Venstresiden og fredsprisen

Demonstrasjonene mot fredsprisutdelingen til Maria Corina Machado i Oslo den 9. og 10. desember, vitner om en venstreside som har falt ned til et absolutt bunn-nivå hva gjelder politisk gangsyn og moral.

På sedvanlig støyende vis, med svære megafoner og høyttalere, trommer og slagord, toger en ikke særlig tallrik, men svært høylytt gjeng nedover Karl Johan den 10. desember, i et forsøk på å få internasjonale medier til å tro at det her i landet er stor motstand mot årets fredspris-utdeling. Partiet FOR markerer med tydelighet sin tilstedeværelse.

Hovedparoler er «Hands Off Venezuela» og «Nei til Yankee-okkupasjon i Latinamerika.» Det gamle Allende-slagordet «El pueblo unido jamas sera vencido» hjaller. «Et forent folk kan aldri beseires». De kunne like gjerne ha ropt «Støtt diktaturet i Venezuela» og «Lenge leve Maduro».  Dette er den politiske realitet i posisjonen til dem som marsjerer i gatene for å ta avstand fra årets fredspris. Om de er kjøpt og betalt med regimets narko-penger, eller om de bare er dets nyttige idioter, kan komme ut på ett. Demonisering av den demokratiske opposisjonen, ved dens fremste leder, er akkurat hva makthaverne i Caracas ønsker.

Disse i egne øyne solidariske anti-imperialistene og forkjempere for frihet og rettferdighet, støtter dermed entusiastisk opp om det som alt i alt må kvalifisere som det verste diktaturet noensinne i Sør-Amerikas blodige historie, idet Maduros regime er en direkte forlengelse av Hugo Chavez’ diktatur, som festet sitt grep fra begynnelsen av 2000-tallet. Regimet er uten konkurranse når det gjelder å ødelegge sitt eget lands økonomiske base og forårsake massiv nedgang i den generelle levestandarden. Venezuela var rikt, ikke et allerede lutfattig land som for eksempel Paraguay og Bolivia. Likevel har ingen andre av kontinentets mange diktatorer drevet en så stor del av befolkningen ut i den ytterste fattigdom. Ingen andre regimer har drevet en tilnærmelsesvis så stor andel av befolkningen på flukt. Og ingen andre diktatorer har på samme måte gjort narko-trafikk til en integrert del av regimets politikk.

Ta med at landet ikke en gang har tilbudt det som diktaturer flest faktisk har kunnet skrive på pluss-siden av kontoen, nemlig opprettholdelse av lov og orden. Et helt særegent trekk ved Chavez-regimet i Venezuela har derimot vært hvordan det har tillatt, og til dels helt klart oppmuntret, en enorm oppblomstring i kriminalitet, fremfor alt vold og drap ved bruk av skytevåpen. I flere år før regimet «offisielt» gikk over til å bli et diktatur, var landet blitt et mareritt av kriminalitet. Da jeg besøkte Venezuela i 2011, ble man anbefalt å ha pengene i skoene og ikke gå med klokke på armen – selv midt på dagen i byens bedre strøk. Boligkomplekser for middelklassen var utrustet med et sikkerhetsopplegg som overgår Oslo fengsel. Det fantes ikke en bil i Caracas som ikke hadde sotete glass. Drapstallene var blant de høyeste i verden (de kan ha gått noe ned de senere år).

De som marsjerte i gatene til støtte for dette banditt-regimet, er ikke det som på engelsk kalles «the lunatic fringe» – de sprø på ytterkanten – av en moderat venstreside. De blir av både NTB og NRK betegnet som «fredsaktivister». Og de agerer i tråd med den bredere venstresides holdning til årets fredspris og regimet i Venezuela.

Norges fredsråd avlyser fakkeltog

Norges Fredsråd valgte å droppe fakkeltoget for fredsprisvinneren og brøt dermed en lang tradisjon. De skriver på sin hjemmeside at «Avgjørelsen er tatt etter en grundig høringsprosess blant våre 17 medlemsorganisasjoner». Årets fredsprisvinner samsvarer ikke med deres verdigrunnlag, heter det, uten at dette presiseres nærmere. Men underteksten er den samme som det Latin-Amerika-gruppene i Norge sier i forbindelse med demonstrasjonen den 9. desember: Maria Corina Machado fortjener ikke prisen, fordi hun ikke arbeider for fred, dialog og rettferdighet, men støtter militær innblanding og folkerettsstridige handlinger. Eller med andre ord: Hun tar ikke avstand fra Trump, men uttrykker tvert imot takknemlighet for hans støtte til kampen mot regimet.

Det samme sier venstresidens mest etablerte Latin-Amerika-kjenner, Vegard Bye, med litt flere ord, i Klassekampen den 10.12., og i intervjuer på NRK. Og selvfølgelig NRKs aller største godgutt, sjarmtrollet Magnus Marsdal.

Det som særlig samler den brede venstresiden i denne saken, det som setter fyr på «engasjementet», og som skaper sympati og forståelse i NRK, er naturligvis at navnet Trump bringes inn. Dermed trigges ikke bare venstresiden, men størsteparten av den norske offentligheten. Men ville venstresiden støttet en pris som belønnet motstandskampen i Venezuela dersom man tenker seg at den amerikanske presidenten stilte seg helt nøytralt til regimet? Det er det absolutt ingen grunn til å tro.

Solidaritet med undertrykkerne

Den å så anstendige og medmenneskelige venstresiden i Norge har i mange tiår hatt solidaritet med de undertrykte i Latin-Amerika som en kjernesak. Men de har aldri brydd seg filla om å vise solidaritet med det hardt prøvede folket i Venezuela. Tvert imot har de lenge forsvart og hyllet – ja, hilst med begeistring og beundring – det politiske prosjektet til Maduros forgjenger Hugo Chavez. Opposisjonen er blitt stemplet og brennemerket.

Latinamerikagruppene publiserte følgende den 24.10.2017

«LAG fordømmer på det sterkeste USAs destabiliseringspolitikk og trussel om militær intervensjon i Venezuela. Vi fordømmer opposisjonens åpenbare bruk av voldelige midler for å destabilisere landet, midt i en økonomisk krise … I Venezuela i dag pågår det et høyreekstremt opprør hvis mål er udemokratisk regimeskift.»

Når bruddene på rettssikkerhet, demokrati og ytringsfrihet ble for åpenbare, for eksempel for en figur som Vegard Bye, har den moderate kritikken alltid vært ledsaget av ros for den sosiale politikken. «Chavez sørget for en historisk omfordeling av inntekter fra rike til fattige i Venezuela.» skriver Bye i Forskning.no i 2013.

Når så den grimme økonomiske realitet etter hvert ikke har latt seg fornekte helt, har man lagt skylden på utenforliggende faktorer, som amerikanske sanksjoner og fallende oljepris.

En politikk som har ført til at landets økonomi er i ruiner

Det som aldri har vært erkjent, er at det er den sosiale og politiske modellen Chavez innførte, som er den grunnleggende årsaken til at landets økonomi er brakt i ruiner. For dette er nemlig den politikken venstresiden ønsker å gjennomføre i Norge. Politikken betød at privat eierskap til bedrifter, og annen eiendom, mer og mer ble avskaffet. Staten overtok kontrollen av særlig de store og veldrevne virksomhetene – mot symbolsk erstatning til eierne. Så satte de inn lojale partifeller fra hans Partido Socialista Unido de Venezuela (PSUV) i ledelsen.

Den allerede statseide, men reelt ganske selvstendige oljevirksomheten ble gjort til et rent underbruk av regimet, og utenlandske (Statoil var blant dem) og private aktører ble skviset ut av oljesektoren. Dette ga regimet kontrollen over enorme oljeinntekter, som kunne brukes til å gjennomføre noen i og for seg fornuftige og sosiale tiltak som kom befolkningen til gode. Det virket tilsynelatende bra – en stund. Problemet var at selve basisen for økonomien, en produktiv privat og markedsdrevet sektor, ble undergravd. På grunn av oljepengene kunne denne stranguleringen av økonomien i noen år kamufleres.

Da Maduro overtok etter Chavez i 2013, var det strukturelle grunnlaget for lengst lagt for den massive glideflukten mot den fullstendige økonomiske kollaps. Det private næringsliv var ødelagt, og kompetente og driftige folk forlot landet i hopetall. Veien fra å være et av Latin-Amerikas rikeste land til å bli landet med den aller største sosiale nøden, tok ikke mange år. Noe som gikk sammen med bruk av stadig mer åpenlyse og brutale metoder for undertrykking.

Venezuela er et moderne lærestykke i sosialismens elendighet, som har en helt særlig relevans for det tilsvarende oljerike Norge, men en norsk venstreside i fornektelse er ikke i stand til å ta til seg lærdommen. Dette i motsetning til brede lag av befolkningen i mange latin-amerikanske land som mer og mer har gått inn for helt andre politiske prosjekter. Den norske venstresiden ser ikke andre kilder til nød og undertrykkelse enn høyresiden og de rike. Og – selvsagt – USA.

Et moralsk imperativ å støtte motstandskampen – uansett syn på Trump

Opp mot det moralske imperativ det er å støtte enhver demokratisk motstandskamp mot det pillråtne Maduro-regimet, har mer eller mindre berettiget kritikk av Trump underordnet betydning. USA vil alltid ha interesse i av hva som skjer i dets egen hemisfære, og vil naturlig nok støtte sine venner og motarbeide sine motstandere. At Trump er motstander av Maduro-regimet, og i så måte er en strategisk alliert av den nasjonalt baserte motstanden, kan ikke ugyldiggjøre motstandskampen. Uansett om Trump-administrasjonen måtte benytte metoder man stiller seg kritisk til.

En gjenganger i den mer polerte kritikken er å beskylde USA og opposisjonen for å bidra til «destabilisering» gjennom å utfordre Maduro. Dette er absurd. Andre land i Latin-Amerika har måttet absorbere de fleste av de 8 millioner flyktninger fra Venezuela. Er ikke dette destabiliserende? Når Venezuela har gjort narko-eksport, rettet mot USA og Europa, til en del av ikke bare landets økonomi, men også dets utenrikspolitikk, hva skal man kalle dette om ikke destabiliserende?

Venstresidens ideologiske enøydhet har brakt den dypt ned i et kaninhull. Dens moralske bankerott fremstår i all sin grellhet i det skammelige opptrinnet rundt årets Nobelpris-utdeling.