Giotto Nativity. Birth of Jesus (1304–1306)

Vi nærmer oss julehøytiden hvor evangeliet om Jesu fødsel nok en gang skal forkynnes fra kirker over hele verden. Ja, hele vår kalender er jo inndelt etter kristne høytider og merkedager. Vårt lovverk, vår skole, vår kultur og vårt kunstliv – ja, vår vestlige sivilisasjon er på mange måter preget av en to tusen år gammel historie som startet med Jesu fødsel.

Selvsagt lever vi i dag i et multikulturelt og flerreligiøst samfunn – men vår norske historie og kultur er uløselig knyttet til kristendommen. Og julen er jo i vår tradisjon en kristen høytid.

Det er vel noen av disse historiske fakta som også gjenspeiles i både vår grunnlov og i opplæringsloven. I Grunnlovens paragraf 2 heter det: «Verdigrunnlaget skal framleis vere den kristne og humanistiske arven vår» og i opplæringslovens paragrafer 1–3 står det: «Opplæringa skal byggje på grunnleggjande verdiar i kristen og humanistisk arv og tradisjon.»

Jeg går ut fra at våre politikere på Stortinget, som har vedtatt lovene, med disse formuleringene signaliserer en tydelig verdiforankring? Eller er det bare innholdsløse honnørord som tas fram ved høytidelige anledninger?
Hvis man fra samfunnets side mener alvor med denne verdiforankringen knyttet til kristne og humanistiske verdier – ja, så burde det jo være en selvfølge at disse verdiene også av og til synliggjøres – i både skole, samfunn og politikk?

Diskusjonene knyttet til skolegudstjenester nå før jul aktualiserer nettopp dette. For hva betyr det at skolen vår skal bygge på grunnleggende verdier i kristen og humanistisk arv og tradisjon? En skolegudstjeneste vil utvilsomt kunne være med på å gi barn og unge en viss forståelse av vår tusenårige kristne tradisjon og arv.

Vårt eget statsoverhode, kong Harald, er ofte med på å synliggjøre denne arven ved å delta på gudstjenester – nå sist ved vigslingen av ny biskop i Tromsø.

Jeg blir oppgitt over mine prestekollegaer i Oslo, Hamar og andre steder som også i denne førjulstiden er mer opptatt av dialog, toleranse og det å unngå konflikt – enn det å stå opp for skolegudstjenester og vår kristne kulturarv. Vi er blitt så redde for å «krenke» andres livssyn og tro at vi i stedet nedtoner kristendommens plass i vår historie og kultur.

Vi har dessverre fått en «SV-kirke» som er politisk korrekt og nærmest livssynsnøytral – i møte med vår tids sekularisering.

Det må i disse førjulstider være tillatt å minne om vår læremester – nemlig Jesus fra Nasaret. Han var alt annet enn konfliktsky og opptatt av dialog. Han startet gjerne en polemisk debatt med datidens skriftlærde og maktelite. Han var tydelig i sin verdiformidling!

Dessuten: Norge er vel kanskje et av verdens beste land når det gjelder ytringsfrihet og religionsfrihet. Selv om kristendommen har en grunnleggende plass i vår historie, blir alle andre livssyn og trosretninger behandlet med respekt og åpenhet – og attpåtil finansiert av vår felles statskasse.

Av Einar Gelius, sokneprest og forfatter