Et samfunn kan skifte natur fortere enn menneskene som bor i det

Et samfunn begynner å endre karakter i det øyeblikket mennesker merker at det finnes utsagn de må gjenta for å beholde ro rundt sin egen plass, utsagn de ikke føler stemmer, men som likevel blir stående som adgangsbilletten for å slippe friksjon, og i dette skiftet oppstår en ny struktur der sannhet mister sin praktiske funksjon og blir erstattet av lojalitet gjennom språket, en lojalitet som setter seg i kroppen før tanken rekker å protestere.

Når virkeligheten «bøyes», mister språket feste

Når en befolkning presses til å bekrefte noe de vet strider mot deres egen erfaring, skjer det noe med nervene i hele kulturen, som om hver celle tvinges inn i en form der ordene må dekke over en stille uro som vokser bak alt de gjør, og denne uroen skaper et indre trykk som aldri slipper taket, fordi det ikke finnes trygge rom igjen der sannheten kan sies uten kostnad.

I dette rommet bygges det en psykologisk tyngdekraft som drar alt nedover; institusjoner, medier og partier begynner å fungere som et resonanskammer der bare én type utsagn slipper igjennom, mens alt som utfordrer det etablerte, oppleves som en risiko som vokser i menneskers forestillinger, til den overskygger argumentet selv, og denne risikoen styrer handlinger lenge før noen erkjenner at de formes av den.

Samtidig forandrer individet seg i møte med slike krav; mennesker kjenner at de veier sine egne tanker, at de vurderer hvem som lytter, og at de justerer ordene sine før de vet hvorfor, som om språket er blitt en barriere de må passere med varsomhet, og denne varsomheten forvandler sannhet til noe privat i en offentlighet som styres av andre hensyn enn klarhet.

Dette er punktet der et samfunns bærende orientering kan skifte natur; når språket mister rollen som redskap for orientering og blir en sosial markør, oppstår en dobbel bevissthet der hverdagen virker stabil, mens dype strukturer flytter seg under overflaten som langsomme tektoniske plater ingen ser før bruddet allerede er et faktum.

Løgnen som forventning er samfunnets vendepunkt

Når makten forventer at mennesker uttaler ting de vet er feil, oppstår en ny form for sammenheng i kulturen, en der tilhørighet måles i evnen til å bekrefte det uvirkelige, og dette forandrer forholdet mellom individ og fellesskap, fordi språket går fra å være en bro til å bli en test.

I dette rommet dannes en mentalitet som gjør utviklingsbaner mulige som ingen tidligere ville ha akseptert, og denne mentaliteten synker dypt inn i kulturen lenge før noen rekker å forstå hva som har endret seg, fordi forventningen om løgnen allerede har skapt strukturen den trenger.

I slike strukturer begynner detaljene å avsløre bevegelsesmønsteret som gjør en kultur skjør fra innsiden, for når språk «bøyes» bort fra virkeligheten, følger institusjonene etter med en presisjon som få oppfatter før konsekvensene står i full høyde. Når vitenskapelige tidsskrifter og medisinske foreninger lærer kommende generasjoner at biologisk kjønn er en sosial konstruksjon, samtidig som vitenskapsmenn som Richard Dawkins beskriver kjønn som den eneste kategorien i naturen uten overgangssoner og uten glidende spektrum, forvandles denne forvrengningen til en autoritet som gjør motstand krevende. Hvert individ som velger taushet, styrker strukturen, og denne stillheten legger seg som et trykk under hverdagen hos alle som merker at noe ikke stemmer med det de ser.

Når britiske domstoler skriver at en tiltalt kvinne har eksponert sin penis, åpner det en sprekklinje i bevisstheten til enhver som leser det, en sprekklinje som ikke lukkes, fordi den forteller at virkelighetens grunnkategorier nå styres av andre hensyn enn biologi. Helen Joyce beskriver hvordan universiteter og statlige organer unngår å uttale basale fakta, og denne feigheten gjør dem til uformelle distribusjonsledd for en ideologi som ikke tåler motstand. Når definisjoner omskrives fra toppen av hierarkiet, justerer individer seg nedover for å unngå risiko, og slik blir en hel befolkning sittende i et mentalt rom der løgnen flyter lettere enn sannheten, og der sannheten til slutt blir en privat aktivitet som ikke kan brukes offentlig uten sosial reaksjon.

Et samfunn mister dømmekraft når det begynner å sensurere seg selv

Det vokser frem en ny type politisk kraft her, en kraft som ikke trenger lover, trusler eller synlig maktutøvelse, men bare språk, lydighet og frykten for å bli oppfattet som avvik. Når barn undervises i at kjønn ikke har sammenheng med kroppen, men med følelsen av å være feil, fester denne ideologien seg direkte i unge mennesker som ikke har utviklet evnen til å filtrere press, og Joyce beskriver hvordan foreldre gradvis mister kontrollen over hvordan deres egne barn tenker om kroppen sin. Dette forskyver forholdet mellom borger og stat ved at staten ikke lenger beskriver virkeligheten, men fastsetter den, og i dette nye rommet mister individet den indre retten til å eie sine egne tanker, fordi samfunnet korrigerer alt som avviker fra ideologiens krav.

En kultur som opererer på slike premisser, går inn i en fase der mennesker kjenner at de må unngå bestemte temaer fordi reaksjonene er blitt uforutsigbare, og denne uroen gjør dem mer selvbevisste, mer tilbakeholdne, mer forsiktige med sitt eget språk. Lydigheten glir inn i arbeidsliv, skoler, institusjoner og fagmiljøer, der samtalen om kjønn og identitet ikke lenger handler om virkelighet, men om korrekt atferd. Denne tilstanden skaper en mental låsning der mange oppfatter at noe er i ferd med å endre naturen til hele kulturen, men ikke lenger våger å si det, og denne stillheten i seg selv blir et tegn på hvor dypt systemet allerede har trengt inn.

Når et samfunn har nådd dette punktet, kan det formes i retninger ingen tidligere ville ha tillatt, fordi en befolkning som mister evnen til å motsette seg språklige pålegg, også mister evnen til å motsette seg politiske pålegg. Språkbruk som en gang var utenkelig, glir inn i lover, retningslinjer og offentlige dokumenter, og hvert nytt ord som godtas, utvider rommet for neste forskyvning. Det oppstår en normalisering av det som for få år siden fremsto som utenfor det rasjonelle, og denne normaliseringen er den psykologiske tilstanden der store historiske skifter finner form uten at noen ser dem før skiftet allerede er etablert.

Språkets kollaps som systemisk varselsignal

I denne fasen av utviklingen begynner de tunge konturene av virkeligheten å tre frem med en presisjon som ikke lenger kan avvises, fordi ideologien presses inn i sine egne grenser og etterlater spor som viser hvor langt systemet allerede er strukket. I akademiske miljøer finnes det fremdeles forskere som sier det som tidligere var innlysende. Richard Dawkins formulerer det enkelt når han sier at «det er binært, det er ingen tvil om det, du er enten mann eller kvinne». Han utdyper at «disse underliggende grunnprinsippene for alt liv nå er kommet i tvil», selv i miljøer som tidligere forsvarte biologisk realitet uten forbehold, og han peker på at «den amerikanske legeforeningen har fastslått at kjønn og gender er sosiale konstruksjoner» – et utsagn som markerer en total forskyvning av det faglige landskapet.

Det er barna som bærer konsekvensene. Helen Joyce beskriver hvordan skolene nå lærer elevene at kjønnsidentitet er en iboende, uforklarlig følelse uten forbindelse til kroppen, og hvordan administrasjoner endrer barns juridiske kjønn uten å informere foreldre. Hun viser til praksiser som sterilisering av barn som ikke følger påkrevde kjønnsstereotypier, og hun dokumenterer fagmiljøer som har kjøpt inn en ideologi som er inkonsekvent, stadig skiftende og hvor selv små avvik møtes med sosial straff.

Når ideologi møter biologi og samfunnet glipper

Utenfor akademia blir det enda tydeligere. Billboard Chris beskriver hvordan unge menn nå lærer at de kan være født i feil kropp, en fortelling som gir uklare følelser forrang over kroppen de faktisk lever i. Han advarer mot medisinske inngrep og understreker at pubertetsblokkere fratar barn utviklingen kjønnets funksjon forutsetter, og at slike tiltak ikke er en nøytral pauseknapp, men et inngrep som former biologisk framtid.

Biolog Colin Wright minner om at kjønnet er noe et menneske er født med og som varer hele livet, og han avviser ideen om et tredje biologisk kjønn ved å forklare at intersex-tilstander ikke representerer en tredje kategori, men medisinske variasjoner som fortsatt kan klassifiseres som mann eller kvinne. Den norske situasjonen viser det samme mønsteret. Truls Olufsen-Mehus beskriver begrepet «kjønnsidentitet» som et resultat av aktivisme, ikke vitenskap, og han viser hvordan barn i norske skoler lærer at kjønn ikke er knyttet til kroppen, men til en følelse av å være feil.

Den mest urovekkende delen ligger likevel i queer-teoriens historiske røtter. I et eldre opptak fra Eugene Public Library fra 2018 leser professor Derrick Jensen høyt fra tekstene til queer-teoriens egne sentrale forfattere – Foucault, Rubin, Califia – der avkriminalisering av pedofili omtales uten kritisk distanse. Ikke analysert. Ikke forvrengt. Bare opplest slik de selv skrev det.

Et nyere opptak viser hvordan de samme mønstrene følger med inn i vår tid, og hvordan tankene som oppsto i 1970-tallets radikale miljøer, fortsatt ligger som et skjult rammeverk bak dagens språk og politiske forflytninger.

Når disse brikkene settes sammen, fremstår ikke helheten som en uorganisert bevegelse, men som en struktur der språket fungerer som en test av underkastelse, vitenskapen blir et risikoområde, medisinen mister sine prinsipper, familien mister innflytelse og barna blir stående som forsøksmateriale i en ideologi som beveger seg raskere enn samfunnets vern rekker å reagere. Og når et samfunn først kommer hit, finnes det ingen garantier for hva som står igjen. Historien viser at neste fase kommer uten forvarsel når virkeligheten mister sin posisjon. Det skjer ikke når mennesker forventer det – men når de har vent seg til at løgnen glir lettere enn sannheten.