For to måneder siden skrev jeg: «Hvis de ikke har forstått det enda, vil de aldri forstå det: Det neste 7. oktober vil skje i Europa». Jeg tok feil av stedet.

Denne gangen rammet de Australia, The Brave New West, som er overbevist om at verden er en evig sommerdag, som innbiller seg at de er geografisk isolert og lever i multikulturell harmoni. Nå har de opplevd det alvorligste terrorangrepet i sin historie, og de har oppdaget at de ikke er immune mot islamiseringens lange skygge, som fortærer Vesten.

«Australia er det mest vellykkede multikulturelle landet i verden.»

Dette står på nettstedet til tidligere statsminister Malcolm Turnbull. At de er multikulturelle, er et faktum (en tredjedel av befolkningen er født i utlandet). Om de er vellykket, ikke akkurat.

Bondi Beach i Sydney er en av Australias mest kjente strender.

Mens en jødisk markering av lysfesten var i gang, ble 12 mennesker drept i et angrep utført av to islamistiske terrorister, den ene av dem universitetsstudent. Australias statsminister Anthony Albanese klarer ikke å nevne jødene en eneste gang. Multikulturalismen er virkelig en mental sykdom. Claire Lehmann, den dyktigste og mest lærde australske journalisten, forklarer regjeringens feighet hos Quillette.

Videoene får det til å gå kaldt nedover ryggen på en, og minner om massakrene på stranden i Sousse i Tunisia (der ofrene var britiske turister) og på Bali i Indonesia (der mange australiere ble drept).

Australia, denne verdenen av evige Peter Pan-skikkelser som har vokst opp mellom strender og grillfester, har dyrket frem generasjoner av voksne barn som er optimistiske av natur, har for vane å være dristige, og de er overbevist om at verden er en stor lekeplass med fleksible regler og velvillige dommere. De er et folk i Vesten som har utviklet en naiv tillit til sine medmennesker: Deres neste er alltid en «mate», den som er annerledes, er en venn etter en øl, skumle ting er noe som skjer på tv. Men den islamske fundamentalismen er ikke en bølle på lekeplassen, den er et ontologisk avgrunn som krever underkastelse eller døden.

Og det var ikke vanskelig å forstå at det ville ende slik.

Der hvor det blir stadig flere muslimer, blir det også flere ikke-muslimske døde – noen ganger jøder, noen ganger kristne, noen ganger buddhister og hinduer, noen ganger sekulære idioter som insisterer på å tro at fordi «mangfold er vår styrke», vil de få være i fred til å konsumere tull på telefonen.

Hvis du er blant de australierne som mener at det virkelige problemet er Pauline Hanson, som går med burka i parlamentet, vel, da kan du forvente flere massakrer i fremtiden. Du fortsetter jo å stemme for det.

Det var en natt med skremmende vold mot det jødiske samfunnet i Melbourne i juli.

I løpet av få minutter ble den israelske restauranten Miznon angrepet under rop om «død over Israels militære». Kort tid etter ble synagogen Adass Israel satt i brann i den sørøstlige delen av byen, og timer senere ble bilene til en jødisk kjøpmann vandalisert og satt i brann. Deltagerne i sabbatsgudstjenesten som befant seg inne i synagogen, klarte å flykte ut bakdøren. En av dem fikk brannskader. Bygningen ble alvorlig skadet, og både inventar og jødiske hellige bøker ble ødelagt. Blant australske jøder hersker det en følelse av å være overlatt til seg selv i et land hvor multikulturalismen alltid har vært en fest.

I februar ble to sykepleiere ved Bankstown Hospital i Sydney, Ahmad Rashad Nadir og Sarah Abu Lebdeh, suspendert fra jobben etter å ha streamet på direkten under nattevakten på sykehuset at de ville drepe sine israelske pasienter. For første gang i Vesten har helsepersonell åpent erklært sin intensjon om å drepe pasienter på grunnlag av nasjonalitet. Australia er det landet som har den største andelen Holocaust-overlevende utenfor Israel, og antisemittismen er nå ute av kontroll.

I januar ble en jødisk barnehage i Sydney satt i brann, etter at en synagoge var blitt brent ned i Melbourne.

Fra folkemengden som ropte «hvor er jøden?» foran operahuset i Sydney mindre enn 48 timer etter massakren 7. oktober, til oppdagelsen av en bil full av sprengstoff beregnet på en synagoge i Sydney, er vi nå kommet til organisert terror. En annen synagoge, Adass Israel i Melbourne, ble rammet av en brannstiftelse, og deretter ble det gjort et forsøk på å sette fyr på boligen til presidenten for det australske jødiske rådet (det høyeste jødiske organet). Deretter ble et jødisk bakeri vandalisert.

Den 9. oktober 2023, bare to dager etter massakrene utført av Hamas, samlet demonstranter seg foran operahuset i Sydney for å rope «Gass jødene! Allahu Akbar».

De sa ikke «våpenhvile», men «brenn synagogene».

Daniel Aghion, lederen for Executive Council of Australian Jewry, minnet om at lignende hendelser ikke rammer andre etniske eller religiøse grupper som knyttes til internasjonale konflikter: «Vi ser ikke russiske eller sudanske restauranter bli angrepet, bare israelske, drevet av australske borgere.» Milette Shamir, viserektor ved universitetet i Tel Aviv, ble møtt av en mobb som prøvde å jage henne vekk under et akademisk arrangement ved universitetet i Sydney, og hun ble tvunget til å barrikadere seg sammen med sine medarbeidere i lang tid.

For tre år siden bad lederne for de australske jødiske samfunnene meg om å fortelle dem hva som skjedde i Europa. De kalte møtet «Europas multikulturelle vulkan». For de visste at det samme ville skje med dem i løpet av få år.

Solrikt, åpent og multikulturelt: Australia er smeltedigelen hvor asiater, europeere og folk fra Midtøsten levde sammen i en symfoni av grillmat og cricket, beskyttet av havet som av en guddommelig vollgrav. Det heldige landet, arvtageren til den britiske kolonidrømmen, hadde gjenoppfunnet seg selv som en bastion for liberal fremskrittstro, og tok imot horder av innvandrere med åpne armer. Siden etterkrigstiden har millioner av innvandrere omformet det sosiale vevet og forvandlet et land av straffanger og pionerer til en etnisk mosaikk. Men bak denne idylliske fortellingen finnes en brutal virkelighet: Ikke alle kulturer smelter sammen. I Sydney-bydeler som Lakemba og Auburn vrimler det av moskeer og samfunnsgrupper hvor integrering er en illusjon, og hvor unge mennesker som blir fôret av predikanter på nettet, er bitre på det vestlige vertslandet, som fortsatt tror at det er nok å være snill for å avvæpne fanatismen, og at åpenhet er et godt nok skjold mot dem som anser åpenhet som en svakhet de kan utnytte.

På sosiale medier forklarer den tyske parlamentarikeren Joana Cotar: «Terrorangrepet i Australia er den intifadaen som regelmessig påkalles under demonstrasjonene dere så stolt deltar i iført keffiyeh, kjære grønne venstregalninger.»

Tilhengerne av denne nye antisemittiske bevegelsen gjør ikke nazihilsen, deltar ikke i gåsegang og kler seg ikke i svarte skjorter, men marsjerer i demonstrasjoner for «fred» med fargerike T-skjorter og vennskapsarmbånd mellom folkene ved siden av dem som roper «Allahu Akbar». Et monster har vokst opp blant dem, men de vet ikke at de er sårbare, men fortsetter å vende det andre kinnet til, og tror at dialog kan fortrylle dem som allerede har valgt døden som siste argument.

Det var i Sydney at den assyriske biskopen Mar Mari Emmanuel ble knivstukket under en ortodoks messe i april 2024.

Først de assyriske kristne, så jødene på Bondi Beach, og hvem vet hva som skjer i morgen. Det gråtes, men de multikulturelle tårene vasker ikke bort blodet etter radikal islam, som har fått spillerom takket være den politiske feigheten hos dem som er for uskyldige til å gjenkjenne ondskapen når den ikke bærer uniformen til skurken i tegneseriene.

The lucky West må våkne, ellers vil solen snart gå ned i en skumring av terror.