfor aldri vil kunne betjene studiegjelden. Men det er jo ikke utlånernes problem.

Utdanning kan bli en gjeldsfelle for livet

Nesten alle ønsker seg høyere inntekt, men hvordan? Nøkkelen er utdannelse! Meld deg på et studie, ta opp et studielån og lev av det! Bekymret for studielån? Utdannelse er en investering! Det virker så innlysende, men det er ingen som garanterer at du klarer å gjennomføre, og ingen som garanterer deg jobb etter endt utdannelse, selv om reklamen sier det.

Studiegjeld kan i stedet bli døden for økonomien din i fremtiden, så utdannelse er og forblir en gamble – særlig hvis du går på private høyskoler med svært høy semesteravgift. Dette er ikke kunnskapstempler. De er først og fremst forretningsmodeller drevet av profitt, og det er ikke deres problem at studentene ikke får jobb, og kan ikke holdes ansvarlig. Money talks og business er business.

I USA sitter millioner av mennesker fast i en hengemyr av studielån fordi profittorienterte institusjoner prøver å melke hver eneste krone de kan ut av studentene deres. Denne forretningsmodellen sniker seg nå inn i Norge – landet som er besatt av akademisk utdannede. Er det derfor det heller ikke er noen særlig offentlig debatt om problemene som bygger seg opp?

Lær noe nyttig!

Hvis livet står fast, er naturligvis utdannelse aldri feil. Det er bedre å studere enn å sitte å game på PC-en, eller sitte på puben og sutre. Men utdannelse må være et bevisst valg, med realistiske mål og nøktern virkelighetsorientering. Du blir neppe rik av å studere dans, kunst eller kulturmangfold. Du blir ikke advokat eller ingeniør hvis du ikke allerede har de personlige egenskapene som skal til. Sorry.

Men det går faktisk an å droppe hele den akademiske surret, hoppe to skritt til siden og ta en utdannelse innen praktiske fag: Elektriker, rørlegger, sykepleier eller bilmekaniker? Det er kanskje ikke så fjongt, men der er det jobb å få. Bare husk å gjøre studielånet så lite som mulig.