Homofobien som preget Ben Appels barndom var ingenting sammenlignet med den ekstreme wokeismen han senere opplevde på universitetet.

Frem til han var 12 år gammel, vokste Ben Appel opp i den konservative kristne sekten Lamb of God, som foreldrene hans ble medlemmer av i 1976.

«Min mor syntes det var det motsatte av det katolske hjemmet hun var oppvokst i, med strenge regler og forskrifter.»

Han oppdaget at han ble forelsket i personer av samme kjønn som seg selv, uten at han hadde problemer med å forstå forskjellen på kvinner og menn. Han bare likte menn bedre; han var altså homofil.

Da han var i midten av 30-årene, etter å ha kommet seg fra rusmisbruk og alvorlig psykisk sykdom, havnet Appel i en enda mer rigid kult, som var besatt av kjønnsideologi, antirasistisk ortodoksi og identitetspolitikk. Den homofile Appel møtte transaktivistene, ifølge The Telegraph.

Appels nye bok, «Cis White Gay», skisserer hans reise fra kristen kultbarndom til «ultrahardcore» aktivist «i fyr og flamme for sosial rettferdighet». I dag beskriver han seg selv som en «fritenkende kjønnsekte».

I boken dokumenterer Appel hvordan han, etter å ha rømt fra en kristen kult, endte opp med å bli medlem av en ny, enda strengere og mer straffende kult på et universitet i Ivy League. Denne kulten har også millioner av følgere, og blir stort sett hyllet av regimemedier, akademia og politikere.

I «den progressive kulten» møtte han en ny form for kjønnsortodoksi. Personer som ikke passet inn i kjønnsnormer, ble nå ansett som fanget i feil kropp. «Nå kastrerer vi kjemisk gutter som viser femininitet», sier han.

Ingen definerer kjønn mer destruktivt enn LHBTQ-mafiaen. Hvorfor kan ikke en gutt ha feminine trekk uten å risikere å bli kastrert? Det kan jo være et tegn på homofile tendenser, men det kan også kun være et tegn på ungdommelig forvirring, også kjent som puberteten.

Men transaktivistene vil dra frem medisinene og operasjonsknivene så raskt som mulig, og får dessverre massiv støtte av politkere og ødelagte medier.

Appel startet sine studier på Columbia University i 2017.

Mens han studerte sakprosa og kjempet mot den nye Trump-administrasjonen, ble han en del av den såkalte frigjøringsbevegelsen som inkluderer LHBT-rettigheter.

I løpet av de tre og et halvt årene han tilbrakte der, så Appel medstudenter bli indoktrinert med pseudovitenskapelig, anti-vestlig dogmatikk som ble solgt til dem som progressivitet. Han begynte å innse at det som skjedde, var sekterisk og «på mange måter verre enn Lamb of God».

Enhvert lite avvik fra politikken av typen «transkvinner er kvinner» og «død over Vesten» ble strengt straffet.

«Intelligente unge mennesker gjorde alt for å være antirasistiske, mot imperialisme, og  de omfavnet til og med de islamske jihadister i prosessen.»

Dette ser vi også i dag, hvor folk med Pride-flagg demonstrerer til støtte for Hamas, som kastet homofile fra høyhus, og lot folkemengden drepe dem som overlevde fallet. Det henger virkelig ikke på greip, det er en intellektuell fiasko vi ikke har sett siden 1930-årenes Tyskland.

Sosial rettferdighet-krigerne forvandlet seg til en queer-kult, og straffene for ikke å følge troen, var strenge. Mobbing og utstøting var typiske våpen.

Han hadde blitt indoktrinert med synet på hvite cis-menn (inkludert homofile) som fiender. Begrepet cis er et resultat av denne nye doktrinen. I praksis er det et slags skjellsord som inkluderer alle normale mennesker som faktisk anerkjenner det kjønnet de er født med.

Personlig forakter jeg alle som bruker slike begreper i en normal samtale, og utelukker enhver mulighet for et mulig vennskap på ett sekund, men jeg slipper ikke unna som journalist når jeg skriver.

De nye puritanerne brydde seg ikke om ofrene, men var besatt av å identifisere dem som kunne beskrives som undertrykkere. Som de som nekter å akseptere at menn burde stille i kvinneidrett. For tross alt: Det er kun transkvinner som er ekte kvinner. For å bli en ekte kvinne, bør du ha en penis.

Appel var venstrevridd og fokusert på svartes rettigheter. Toni Morrisons «Beloved» var en av hans favorittbøker.

Da han hørte at minnegudstjenesten hennes skulle holdes noen kvartaler fra universitetet hans, klarte han å få plass inne i kirken. Men hjernen hans var allerede infisert, og under gudstjenesten hørte han en indre stemme.

«Din rasistiske dritt, du hater svarte mennesker. Toni Morrison ville spyttet deg i ansiktet. Du hører ikke hjemme her. Kom deg ut!»

I årene etter at han forlot Lamb of God, utviklet Appel en svært alvorlig tvangslidelse (OCD), kjent som skrupulositet.

Han ble deprimert, og forsøkte å løse sine problemer med alkohol og narkotiske stoffer. Han kom seg ut av det, men så havnet han på Columbia University. LHBTQ-tyranniet og woke-galskapen på Ivy League-universitetet var verre enn den kristne kulten han hadde kommet seg ut av.

Han begynte å engasjere seg i LHBT+-aktivisme, men queer-kulturen brakte OCD-atferden hans tilbake med full styrke.

I sitt tredje år ved Columbia fortsatte han å utmerke seg, men mentalt var han i ferd med å bryte sammen. «Plutselig», sier Appel, «fikk jeg symptomer som var nøyaktig de samme som [dem jeg opplevde som tenåring]».

Transideologi er «mer undertrykkende enn mccarthyismen», hevder advokat Naomi Cunningham. Hun er nok inne på noe. Når en hel befolkning er blitt indoktrinert så mye at de ikke klarer å svare på de enkleste spørsmål, som Hva er en kvinne?, er det noe sykt i samfunnet som trenger medisin i form av sannhet og logikk.

Richard Dawkins forlater ateistisk organisasjon på grunn av LHBTQ-ideologi

Appel fikk selvmordstanker og opplevde traumer verre enn som ung homofil i et nokså konservativt kristent miljø. Historien fortsetter slik, og gir et godt eksempel på hvorfor man aldri skal underkaste seg en kult.

Som en politisk tilskuer bør man ikke nøle med å kritisere de partiene man normalt støtter, eller skryte av enkelte ting fra partier man aldri ville vurdert å stemme på.

Man kan elske sin kone eller kjæreste, men da må man også vise sin kjærlighet og tillit ved å våge å ytre uenighet i ny og ne. Det samme gjelder egne barn.

Min optimistiske red. Rustad misliker pessimisme, noe som har inspirert en født pessimist som undertegnede. Jeg tenker på Monthy Pytons klassiker «Life of Brian» og sangen som fremføres mens de henger spikret til korset:

Always look on the bright side of life

Life’s a piece of shit
When you look at it
Life’s a laugh and death’s the joke, it’s true

You’ll see it’s all a show
Keep ’em laughin’ as you go
Just remember that the last laugh is on you
And…

Always look on the bright side of life
Always look on the right side of life