Auguste Rodin The Kiss 1904

Det biologiske utgangspunkt

Mennesket er delt i to biologiske kjønn, hankjønn og hunkjønn, mann og kvinne. Kjønnet defineres ved unnfangelsen, der mannens celler har i et av sine kromosompar ett X-kromosom og ett Y-kromosom, mens kvinnens tilsvarende kromosompar har to X-kromosomer. Unntakene fra denne todelingen er uhyre få og totalt sett uvesentlige.

Det biologiske kjønn er uforanderlig og av gjennomgripende betydning for individets utvikling. Kvinne og mann utvikler seg derfor ulikt. Av alle de skiller som kan gjøres mellom mennesker basert på deres egenskaper, er kjønnsskillet det mest fundamentale. Kjønn er bestemmende for de ulike og komplementerende roller de to kjønn har i reproduksjonen av liv. Kvinnen bidrar med eggceller mens mannen bidrar med sædceller. Mens kvinnen har alle sine egganlegg ved fødselen, mellom 1-2 millioner, produserer mannen 100-200 millioner sædceller, altså hundre ganger så mange, hver eneste dag av sitt voksne liv. En eggcelle er i volum 2.000 ganger større enn en sædcelle.

Den enorme forskjellen på eggceller og sædceller – i størrelse, antall og egenskaper – er den grunnleggende biologiske forklaringen på forskjellene mellom kjønnene. Selv om det er store variasjoner på individnivå innen begge kjønn, og selv om ulike samfunnsmessige og kulturelle forhold påvirker kjønnenes stilling, er de biologisk gitte forskjeller av avgjørende betydning på tvers av alle kulturer.

Det er alvorlige sykdomstegn ved et samfunn og en kultur når det preges av en tendens i retning av å oppløse forskjellen mellom kjønnene, benekte den biologiske realitet at menneskene er delt i to kjønn, fremhever eksistensen av mikroskopiske unntak som argumenter for at kjønn er «flytende» og går inn for at hver enkelt fritt skal kunne velge og dermed endre sitt kjønn, alt sammenfattet i begrepet radikal kjønnsteori.

At begrepene «kjønnsidentitet» og «kjønnsuttrykk» er innført i lovverk og politikk, med et særskilt krav på vern, er en del av den samme ideologien. Slike begreper har ikke noen biologisk mening som ikke er innbefattet i begrepene hankjønn og hunkjønn. Det eksisterer et stort spekter når det gjelder hvordan menn og kvinner lever sine liv, og skal ha rett til å leve sine liv, men det må være en svært snever adgang til å få rett til å betraktes som å tilhøre et annet kjønn enn man er biologisk født med.

Mann og kvinne har komplementære egenskaper
De to kjønn kan ikke stilles opp mot hverandre som de var to motstridende grupper låst i en evig interessekamp. Mann og kvinne utgjør sammen menneskeslekten, og den ene kategorien kan ikke eksistere uten den andre. Det er bare foreningen av mann og kvinne som kan skape nytt liv, noe som baserer seg på gjensidig tiltrekning grunnet på det seksuelle instinkt. Intet samfunn kan heller skapes uten at de mannlige og kvinnelige elementer samvirker med sine komplementære egenskaper.

Det har derfor ingen fornuftig mening å for eksempel peke på menn som årsak til at det oppstår kriger og konflikter, fordi det er menn som treffer beslutninger om å gå til krig, leder militære styrker og utgjør det overveldende flertall av de krigende. Argumentet ser bort fra at kamp og konflikt er en del av den menneskelige eksistens. Det fullkomment harmoniske samfunn er ikke oppnåelig. I krig er det de utpreget mannlige egenskaper det først og fremst er behov for. Menn har derfor spilt rollen som beskyttere av fellesskapets egne kvinner (og barn og eldre), samtidig som de også har vært en trussel mot den fiendtlige gruppens kvinner. Uavhengig av konflikt mennesker imellom ville dessuten menneskene ha bukket under for ville dyr og andre utslag av naturens brutalitet om ikke det var menn som kunne ta oppgaven med å forsvare og berge fellesskapet fra slike farer.

Arbeids- og rollefordeling basert på kjønn betyr ikke undertrykking
I de menneskelige samfunn oppstår det en arbeids- og rollefordeling med røtter i den kjønnsmessige todeling. Dette avspeiler kjønnenes ulike egenskaper, deres ulike evner og naturlige tilbøyeligheter. Forskjellen mellom kjønnene når det gjelder fysisk størrelse og styrke er åpenbare forklaringer på arbeidsdelingen, men de biologisk betingede forskjellene omfatter langt mer enn det. Derfor er arbeidsdelingen mye mer gjennomgripende enn det som følger av størrelse og styrke alene.

Sosiale forskjeller oppstår på tvers av kjønnene. Også slike forskjeller er et konstant trekk ved den menneskelige eksistens med røtter i biologiske realiteter. Men slike sosiale skiller har endret seg, eller blitt snudd opp-ned, mange ganger gjennom historien. Den kjønnsbetingede arbeids- og rollefordeling har ikke på samme måte vært gjenstand for revolusjonære omveltninger. Denne kan heller ikke nødvendigvis beskrives i termer av undertrykking og utbytting, men har snarere som vesenstrekk at kjønnene utfyller hverandre. Samfunnet trenger både mannlige og kvinnelige egenskaper.

Som ytterpunkter er det noen egenskaper som er vesentlige for å ivareta omsorgen for små barn, mens nærmest de motsatte egenskaper er nødvendige for å forsvare gruppen mot angrep fra fremmede erobrere. Også på en lang rekke andre måter vil samfunnet ha nytte av mennesker med helt ulike typer egenskaper. Samfunnet trenger for eksempel noen som tar risiko og som søker «alt eller intet», for at samfunnet kan gå fremover, men samfunnet trenger også de som søker trygghet og stabilitet for at ikke alt skal gå under i kaos. Evolusjonen, eller – om man ser det slik – Vårherre, har derfor skapt, og gjenskapt gjennom slektleddene, ulike egenskaper hos menneskene, inkludert de gjennomgående forskjeller mellom menn og kvinner.

Hvordan menn og mannlige egenskaper er avgjørende for at kulturer kan blomstre
Mens det i vår tid legges stor vekt på å fremheve det negative ved maskulinitet, at menns historiske dominans beror på undertrykkelse av kvinnen, og at kvinner er menn overlegne, blir den realitet at det mannlige har vært avgjørende for den samfunnsmessige utvikling som har brakt menneskeheten til det utviklingsnivå vi har nådd i dag, ikke erkjent.

Et kjennetegn ved menn i forhold til kvinner er at de i mye større grad er orientert mot å konkurrere. Det begynner allerede med den intense konkurransen som utspiller seg i selve unnfangelsesøyeblikket, der de mannlige sædcellene konkurrerer om å nå først fram til eggcellen, for å bli den lykkelige vinner av kampen om å befrukte denne. Denne konkurransen om reproduksjon fortsetter, og er forklaringen på det fundamentale men lite erkjente faktum at gjennom menneskehetens historie har det vært en mye større andel menn enn kvinner som aldri får barn. Den mannlige eksistens er preget av konkurranse, der kampen mellom menn om tilgang til kvinner å etablere en par-relasjon og få barn med, er den mest fundamentale driveren. For kvinner har det ikke på samme måte vært nødvendig å konkurrere, fordi oddsene for å kunne reprodusere seg har vært langt gunstigere. Dette er den evolusjonære basisen for de gjennomgripende psykologiske forskjeller, ikke bare fysiske, som finnes mellom kjønnene. Rent biokjemisk er den store forskjellen i testosteron-nivå en faktor i dette.

De grunnleggende kjønsforskjeller avspeiler seg i måten menn fordeler seg på i nær sagt enhver Gauss-kurve over ulike egenskaper, sett i forhold til tilsvarende kurve for kvinner.  Kort sagt kjennetegnes menns kurve av å være mer langstrakt i begge ender, hvilket betyr at det er flere menn både på de høyeste nivåer (lengst til høyre på kurven) og på de laveste nivåer (lengst til venstre på kurven) enn tilsvarende for kvinner. Det er derfor flest menn med ekstreme egenskaper, både på den gode og dårlige siden, mens kvinner i større grad samler seg rundt gjennomsnittet. («The greater male variability»). Det gjenspeiler dels ulike biologiske anlegg, dels at det er en del av menns psyke å presse seg, å være villig til å ta både mer risiko og nedlegge en større innsats, for å nå toppresultater.

Dette gjør seg gjeldende også for en egenskap som intelligens. Mens den gjennomsnittlige intelligens hos menn og kvinner neppe er ulik, eller i hvert fall er forskjellen ikke stor, er det en større overrepresentasjon av menn jo lenger ut mot det ekstreme man kommer, hvilket betyr at når man snakker om de virkelig store begavelser, så er det nesten bare menn.

Samtidig er det flere menn enn kvinner blant de ekstremt mentalt tilbakestående. Når det gjelder størrelse og fysisk styrke, finner man de samme mønstre. Det gjelder på område etter område. De største helgener, for ikke å nevne Jesus Kristus selv, har vært menn, men det har også de aller ondeste – som den norske barnedrapsmannen fra Utøya.

Statistikker over hvordan menn og kvinne fordeler seg på ulike samfunnsmessige parametre viser det samme med slående konsistens. Det er langt flere menn enn kvinner som har mer enn et visst antall barn (snakker vi over 10 er det nesten ingen kvinner), samtidig som langt flere menn enn kvinner ikke har noen barn. Det er langt flere menn blant de som har de aller høyeste inntektene og formuene, samtidig som det er flere menn enn kvinner blant de ekstremt fattige. Og så videre.

Menns tendens til å konkurrere leder til at det først og fremst er menn som tøyer grenser, som eksplorerer verden, som søker ny kunnskap, som og gjør nye oppfinnelser. Dette gjelder uansett kultur og uansett samfunnets grad av likestilling. Slik er mannlige egenskaper helt avgjørende for kulturers blomstring, selv om mannlige egenskaper også har vært avgjørende for kulturers undergang. Videre er menns større vilje til å ofre seg selv, sitt eget liv og sin egen trygghet, for det felles beste, eller kanskje for å fremheve seg selv, avgjørende for et samfunns evne til å motstå så vel naturkatastrofer som fiendtlige gruppers erobringsframstøt.

Menns egenskaper er derfor avgjørende for at kulturer kan blomstre. Et samfunn som ikke anerkjenner dette, blir skadelidende. Hvis det at menn presterer fremragende ikke oppfattes som annet enn utslag av undertrykkelse av kvinner, og hvis samfunnet på grunnlag av en slik ideologisk forståelse prøver å regulere frem en utfallslikhet mellom menn og kvinner blant de som presterer på ypperste nivå, så går dette samfunnet glipp av store gevinster.  En slik ideologi er det nettopp som preger vårt samfunn i dag.

Familien og «patriarkatet»
Det mest åpenbare eksempel på hvordan menn og kvinner utfyller hverandre, ser vi i det som er den grunnleggende sosiale enhet menneskene danner, nemlig kjernefamilien bestående av mann, kvinne og deres felles barn.

Kvinnen søker hos mannen trygghet for seg selv og sitt avkom, og dermed søker hun også en mann som kan fylle beskytter- og forsørgerrollen, hvilket historisk naturlig har medført at han får en lederrolle i familien.

Dette «patriarkatet», er ikke en ordning som i sitt vesen er undertrykkende. Svært mange menneskelige kollektiv fungerer best når det er et hierarki, det være seg  fotballaget, orkesteret, kommunestyret eller en militær avdeling.

Patriarkatet kan være undertrykkende, strukturelt og i den enkelte familie. Strukturelt er patriarkatet undertrykkende hvis det hviler på lover og samfunnsinstitusjoner som gir kvinnen reduserte rettigheter og mannen uforholdsmessig makt og fordeler. Dette går typisk sammen med at samfunnet også ellers preges av institusjonalisert diskriminering av kvinner. Dette har vært en realitet i vår egen historie, og er det fortsatt i mange land og kulturer. Dette er vi mot. Vi er for rettslig likestilling, og mot diskriminering og undertrykking av kvinner.

I den enkelte familie er patriarkatet undertrykkende hvis mannens lederrolle utøves på en autoritær, hensynsløs og egennyttig måte.

I vår tid er ikke mannens lederrolle i familien noe som uten videre faller naturlig for alle, eller for de fleste. Uansett rollefordeling ellers, vil nok de fleste moderne par finne det naturlig at de er likestilte som beslutningstagere, og at nøkkelen til harmoni er å søke å bli enige om viktige avgjørelser. Men vi vil oppmuntre alle familier til å velge den modellen de finner naturlig. Dagens rådende ideologi forteller kvinner at det skal være full likestilling, slik at kvinnen for eksempel ikke skal ta mannens etternavn. Det øves dermed et press fra samfunnet på hvordan kvinner og menn skal leve sine liv.  Dette presset utøves i navnet av kvinners interesser, men i realiteten er det et angrep på kvinners frihet til å velge.  Vi vil oppmuntre og støtte kvinners «rett til å velge tradisjonelt». Det handler ikke bare om f eks valget om å være hjemmeværende istedenfor å prioritere jobb, men også et valg om å la mannen være førende i de store beslutninger for familien.

Tilsvarende som det øves press på kvinner, øves det fra den rådende ideologi et press på menn for at de ikke skal ta den lederrollen i familien som de opplever faller naturlig.  Vi er mot dette, og vil oppmuntre og støtte også menns «rett til å velge tradisjonelt».

Foreldreautonomi og statlige inngrep
Vi mener som utgangspunkt at familiens valg når det gjelder forholdet mellom mannen og kvinnen, og deres forhold til sine barn, ikke skal overstyres av myndighetene. Vi vil hevde betydningen av foreldres autonomi. Samfunnet har åpenbart en vesentlig rolle i barns sosialisering, oppdragelse og utdanning, blant annet gjennom å tilby barnehager og skolegang, men vi motsetter oss tendenser til at disse institusjonene brukes til ideologisk påvirkning fra myndighetene, spesielt i form av radikal kjønnsteori.

Vi støtter foreldres frihet til å velge å ikke ha små barn i barnehagen, på tvers av rådende ideologi, og vi støtter også en videre adgang til å opprette og drive private skoler, samtidig som vi vil oppmuntre flere til å gjøre bruk av den lovlige adgangen til å ha barna i hjemmeskole.

Når det gjelder spørsmålet om foreldrepermisjon, og da spesielt fedrekvoten, er også dette et spørsmål der vi som utgangspunkt hevder familiens selvbestemmelsesrett. Det vil si at i den grad samfunnet har slike ordninger, skal de ikke utformes slik at de påtvinger familien en bestemt måte å organisere seg på. Det bør derfor være opp til familien selv hvordan statlig betalt foreldrepermisjon og foreldrepenger skal fordeles.  Vi oppmuntrer likevel til at fedre tar ut en del av permisjonen og foreldrepengene, fordi vi mener det er bra for både barn og fedre å ha nær kontakt over en periode tidlig i barnets liv.

Når det gjelder myndighetenes mulighet for direkte inngrep i familien, anser vi at foreldreautonomien står for svakt i Norge. Barnevernet er en instans som har blitt for stor, og har fått for mye makt. Det bør være en vesentlig høyere terskel for når barnevernet kan overta omsorgen for et barn, og barnevernet burde i langt mindre grad involveres i tvister mellom foreldre.

Familiepolitikk og barnefordeling
Vi mener den offentlige innsatsen for å fremme barns interesser på det familiepolitiske området primært burde være knyttet til å redusere antallet samlivsbrudd. Det er for lett å bryte ut av et samliv i vår tid, og dette har store negative konsekvenser for barna. Barn trenger både mor og far. Det å erfare både de mannlige og de kvinnelige omsorgsegenskaper er vesentlig for å skape et helt menneske. Far og mor representerer også hver sin del av barnets slektsmessige sammenheng.

Tross alt snakk om «barnets beste» ser vi at det knapt rettes noen oppmerksomhet mot forhold som bidrar til den svært høye frekvensen av samlivsbrudd. Vi anser at dette er et utslag av feministisk ideologisk hegemoni, fordi retten til å gå fra sin mann oppfattes som en viktig del av det kvinnekampen har oppnådd. Derfor skal ikke dette bringes på bane når det snakkes høytidsstemt om barnets beste.

Rundt to tredjedeler av samlivsbruddene initieres av kvinnen. Sannsynligvis er andelen høyere dersom man kun ser på samlivsbrudd som involverer mindreårige barn, men dette mangler det – typisk nok – statistikk på. En viktig årsak til dette er at systemet favoriserer mødre på bekostning av fedre slik at mor i det store flertallet av tilfeller ender opp med hovedomsorgen for barna etter samlivsbruddet. I mange tilfeller blir også far fullstendig marginalisert fra barna, noe mor svært sjelden utsettes for. Konsekvensen er at en mor som regel kan føle seg ganske trygg på at hun vil få hovedomsorgen for barna etter samlivsbrudd, dersom hun går inn for det, mens far løper en betydelig risiko for å miste all kontakt med barna. Staten stiller videre opp ved å sørge for innkreving av barnebidrag fra den andre forelder, dessuten ved økonomiske ytelser i mange ulike former til den som har status som bostedsforelder («enslig forsørger») etter samlivsbrudd. Dette er forhold som for mødre senker terskelen for å gi opp parforholdet, mens motsatt gir det far insentiver til å strekke seg litt lenger for å få det til å fungere. Det følger av dette at en politikk for å redusere antallet samlivsbrudd som involverer barn, særlig må rette seg mot de strukturelle forhold som gjør dette til et så lettvint valg for kvinnen.

Vi er ikke tilhengere av noen form for kvotering i barnefordelingssaker. Vi mener ikke det nødvendigvis er uttrykk for diskriminering om mor får hovedomsorgen i et flertall av tilfellene. Tvert imot vil det være et forventet utslag av de biologiske forskjeller mellom kjønnene at kvinnen oftere vurderes som den best egnede av foreldrene.

Men i dagens system skjer det en diskriminering til fordel for kvinnen som gjør at hun alt for ofte får omsorgen også der hun ikke er den beste egnede. Eller far mister all kontakt med barna, ikke fordi det er til barnets beste at det skjer, men fordi kvinnen klarer, med systemets hjelp, å manøvrere slik at dette blir utfallet.

Hva som er god omsorgskompetanse, eller det enda bredere temaet – hva som er barnets beste – er et svært sammensatt spørsmål. De mange elementer som inngår i dette kan vurderes og vektes på ulik måte, og ideologi spiller en stor rolle for hvordan dette skjer. De sterkeste ideologiske faktorer som preger det norske systemet virker i fars disfavør.

Vi ser således at typisk maskuline egenskaper og ferdigheter nedvurderes av barnevernet og av de psykologer som opptrer som sakkyndige i norske rettssaker.

Innføring av reell likestilling, dvs slutt på diskrimineringen av fedre, i måten norsk barnefordeling fungerer på ville derfor være et viktig bidrag til å redusere skilsmissetallene. Reell likestilling i barneretten ville også medføre at flere lite egnede mødre ble sittende med hovedomsorgen på bekostning av far, og det ville føre til at færre fedre ble marginalisert fra sine barn. Alt dette vil i høyeste grad bidra til å ivareta barns interesser.

Barn som vokser opp uten fedrekontakt, har langt høyere sannsynlighet enn andre barn for å få psykiske vansker, gjøre det dårlig på skolen, havne i kriminalitet og rus osv. Omfanget av marginaliseringen av fedre via det norske barnefordelingssystemet har ikke blitt noe mindre i de senere år, til tross for at det ikke er noen tvil om de svært uheldige konsekvensene dette har på samfunnsnivå.

Vi vil kjempe for å heve forståelsen for hvilken betydning tilstedeværelsen av maskuline kvaliteter i oppveksten har, for at barn kan utvikle seg til godt fungerende voksne.

For «maskulinister» i Norge, som genuint er opptatt av både sine egne barn og barns forhold i det hele tatt, er det å endre norsk ideologi og praksis omkring barnefordeling en sentral kampsak.